Joan av England (Plantagenet)

Se Joan av England for andre med samme navn.

Joan av England
Født		28. jan. 1334 Tower of London
Død		2. sep. 1348 (14 år) Guyenne
Far		Edvard III av England
Mor		Philippa av Hainaut
Søsken		8 oppføringer Edward, den svarte prinsen John av Gaunt Edmund av Langley Lionel av Antwerpen Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester Margaret Plantagenet, grevinne av Pembroke Isabella av Coucy Mary av Waltham
Gravlagt		Bayonne Cathedral
Joan av England på Commons

Joan av England (født 19. desember 1333 eller 28. januar 1334, død 1. juli 1348) var en engelsk adelskvinne, datter av Edvard III og hans hustru Philippa av Hainaut. Hun ble i 1345 forlovet til Peter I av Castilla som en del av en politisk allianse. I 1348 forlot en godt voktet ekspedisjon Portsmouth i England, og nådde fram til Bordeaux da de ble rammet av svartedauden som ennå ikke hadde kommet fram til England. Hun døde den 1. juli 1348 som en av de første engelske ofre for pesten. Hun var da kun 14 år gammel. Ingen grav er funnet, men en statue av henne ble senere satt opp ved siden av hennes fars grav i Westminster Abbey.

Liv og virke

Første år

Joan, også omtalt som Joanna, ble født enten i desember 1333 eller en måned senere i januar 1334 på Tower of London, som på den tiden også ble benyttet som kongelig residens. Som barn ble hun plassert i omsorgen til Marie de St Pol, grevinne av Pembroke, hustru av Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke og grunnlegger av Pembroke College ved Universitetet i Cambridge. Joan vokste opp sammen med sin søster Isabella, sin bror Edvard og deres kusine Joan av Kent.

I 1338 ble Joan tatt med på sin fars reise til Koblenz i dagens Polen hvor de møtte Ludvig IV av Det tysk-romerske rike. De var hans særskilte gjester ved den tysk-romerske riksdagen (latin: Dieta Imperii) i kirken dedikert den hellige Castor fra Karden. Edvard III dannet en allianse med den tysk-romerske keiseren mot kong Filip VI av Frankrike, og hvor keiseren anerkjente Edvards rett til den franske trone, men i 1341 ble han sviktet av keiseren.

Det er mulig at Joan ble forlovet til en av keiserens sønn som Ludvig IV hadde med sin hustru Margareta II av Hainault, tante av Joan som eldre søster av hennes mor Philippa. Det er også mulig at Joan ble værende igjen ved deres hoff for videre utdannelse, men i uansett tilfelle tilbakekalte Edvard III henne i september 1340 da han igjen møtte keiseren i samme by.

I 1345 ble hun forlovet med Peter I av Castilla, sønn av Alfonso XI av Castilla og Maria av Portugal, som en del av Edvards anstrengelser på å skaffe seg europeiske allierte mot Frankrike. Noen få år senere, sommeren 1348 forlot Joan England med sine foreldres velsignelse. Takket være en tungt bevæpnet medgift var hun antagelig den mest beskyttede unge kvinne i Europa på denne tid. Det ble sagt at hennes rike medgift krevde et helt skip alene. Hun var da fjorten år gammel, betraktet som gammel nok til å bli sendt avsted for å bli gift. Hennes søstre hadde alle blitt giftet i slutten av tenårene, eldre enn forventet på denne tiden, men det kan være at Joan og Peter ikke var forventet å leve sammen før bruden var blitt noe eldre.

Reisen var planlagt å omfatte et besøk til en av familiens festninger i Bordeaux, beliggende i Gascogne som var engelsk område på denne tiden (men gikk tapt i 1453).

Reisen til Castilla

Edvard III sparte ikke på noen utgifter i forberedelsene av datterens sjøreise og ekteskap. Han utstyrte henne på de mest imponerende måter han kunne. Kongen elsket antagelig sin datter, men det var mer avgjørende vise fram på prangende vis engelsk makt og rikdom for sine allierte i Castilla (til tross for England egentlig hadde økende nasjonal gjeld).

Medgiften besto blant annet av 150 meter med rakematiz (eller ragmas), tykk silke brodert med gull, ekstremt sjeldent og verdifullt, for hennes bryllupskjole, en klesdrakt av rød fløyel, to sett med tjuefire knapper gjort av forgyllet sølv og emalje, fem korsetter med mønstre bestående av stjerner, og halvmåner i gull og diamanter, minst to dekorerte kjoler med innlagte korsetter. Disse var også gjort av rakematiz, en i grønn og den andre mørk brun. Den grønne var brodert med bilder av roseslynger, ville dyr og ville menn, mens den brune hadde gullbroderier og sirkelmønstre, hver av dem med en løve som symbol på det kongelige. Det var også senger, sengetrekk, seremonielle festplagg, og ulike klær for uteliv som riding og dagligklær. Hun hadde også med et portabelt kapell slik at hun ikke trengte å være avhengig av lokale kirker. Kapellet var utstyrt med en sofa dekorert med kjempende drager og en båndkant av vinstokker, pyntet med bysantinske gullmynter, og alteret var dekorert med drager og slanger.

