Jean-Joseph Faict
| Jean-Joseph Faict | |||
|---|---|---|---|
_-_Brugge_-_Belgi%C3%AB.jpg) | |||
| Født | 22. mai 1813[1][2] Leffinge[1][2] | ||
| Død | 4. jan. 1894[1][2] (80 år) Brugge[1][2] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1838–), diakon (1837–), universitetslærer (1839–1849), rektor (1849–1856), kannik (1853–), generalvikar (1856–), åndelig rådgiver (1850–1854), katolsk biskop (Brugge bispedømme, 1864–1894) | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (studieretning: teologi, humaniora)[3] | ||
| Utdannet ved | Det katolske universitetet i Leuven | ||
| