Hopp til innhold

Moser-miljøet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
May-Britt Moser og Edvard Moser sammen med samarbeidspartneren John O'Keefe; de fikk Nobelprisen i medisin i 2014 for oppdagelsen av gitterceller ved daværende Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU i 2005

Moser-miljøet er det uformelle navnet på et forskningsmiljø ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) som har omfattet fem forskningsenheter siden 1996, alle etablert og ledet av nobelprisvinnerne Edvard Moser og May-Britt Moser. Forskningsmiljøet omfatter i 2019 over hundre forskere og tre enheter. Moser-miljøet har siden begynnelsen av 2000-årene blitt tildelt to sentre for fremragende forskning og i tillegg andre betydelige forskningsbevilgninger fra regjeringen, Norges forskningsråd, og de private giverne Kavli Foundation og Pauline Braathen.

Fagmiljøets historie startet da ekteparet Moser ble ansatt ved Institutt for psykologi i 1996, der de etablerte sitt eget hjerneforskningslaboratorium og forskergruppe (kalt Nevrolaben/Moserlaboratoriet/Moser-gruppen), opprinnelig organisert i Seksjon for biologisk psykologi ledet av Edvard Moser. I 2002 ble Moser-miljøet utpekt til senter for fremragende forskning under navnet Senter for hukommelsesbiologi (CBM) med finansiering fra Norges forskningsråd frem til 2012. Senteret var opprinnelig knyttet til Institutt for psykologi, men ble senere underlagt Det medisinske fakultet. Forskningsmiljøet er særlig kjent for oppdagelsen av en hittil ukjent type nervecelle i hjernen kalt gittercelle, som ble gjort ved Senter for hukommelsesbiologi i 2005, og som Moser-ekteparet fikk Nobelprisen i medisin for i 2014.

Kavliinstituttet for systemnevrovitenskap, senere Kavliinstituttet for nevrovitenskap, ble etablert i tilknytning til Senter for hukommelsesbiologi i 2007. I 2012 ble Moser-miljøet tildelt et nytt senter for fremragende forskning av forskningsrådet, Senter for nevrale nettverk. I 2015 fikk miljøet sitt foreløpig siste senter, Egil og Pauline Braathen og Fred Kavli-senteret. Disse tre enhetene er samlokalisert og overlappende, men har ulike finansieringskilder. Samlet omtales forskningsmiljøet populært gjerne som Moser-miljøet eller Moser-instituttet. Fagmiljøets vitenskapelige mål er å øke forståelsen av nevrale kretser og systemer, og deres rolle i å generere psykologiske funksjoner.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Moser-miljøet ble etablert i 1996 av Edvard Moser og May-Britt Moser som et hjerneforskningslaboratorium og forskergruppe i nevrovitenskap ved Institutt for psykologi ved NTNU, der begge ble ansatt som førsteamanuenser i biologisk psykologi det året. Edvard og May-Britt Moser fikk opprykk til professorer i nevrovitenskap ved Institutt for psykologi i henholdsvis 1998 og 2000. Med støtte fra Norges forskningsråds FRIPRO-program bygget de opp sitt eget forskningsmiljø innen nevrovitenskap, og i forkant av den første utlysningen av sentre for fremragende forskning fikk Moser-miljøet ekstra støtte av forskningsrådet som et lovende forskningsmiljø.[1] Moser-miljøet var organisert i Seksjon for biologisk psykologi ved Institutt for psykologi, med Edvard Moser som seksjonsleder frem til 1999, og senere i Faggruppe for Biologisk, kognitiv og klinisk nevropsykologi ved samme institutt.

I 2002 ble Mosers forskergruppe gitt status av Norges forskningsråd som senter for fremragende forskning (SFF) under navnet Senter for hukommelsesbiologi (engelsk: Centre for the Biology of Memory, CBM) med finansiering for ti år. Senteret var opprinnelig del av Institutt for psykologi, men ble etterhvert en selvstendig enhet; Edvard og May-Britt Moser var formelt ansatt ved Institutt for psykologi frem til 2004. Moser-paret ved Senter for hukommelsesbiologi stod bak oppdagelsen av en hittil ukjent type nervecelle i hjernen kalt gittercelle i 2005, og de fikk Nobelprisen i medisin for denne oppdagelsen i 2014.