Flåten som fraktet den unge prinsessen og hennes medgift besto av fire skip. De seilte ut fra Portsmouth, og satte kursen mot Castilla med stopp i Bordeaux. Her ble de tatt imot av den forskrekket borgermesteren Raymond de Bisquale. Han skal ha advart dem mot en pest i byen, men selskapet ble ikke alarmert. Det de ikke visste var det var den dødeligste pesten som til da var kjent, svartedauden. Den hadde ennå ikke nådd fram til England, selv om rykter hadde begynt å gå, men hadde rast gjennom Europa. De forlot skipene til tross for å bosette seg i det kongelige slott med utsikt over estuaret Gironde. Joans følge omfattet tre ledende myndighetspersoner: Robert Bouchier, tidligere kongelig kansler; Andrew Ullford, diplomatisk sakfører; og katedralpresten i Bordeaux, Gerald de Podio, som hadde til oppgave å håndtere prinsessens åndelige behov. Joan hadde også med seg en kastiljansk trubadur, Gracias de Gyvill, som hadde blitt sendt til England av prins Peter for å kunne underholde prinsessen med musikk og sanger fra landet hun skulle bli dronning i. Hun ble også eksportert av over hundre framstående bueskyttere, en del av dem veteraner fra slaget ved Crécy den 26. august 1346

Død

Det engelske selskapet var usikre på hvor alvorlig sykdommen var, og forlot skipene. De trodde ikke det var nødvendig å forlate byen, men etterhvert, noen dager senere, da deres egne medlemmer begynte å falle over for pesten, begynte alvoret i all sin gru å gå opp for dem. De fryktet for livet til Joan og flyttet henne antagelig ut av byen til en liten landsby kalt Loremo hvor hun ble værende for en tid, men ingen forsto hvordan pesten smittet og hvordan man skulle kunne beskytte seg. Hun ble smittet, og led et brutalt og raskt angrep av pesten som endte med at hun døde den 1. juli 1348. Robert Bouchier, lederen for det engelske selskapet, døde den 20. august. Det er usikkert hvor Joan ble gravlagt, antagelig slik en del samtidige kilder antyder, ble hennes siste hvilested i katedralen i Bayonne, helt sør i dagens Frankrike, skjønt ingen grav er noen sinne blitt avdekket. En statue av henne ble siden reist på sørsiden av hennes far grav i Westminster Abbey i London.

Ettervirkning

Andrew Ullford, den diplomatiske sakfører, klarte å unngå presten virkninger og reiste tilbake til England i oktober for å kunne informere kongen om hans datters skjebne. Hennes død sjokkerte engelskmennene. Hun var en av de aller første ofrene av svartedauden, som nå hadde begynt å spre seg i England, men hennes død viste at heller ikke de kongelige ble spart for pestens virkninger.

Den 15. oktober 1348 sendte Edvard III et brev til kong Alfonso XI av Castilla hvor ekteskaparrangementene ble formelt avlyst og beskrev den sorg som han og hans familie fikk etter prinsessen plutselig død. Han beskrev henne som martyr og som en engel som tittet ned fra himmelen for å beskytte den kongelige familie. Han konkluderte med tradisjonell og formell fromhet: «Vi setter vår tillit til Gud og våre liv i hans hender, hvor han har holdt det nært gjennom mange farer.» Han hadde ingen andre døtre igjen for å oppfylle alliansen med Castilla.

Den 25. oktober sendte Edvard III en ekspedisjon til Bordeaux for å hendte Joans legeme og ta det med for begravning i London. Lederen var biskopen av Carlisle som ble overbetalt grunnet den høye risiko involvert. Det er ikke kjent hva som siden skjedde. Det finnes ingen nedtegnelser for at prinsessens legeme ble funnet og fraktet til London, heller ikke er noen redegjørelse av en begravelse. I henhold til middelalderhistorikeren Norman F. Cantor, døde Joan i Bordeaux hvor borgermester i et forsøk på å hindre pestens spredning, satte havnen i brann og hvor kongens festning også brant ned. Joans legeme var lagret på innsiden på denne tiden, og forsvant i ødeleggelsene.

Joans korte liv ble en fotnote i historien, men hadde betydning ved at hennes død forhindret en dynastisk union mellom England og Castilla og som kunne ha gitt en mulig endring i maktbalansen mellom Frankrike og England, og således kunne ha endret konklusjonen på hundreårskrigen (1337 til 1453).