Hopp til innhold

Kongedømmet Kusj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kongeriket Kusj»)
Kart over Kusj og omgivelsene, ca. 400 f.Kr.

Kongedømmet Kusj (akkadisk Kusju, Kusu, egyptisk Kasj) var en afrikansk stat i oldtiden, sentralt beliggende ved sammenløpet til Den blå Nil, Hvite Nil, og Atbaraelven i hva som i dag er republikken Sudan. Kusj var en av de tidligste sivilisasjonene som utviklet seg langs Nildalen. Kusj ble referert til som Nubia og som Etiopia i antikkens greske og gresk-romerske skrifter. Folket i Kusj etterlot sitt preg på ulike aspekter av oldtidens verden, og deres arv er fortsatt merkbar i de ulike arkeologiske funnstedene spredt over dagens Sudan.

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Pyramider i Gebel Barkal i den sørlige gruppen.

Kongedømmet Kusj ble etablert ca. 1070 f.Kr.[1] De første kulturer oppsto i Sudan før Egypt ble forent. De tidligste tegn til en kontinuitet i utviklingen av Nilkulturene kommer fra Khartoum i neolittisk tid, hvor man observerer starten på matproduksjon i regionen.[2][3]

Da disse sentrene utviklet seg, begynte lokale samfunn å slå seg sammen i forbund, avhengig av forskjellige strategier som skilte seg fra tidlige semi-nomadiske livsstiler.[4] En slik politikk som er kalt for «A-gruppen» oppsto i nedre Sudan en gang rundt 3800 f.Kr., samtidig med det førdynastiske Naqada-folket i Øvre Egypt som delte en bortimot identisk kultur.[5] Etter at A-gruppen forsvant, har arkeologiske funn bevitnet at fast bosetning var spredt og uvanlig. Den kulturen som kalles «C-gruppen», utgjorde kongedømmet Kusj, og begynte å opptre jevnlig i egyptiske nedtegnelser og bevitnes av arkeologiske spor. Det er fra egyptiske, hebraiske og gresk-romerske nedtegnelser vi har det meste av vår kunnskap om Kusj.

Egypterne tok kontroll over Kusj en gang rundt 1520 f.Kr., men deres grep om området avtok i løpet av de neste 500 årene, inntil kusjitterne ble uavhengige. Kusjitterne begravde sine regenter sammen med deres hofftjenere i massegraver. Arkeologene kaller praksisen «Pan-grav-kulturen».[6] Innbyggerne i Kusj bygde også gravhauger og pyramidelignende strukturer, og delte de samme guder som ble dyrket i Egypt, særlig Ammon og Isis. I løpet av Egypts ekspansjon inn i Kusjs territorium i løpet av Det nye rike i Egypt, da Gebel Barkal ble oppdaget, mente egypterne at de uventet hadde funnet levningene av et eldre egyptisk kongedømme, og dessuten opprinnelsen til Ammon og Hedjet, dvs. «den hvite krone», et eldgammelt egyptisk symbol.[7]

Det 25. egyptiske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Sfinksen til farao Taharqa av Kusj.

I oldtidens Egypt hadde libyske prinser tatt kontroll over deltaet under Sheshonk I i år 945 f.Kr. og grunnla det såkalte libyske eller bubastittiske dynasti som ville herske i rundt 200 år. Sheshonk fikk også kontroll over sørlige Egypt ved å plassere familiemedlemmer i viktige religiøse posisjoner. Imidlertid begynte libysk kontroll å erodere da et rivaliserende dynasti på deltaet begynte å komme til makten i Leontopolis, og kusjitterne truet samtidig fra sør. En gang rundt 727 f.Kr. invaderte den kusjittiske kong Pije nordover, tok kontroll over Teben og til sist også deltaet.[8] Hans dynasti, det 25. egyptiske dynasti, fortsatte fram til 653 f.Kr. Dets base var i Napata i det som i dag er Sudan. Alara av Kusj er den som er anerkjent som grunnleggeren av det 25. egyptiske dynasti ved hans etterfølgere. Dette dynastiets makt nådde sitt høydepunkt under faraoene Pije og Taharqa.

Farao Taharka tilbrakte halve tiden som hersker av Egypt ved å bygge opp igjen de tidligere kulturelle landevinninger mens han også forsvarte seg mot Det nyassyriske riket i øst. I 674 slo han tilbake han en invasjon av assyriske hærstyrker under lederskap av Asarhaddon. Tre år senere ble han selv beseiret i tre slag som ville tvinge Kusj ut av Egypt.

Hvorfor kusjitterne valgte å gå inn i Egypt på dette avgjørende tidspunktet av utenlandsk dominans er et emne som debatteres. Arkeolog Timothy Kendall har tilbudt sin egen hypotese som knytter det til et krav om legitimitet assosiert med Gebel Barkal.[9] Kendall siterer stelen til farao Pije som hevder at «Amun av Napata skjenket meg å være hersker over alle utenlandske land», og «Amun i Teben skjenket meg å være hersker over Det sorte land (Kmt)». Bemerkelsesverdig i henhold til Kendall er at «utenlandsk land» i denne mening synes å inkludere Nedre Egypt mens Kmt synes å referere til et forent Øvre Egypt og Nubia.[10]

Hovedstaden til Meroë

[rediger | rediger kilde]
Statue av kong Aspelta av Kusj

Etterkommerne av kong Aspelta av Kusj flyttet hovedstaden fra Napata til Meroë som ligger i nærheten av dagens Khartoum. Det er vist i historiske nedtegnelser og grunnen er antagelig de assyriske invasjoner, men datoen for når dette skjedde er noe uklar. En del historikere mener det er sannsynlig at det skjedde i løpet av Aspeltas regime, kanskje som svar på en egyptisk invasjon av nedre Nubia. En annen grunn for flyttingen var at Napata var militært strategisk og manglet naturlige forsvarsverker. Napata var lokalisert på det trangeste kryssingspunktet over Nilen.

Ytterligere en grunn til flyttingen sørover var at tilgangen på ressurser i Meroë var bedre, særlig jern og tømmer. Store skoger ga tømmer nok til å utvinne jern. Både handel og forbedret jordbruksproduksjon førte til at overskuddet i samfunnet ble stort nok til det ble bygget store templer og læresteder. Tilkomsten av greske handelsmenn i regionen betydde at Kusj ikke lenger var avhengig av handelstransport langs Nilen, men isteden kunne frakte varene til Rødehavet og til greske handelskolonier der. Kusjitterne benyttet seg av et vannhjul drevet av husdyr som økte produktiviteten og overskuddet. Særlig synes det som om Det napatan-meroitiske kongedømmet var en blomstrende tid.[11]

Meroittisk begravelsesstele av Waleye, sønn eller datter av Kadeye, fra øya Saï, nordlige Sudan, i dag ved British Museum.

Ingen kongelige palasser er funnet nord for Meroë, og det er mulig at Napata alltid hadde vært det religiøse senteret i Kusjriket ettersom det aldri var befestet. Napata forble av stor betydning da konger i flere århundrer ble gravlagt her. Rundt 300 f.Kr. begynte monarkene å bli gravlagt i Meroë framfor Napata. En teori er at dette representerte et brudd med prestemakten i Napata. Den greske historikeren Diodorus Siculus har fortalt en historie om en meroittisk hersker ved navn Ergamenes som ble beorderet av prestene om drepe seg selv, men han brøt tradisjonen og fikk prestene henrettet. Ergamenes kan referere til Arrakkamani, den første hersker som ble gravlagt i Meroë, eller et tilsvarende navn som Arqamani,[12] som hersket i mange år etter at den kongelige gravlunden ble grunnlagt i Meroë. En annen teori er at hovedstaden alltid hadde vært basert i Meroë. I løpet av denne perioden kan Kusjs autoritet ha strukket seg rundt 1 500 km langs Nildalen fra grensen mot Egypt i nord og til områder så langt sør som moderne Khartoum og antagelig også betydelige områder i både øst og vest.[13]

Dekorert keramikk fra Kusj, Ägyptisches Museum Berlin
Segel fra Maletarat i Kusj, ca. 600-500-tallet f.Kr., Louvre Museum

Sivilisasjonen i Kusj fortsatte i flere århundrer. I den napatanske perioden ble egyptiske hieroglyfer benyttet, men på denne tiden synes det som om skrivekunsten var begrenset til hoffet og templene.[14] Fra 100-tallet f.Kr. var det utviklet et særskilt skriftspråk som ble benyttet framfor egyptiske hieroglyfer, et meget avansert alfabet på 23 tegn eller bokstaver. Dette er bevitnet hovedsakelig på monumentale kunstverker. Rundt 1278 tekster med denne versjonen er kjent.[15] Skriftspråket er dekodet av Griffith, men språket bak er fortsatt et problem, og kun noen få ord er forstått av moderne forskere. Det er fortsatt ikke mulig å knytte meroitisk språk med noen andre kjente språk.[16]

Strabon beskriver en krig med romerne på 100-tallet f.Kr. Etter innledende seire ved kandake (dronningtittel i Kusj) Amanirenas mot romerske Egypt ble kusjitterne beseiret og Napata herjet.[17] Kusjitterne greide dog å forhandle fram en fredsavtale med gunstige betingelser. I år 70 f.Kr. het herskeren av Kusjriket Amanikhatashan. Kusjittisk kavaleri støttet romerne i å erobre Jerusalem i det store jødiske opprøret på denne tiden.

Kongedømmet Kusj begynte å miste makt i løpet av de første århundrene e.Kr., svekket av krigene med den romerske provinsen i Egypt og nedgang i landets tradisjonelle industrier.[18] Konkurransen fra nabolandet Aksum (Etiopia) og brudd på handelsvegene til Rødehavet synes å være blant årsakene til nedgangen. En gang rundt 320 e.Kr. ble kongedømmet Kusj knust av en invasjon fra sør, og etter at det hadde eksistert i rundt 1200 år gikk det inn i historiens tåke.

Kusj i Bibelen

[rediger | rediger kilde]

Det navnet som er gitt denne sivilisasjonen kommer fra Det gamle testamente hvor Kusj (hebraisk כוש) var en av sønnene til en av sønnene til Kam, sønn av Noah, og som etter sigende bosatte seg i det nordøstlige Afrika.[19] Den hebraiske Bibelen viser til Kusj ved flere anledninger, men europeiske oversettelser har vanligvis oversatt dette som Nubia, Sudan, Etiopia og lignende. Faktisk ble Moses’ hustru beskrevet som kusjitt i Fjerde Mosebok, men den norske oversettelsen oppgir det som «nubier».[20]

Det har også vært hevdet at bibelske Kusj egentlig lå i sørlige Arabia. Grunnen til dette er forvansket av det faktum at Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen, oversatte Kusj med «Aethiopia» («Etiopia»), noe som førte til den villedende konklusjonen at «Kusj» burde være likestilt med grensene til dagens «Etiopia».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Morkot, Roger G.: «On the Priestly Origin of the Napatan Kings: The Adaptation, Demise and Resurrection of Ideas in Writing Nubian History», i O'Connor, David & Andrew Reid, (red.): Ancient Egypt in Africa (Encounters with Ancient Egypt) (University College London Institute of Archaeology Publications) Left Coast Press (1. aug 2003) ISBN 978-1598742053; s.151
  2. ^ Trigger B., Kemp B.: «Ancient Egypt: a social history», ss. 41
  3. ^ Nubia: Shaheinab (Khartoum Neolithic)
  4. ^ «Early Chiefdoms in Sudan: Nubian, Punite, and Libyan» Arkivert 18. juni 2010 hos Wayback Machine.. Ancient Sudan.
  5. ^ Archaeology.org: Hunting for the Elusive Nubian A-Group People
  6. ^ Hirst, K. Kris: «Pan Grave Culture» Arkivert 19. mars 2012 hos Wayback Machine.
  7. ^ H. Kushite Resurgence: The Nubian Conquest of Egypt: 1080-650 BC. Arkivert 6. februar 2011 hos Wayback Machine. – Nubianet
  8. ^ Shaw (2002) p. 345
  9. ^ Kendall, T. K. (2002): Napatan Temples: a Case Study from Gebel Barkal. The Mythological Nubian Origin of Egyptian Kingship and the Formation of the Napatan State. Tenth International Conference of Nubian Studies. Roma, 9.-14. september 2002.
  10. ^ Ibid
  11. ^ Adams, William Y.: Nubia: Corridor to Africa (Princeton University Press, 1977) ss. 346-347
  12. ^ Fage, J. D.; Oliver, Roland Anthony (1979): The Cambridge History of Africa, Cambridge University Press. ISBN 0-521-21592-7, s. 228
  13. ^ Edwards, side 141
  14. ^ Meroitic script
  15. ^ Leclant 2000
  16. ^ Rowan, Kirsty (2006): «Meroitic - an Afroasiatic language?» (PDF). SOAS Working Papers in Linguistics. s. 14: 169–206. (Kopi av PDF)
  17. ^ Robinson, Arthur E.: «The Arab Dynasty of Dar For (Darfur): Part II» (PDF), Journal of the Royal African Society (Lond). XXVIII: 55-67 (Oktober 1928)
  18. ^ «The Story of Africa», BBC World Service
  19. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 10:6
  20. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 12:1

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Edwards, David N. (2004): The Nubian Past. London: Routledge. ISBN 0-41536-987-8.
  • Leclant, Jean (2004): The empire of Kush: Napata and Meroe. London: UNESCO. ISBN 1-57958-245-1.
  • Oliver, Roland (1978): The Cambridge history of Africa. Vol. 2, From c. 500 BC to AD 1050. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-52121-592-3.
  • Oliver, Roland (1975): The Cambridge History of Africa Volume 3 1050 – c. 1600. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-52120-981-1.
  • Shillington, Kevin (2004): Encyclopedia of African History, Vol. 1. London: Routledge. ISBN 1-57958-245-1.
  • Török, László (1998): The Kingdom of Kush: Handbook of the Napatan-Meriotic Civilization. Leiden: BRILL. ISBN 9-00410-448-8.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongedømmet_Kusj&oldid=23833573»