Kannibalisme

Tysk kart fra 1893 som viser vestlige antropologers formening om utbredelsen av antropofagi, menneskelig kannibalisme, i samtiden.

Kannibalisme er predasjon på egen art; altså å jakte på, drepe og spise medlemmer av ens egen art. Begrepet brukes særlig når mennesker spiser andre mennesker, også kalt antropofagi. Mens fortæring av artsfeller er kjent blant mange arter og i flere former hos dyr, har «menneskeeteri» i ulike historiske kulturer vært en sjeldenhet.

Uttrykket kannibalisme er historisk knyttet til mennesker, mer spesifikt til en indianerstamme på De karibiske øyer. Selve ordet stammer fra caníbales, det spanske navnet benyttet om karibindianerne, en stor stamme i Vest-India som den gang var velkjent for sin praktisering av kannibalisme. Tainoene, en stamme som levde i dagens Puerto Rico og på øya Hispaniola, fortalte med skrekk til spanjolene om hvordan karibene raidet kystene for å ta tainoer til fange for deretter å steke dem over bål og spise dem.

Kannibalisme blant mennesker

Kannibalisme i Brasil i 1557, som beskrevet av Hans Staden.

Kannibalisme har blitt tillagt mange forskjellige stammer og raser i fortiden, men i hvilken grad det faktisk har skjedd og blitt sosialt sanksjonert, er et svært kontroversielt tema i antropologien. Noen antropologer hevder at kannibalisme har vært nesten ikke-eksisterende og ser på påstander om kannibalisme med ekstrem skepsis, mens andre hevder at praksisen var vanlig i før-statlige samfunn.

Flere arkeologer har hevdet at noen ruiner i det amerikanske sørvest inneholder bevis for kannibalisme. Individuelle tilfeller i andre land har blitt sett i sammenheng med ustabile personer, kriminelle og i ubekreftede rykter om religiøse seloter. I USA er Donner-partiet et tilfelle av kannibalisme for unngå å sulte i hjel. Der er omstridte påstander om at kannibalisme var utbredt under tørken i Ukraina i 1930-årene, under beleiringen av Leningrad i andre verdenskrig, samt under den kinesiske borgerkrigen og «det store spranget fremover» i Kina.

I moderne tid fortelles det om kannibalisme i historiene om Fritz Haarmann, om Karl Denke, om Karl Grossmann og om Armin Meiwes. Også i Norge har en hatt kriminelle med slik tilbøyelighet.

I Bibelen

I 2. Kongebok 6,26-30 står om beleiringen av Samaria: «En dag Israels konge gikk fram og tilbake oppe på bymuren, ropte en kvinne til ham: «Hjelp, herre konge!» (...) Og kongen spurte: «Hva er i veien med deg?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Kom hit med sønnen din, så spiser vi ham i dag, og så spiser vi sønnen min i morgen. Vi kokte sønnen min og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Kom nå med sønnen din, så spiser vi ham. Men da gjemte hun gutten sin.» Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine.»

Korstogene

Våren 1097 dro det første korstoget fra Europa for å befri Det hellige land. Men på veien måtte korstogshæren krysse den tyrkiske sletten i Anatolia og kjempe mot lokalkjente, veltrente muslimske styrker. Korsfarerne måtte spise tistler, oppbløtte lærsåler og insekter. Verre ble det da de slapp opp for drikkevann. I desperasjon begynte noen av dem å spise av falne muslimer. Dette ble stoppet av hærledelsen, som sørget for å få likene brent. Og trolig dreide det seg om fortvilt sult, ikke om rituell skjending av døde motstandere.

De sentrale og sørlige områdene i Estland ble etter 1220 offer for korstogs-iver fra danske og tyske inntrengere. Korsfarere dro herjende fra landsby til landsby for å plyndre og tvangsdøpe folk. Straks en landsby var omvendt, ble det reist et stort kors hvis korsfarerne var danske, og en jomfru Maria-fane hvis de var tyske. Landsbyens eldste ble stenket tre ganger med vievann av en prest og døpt, og deretter utstyrt med et spann vievann som han skulle stenke de andre beboerne med. Da danske korsfarere en gang kom til en landsby som allerede var omvendt av tyskere, ble den eldste straks hengt av danskene fordi de ikke kom først. Terroren nådde slike høyder at esterne til sist organiserte et opprør. I januar 1223 fanget de den danske guvernøren Ebbe, og rev tarmene ut på ham og hans følge. Ebbes hjerte ble også revet bankende ut av ham, ristet over ild og spist for å oppnå styrke mot hans landsmenn, hvorpå de døde ble lagt ut til hundene og himmelens fugler. Dette var rituell kannibalisme – til liten nytte, for pave Gregor IX overdro i 1236 områdene i Estland som tilhørte Sverdridderordenen, til Valdemar II, og 7. juni 1238 inngikk kong Valdemar og Den tyske orden «Stensby-avtalen», et forlik på kongsgården i landsbyen Stensby ved Vordingborg. Slik ble Estland fordelt mellom partene, og Valdemar fikk for fremtiden to tredjedeler av korstogserobringene.

Andre verdenskrig

Lokket på en messekjele og ribbein fra en russisk soldat fotografert i Finland under andre verdenskrig, 1942.