I 2007 utpekte den amerikanske stiftelsen Kavli Foundation forskningsmiljøet ved Senter for hukommelsesbiologi til det første og til nå eneste norske blant flere såkalte «Kavli-institutter» internasjonalt, med 7 millioner i økonomisk støtte.[2][3] Som følge av denne ekstra støtten ble Kavliinstituttet for systemnevrovitenskap, senere Kavliinstituttet for nevrovitenskap (engelsk: Kavli Institute for Systems Neuroscience),[4] etablert i tilknytning til Senter for hukommelsesbiologi. Dette instituttet ble videreført også etter utløpet av prosjektperioden for Senter for hukommelsesbiologi i 2012.

Ved utløpet av prosjektperioden for Senter for hukommelsesbiologi fikk Moser-paret tildelt et nytt senter for fremragende forskning av Norges forskningsråd, Senter for nevrale nettverk. Moser-miljøet består per 2019 av Kavliinstituttet for nevrovitenskap, Senter for nevrale nettverk og Egil og Pauline Braathen og Fred Kavli-senteret. Forskningsmiljøet/enhetene er samlet populært ofte kjent som Moser-miljøet[5] eller Moser-instituttet.[6]

Mosers forskningsmiljø er hovedsakelig finansiert av det offentlige og har fått store offentlige forskningsbevilgninger siden begynnelsen av 2000-tallet, delvis gjennom SFF-tildelinger, delvis gjennom en grunnstøtte fra forskningsrådet på 35–40 millioner fra 2019, delvis gjennom prosjekter finansiert av forskningsrådet og delvis gjennom NTNUs eget budsjett.[7][8] Da Moser-paret fikk Nobelprisen hadde NTNU til da bidratt med mer enn 275 millioner i egne midler til Mosers forskning.[9] Instituttet har også fått donasjoner i mindre størrelsesorden fra private, hovedsakelig fra Kavli Foundation i USA og fra arvingen Pauline Braathen og hennes slektninger.

Forskningsenhetene i Moser-miljøet

[rediger | rediger kilde]
Nevrolaben/Moserlaboratoriet ved Institutt for psykologi (1996–2004)

Nevrolaben, også kalt Moserlaboratoriet[10] (eller Moser-gruppen), var en forskergruppe ved Institutt for psykologi som ble starten på Moser-miljøet og forskningen som ledet til Nobelprisen i 2014. Ekteparet Moser ble ansatt ved Institutt for psykologi i 1996 og bygget opp sitt eget hjerneforskningslaboratorium ved instituttet. Miljøet var da organisert i Seksjon for biologisk psykologi ved Institutt for psykologi, med Edvard Moser som seksjonsleder frem til 1999. I 2000 bestod laben av 15 forskere, studenter og teknikere.[11] I 2001 ble Seksjon for biologisk psykologi slått sammen med andre seksjoner til Faggruppe for Biologisk, kognitiv og klinisk nevropsykologi, der ekteparet Moser var formelt ansatt frem til 2004.

Senter for hukommelsesbiologi (2002–2012)

Senter for hukommelsesbiologi var et senter for fremragende forskning finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2002–2012, med utspring i Moser-gruppen ved Institutt for psykologi og ledet av Edvard og May-Britt Moser. Senteret var et av de 13 første sentrene for fremragende forskning som ble utpekt i Norge. Senteret var opprinnelig en del av Institutt for psykologi,[12] men ble senere underlagt Det medisinske fakultet. Senter for hukommelsesbiologi stod bak oppdagelsen av gitterceller i 2005, som gav Moser-paret Nobelprisen.

Kavliinstituttet for nevrovitenskap (2007–)

Kavliinstituttet for nevrovitenskap, tidligere Kavliinstituttet for systemnevrovitenskap, ble etablert i tilknytning til Senter for hukommelsesbiologi i 2007 med økonomisk støtte på 7 millioner fra Kavli Foundation, og ble videreført som en permanent enhet også etter utløpet av prosjektperioden for Senter for hukommelsesbiologi. Per 2017 har instituttet sju forskningsgrupper:

  • Moser-gruppen, gruppeledere: May-Britt Moser og Edvard Moser.
  • Witter-gruppen: gruppeleder: professor Menno Witter.
  • Roudi-gruppen, gruppeleder: professor Yasser Roudi:.
  • Kentros-gruppen:, gruppeleder professor Cliff Kentros.
  • Whitlock-gruppen: gruppeleder: forsker Jonathan Whitlock
  • Yaksi-gruppen: gruppeleder: professor Emre Yaksi
  • Doeller-gruppen: gruppeleder: Christian Doeller
Senter for nevrale nettverk (2013–)

Senter for nevrale nettverk (engelsk: Centre for Neural Computation, CNC) er et senter for fremragende forskning finansiert av Norges forskningsråd. Forskningsrådet tildelte Moser-miljøet senteret i 2012 for perioden 2013–2023. «Senteret har som mål å forstå de grunnleggende nevrale mekanismene i hjernen, og skal lede an i å avdekke nevrale algoritmer i hjernebarken til pattedyr».[13] Senteret ledes av May-Britt Moser, med Edvard Moser som meddirektør.[14]

Egil og Pauline Braathen og Fred Kavli-senteret (2015–)

Egil og Pauline Braathen og Fred Kavli-senteret (engelsk: Egil & Pauline Braathen and Fred Kavli Centre for Cortical Microcircuits) ble etablert 2015 med økonomisk støtte fra arvingene etter eiendomsutvikleren Egil Braathen, hans enke Pauline Braathen og hans nevø og nieser. Donasjonen var på 50 millioner kroner.[15] Senteret gjennomfører hjerneforskning og samarbeider med universitetssykehuset St. Olavs hospital. Et av flere prosjekter skal studere endringer i celler og nevrale nettverk i tidlige stadier av Alzheimers sykdom. Dette prosjektet skal gjennomføres side om side med omfattende grunnforskning som utnytter styrken til forskerne ved senteret, og som er nødvendig for å forstå mekanismene og konsekvensene av tidlige stadier av Alzheimer-relaterte endringer i hjernen.[15]

Nåværende organisering

[rediger | rediger kilde]

Per 2019 er Edvard Moser instituttleder for Kavliinstituttet for nevrovitenskap, med professor May-Britt Moser som meddirektør og leder for senteret for fremragende forskning, Senter for nevrale nettverk.

De mer enn 100 ansatte ved instituttet er organisert i ni arbeidsenheter, sju av dem er forskningsgrupper. Instituttet har også studenter og stipendiater.

Kay Gastinger er administrativ leder.[16]

Sentrale forskningsresultater, publisering og formidling

[rediger | rediger kilde]

I 2005 oppdaget Moser og Moser og deres forskningsteam stedsansen, gitterceller som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen. Forskningen ble publisert i forskningstidsskriftet Nature. I 2014 ble de, sammen med John O'Keefe, tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin oppdagelse av gitterceller, som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen, og er grunnleggende for hvordan stedsansen fungerer.[17][18]

I 2018 oppdaget forskningsmiljøet tidssansen, et nettverk av hjerneceller som uttrykker vår sans for tid gjennom erfaringer og minner.[19][20][21] Forskningsrapporten for dette arbeidet er også publisert i tidsskriftet Nature.

I 2019 oppdaget Moser-gruppen objekt-vektorceller, hjernecellene som viser hvordan vi forholder oss til ting rundt oss, og kan beregne avstand og retning til objekter som vi har i våre omgivelser. Også denne forskningen er publisert i Nature.[22]

En fullstendig oversikt over instituttets vitenskapelige publikasjoner er tilgjengelig i databasen PubMed.[23]

Mannen bak Kavli Foundation, Fred Kavli, var opptatt av forskningsformidling: «– De beste forskerne er gjerne også de som er flinkest til å kommunisere forskningen sin»,[24] og i tillegg til å publisere forskningsresutater i vitenskapelige tidsskrifter, legger forskerne ved Kavliinstituttet vekt på å formidle forskning og forskningsresultater til «folk flest», gjennom deltagelse på festivaler og møter; intervjuer og innlegg i aviser; populærvitenskapelige foredrag og konto i ulike sosiale medier.[25][26]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «– Fremragende forskning er et nasjonalt ansvar». Arkivert fra originalen 4. august 2020. Besøkt 9. oktober 2019. 
  2. ^ Spilde, Ingrid (14. august 2007). «Norges første Kavli-institutt». forskning.no. 
  3. ^ «Institutes | The Kavli Foundation». www.kavlifoundation.org (på engelsk). Besøkt 11. september 2018. 
  4. ^ Instituttet bruker i hovedsak den engelske betegnelsen i sin kommunikasjon og formidling
  5. ^ Nytt gjennombrudd for Moser-miljøet
  6. ^ «Moser-elev i gjev forsker-finale». NRK. 25. september 2015. Besøkt 5. oktober 2019. «Kavli-instituttet, også godt kjent som Moser-instituttet» 
  7. ^ NTNU vil ha mer forutsigbar finansiering for Moser-miljøet[død lenke]
  8. ^ «Kavli-instituttet får trolig millioner i økt pengestøtte». Arkivert fra originalen 13. mai 2019. Besøkt 4. oktober 2019. 
  9. ^ https://pahoyden.no/moser-nobelprisen-ntnu/veien-fram-til-en-norsk-nobelpris/356398[død lenke]
  10. ^ «Oppdaget ny minnekrets i hjernen», forskning.no, 26. juni 2002
  11. ^ Nevrolaben (Moser-gruppen), 29. september 2000
  12. ^ «Forskning». Arkivert fra originalen 3. desember 2002. Besøkt 3. desember 2002. 
  13. ^ «Om sentrene - SFF». www.forskningsradet.no (på norsk). Besøkt 6. september 2018. 
  14. ^ Kavli-instituttets informasjon Lest 15. oktober 2014
  15. ^ a b «Moser får 100 millioner i gave». Gemini.no. 8. september 2015. Besøkt 4. september 2018. 
  16. ^ Gastingers profilside på ntnu.no
  17. ^ «The 2014 Nobel Prize in Physiology or Medicine - Press release - NobelPrize.org». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 6. september 2018. 
  18. ^ NTB (30. august 2018). «Moser kan ha funnet tidssansen». universitetsavisa.no. Arkivert fra originalen 30. august 2018. Besøkt 6. september 2018. 
  19. ^ «How your brain experiences time». Norwegian SciTech News (på engelsk). 29. august 2018. Besøkt 28. november 2019. 
  20. ^ Meisingset, Ingrid (16. november 2018). «Slik fant Moserteamet tidssansen som styrer opplevelser og minner». adressa.no. Besøkt 28. november 2019. 
  21. ^ «Nytt gjennombrudd på Moser-laben: Slik holder hjernen orden på tiden». forskning.no (på norsk). 29. august 2018. Besøkt 28. november 2019. 
  22. ^ "– Dette er et gigafunn, sier May-Britt Moser" www.nrk.no, 3. april 2019
  23. ^ «About - Kavli Institute for Systems Neuroscience». www.ntnu.edu (på engelsk). Besøkt 6. september 2018.  Lenke til PubMed og informasjon om søking for å få en fullstendig oversikt over instituttets vitenskapelige publikasjoner
  24. ^ «Bladet Forskning». www.forskningsradet.no (på norsk). Arkivert fra originalen 6. september 2018. Besøkt 6. september 2018. 
  25. ^ «Kavli Institute for Systems Neuroscience». www.facebook.com. Besøkt 6. september 2018. 
  26. ^ «Kavli Institute for Systems Neuroscience på Instagram • Bilder og videoer». www.instagram.com. Besøkt 6. september 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Moser-miljøet&oldid=24696788»