Kannibalisme forekom i organiserte former på Ny-Guinea under andre verdenskrig, forteller den japanske historikeren professor Yuki Tanaka, etter at han på 1990-tallet fikk frigitt hemmeligstemplede rapporter fra den australske hæren. Her fant han historien til Hatam Ali, en indisk soldat som kjempet i den britiske hær og ble tatt til fange i begynnelsen av 1942. Han bevitnet hvordan de japanske soldatene, etter at forsyningene slapp opp, valgte ut én fange daglig som ble drept og spist. Det var sendt 160 000 japanske soldater til Ny-Guinea; 93 prosent av dem døde. Etter hvert som matmangelen forverret seg, skar de også kjøtt av levende fanger og slengte resten av liket i en grøft. Selv klarte Ali å flykte og vandret rundt i jungelen i to uker før han traff på australske soldater. Hans historie bekreftes av en ordre utsendt av generalmajor Aozu som ila dødsstraff for kannibalisme, vel å merke med unntak for dem som hadde spist «fiendtlig kjøtt». Det må da ha vært kjent at dette forekom.

Enda mer skremmende er rapport fra korporal Bill Hedges, som ledet en australsk enhet på førti mann i en trefning ved Templeton's Crossing på Ny-Guinea. Da australierne gjenerobret stillingen dagen etter, ble de forferdet over å oppdage at japanerne hadde spist de døde og sårede som australierne hadde måttet etterlate. «Jeg følte dyp avsky og sorg over å se min gode kamerat ligge der med kjøtt fjernet fra armene og bena. (...) Han var en glad landsens gutt, i likhet med 90% av bataljonen vår(...) Vi fant hauger med ris og hermetikk. Så de sultet ikke, det var ikke på grunn av matmangel.» Professor Tanaka foreslår at denne kannibalismen, som var helt rituell, «ble gjort for å befeste solidaritet mellom mennene.» Å bryte tabuer sammen, gjør alle til medskyldige. Kannibalisme er også kjent fra østfronten, der sovjetiske soldater spiste medfanger; men motivet der var desperat matmangel.

Folkerepublikken Kina i ekstremsituasjoner

Kannibalisme fant også sted i Kina under «det store spranget» (1958–1961), størsteparten av landsbygden ble hardt rammet av hungersnød for det meste utløst av vanstyre. Kannibalismen var på ingen måte alment over hele landet, men i flere spredte områder, for eksempel i provinsene Gansu og Guangxi, er det blitt påvist mange tilfeller. Det kunne være tilfeller der sultne bondefamilier solgte/byttet sine barn til hverandre og så drepte og spiste dem. Kannibalismen fant også sted i fangeleirer der fangene ble meget hardt holdt. Det ble spist både mennesker som hadde dødd av seg selv, og mennesker som ble drept i den hensikt å bli spist av de sultende. Noen episoder av kannibalisme er også kjent fra kulturrevolusjonen, en senere brutal politisk kampanje satt i gang av Mao Zedong, men antallet ofre var langt lavere enn under Det store spranget.

Ny-Guinea etter krigen

Blant Ny-Guineas steinalderbefolkning er flere stammer kjent for å ha praktisert hodejakt og kannibalisme også i nyere tid. Noen grupper var kannibaler, andre ikke. Noen av kannibalene spiste fiender som var drept i kamp. Andre spiste deler av menneskekroppen som et ritual, mens noen trodde at gruppens styrke bare kunne bevares ved at de spiste sine egne avdøde. Enkelte stammer angrep og drepte alle fremmede som kom inn på deres område. I Asmat på sørkysten har landsbyboerne vært under press for å skaffe tømmer av jerntreet. Oppkjøperne hadde militære og sivile myndigheter i ryggen, mot at også de fikk sin del av fortjenesten. I juni 1974 la den lokale innkjøpssjefen ut på en rundreise med to assistenter for å betale for arbeidet. Etter en stund måtte de etterlyses, og man fant reiseveskene deres i en fjerntliggende landsby. Da folk fra denne landsbyen senere kom til administrasjonssenteret Agats for å selge treskjæring, ble de fengslet. Om natten rømte mennene inn i jungelen, dit ingen ønsket å følge dem. Kvinnene som satt tilbake, tilstod at de tre mennene var blitt drept og deretter spist.

Borgerkrigen i Sierra Leone

Under borgerkrigen i Sierra Leone, som varte fra 23. mars 1991 til 18. januar 2002, forekom kannibalisme blant National Patriotic Front of Liberia og opprørsstyrken Revolutionary United Front (RUF). Rapporter omtalte kannibalisme, bortføringer av sivile, rekruttering av barn som leiesoldater, voldtekt og vilkårlig rasering av byer og landsbyer. Borgerkrigen utspilte seg ikke så mye i sammenstøt mellom væpnede styrker som i angrep på sivilbefolkning. Dette kulminerte i ødeleggelsen av store deler av Freetown i januar 1999. I en dokumentar sendt på National Geographic Channel fortalte bl.a. den britiske FN-majoren Phil Ashby at overtro og svart magi fikk RUF-soldater til å spise fiendens hjerte og drikke deres blod i den tro at de da ville få sine motstanderes mot.

Under rettssaken mot Liberias tidligere president, Charles Taylor, forklarte den tidligere lederen for National Patriotic Front of Liberia, Joseph Marzah, at den tidligere presidenten hadde gitt ordre om å spise sine fiender for å skremme folk. Taylor sto tiltalt i krigsforbryterdomstolen for Sierra Leone i Haag for å ha vært hovedansvarlig for volden under Sierra Leones borgerkrig.

Kannibalisme blant dyr

Kannibalisme hos fisk. En liten abbor spiser en enda mindre artsfelle.

Flere dyrearter eter egne artsfeller under visse forhold, for eksempel når det er lite tilgang på mat. Kannibalisme er vanlig hos fiskearter som gjedde og torsk og hos maur. Hunnen hos enkelte edderkopp- og kneler-arter spiser hannen mens eller etter at de har parret seg.

Se også

• Nattverd, symbolsk kannibalisme som religiøst ritual der kristne spiser Jesu kropp

Eksterne lenker

• (en) Cannibalism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons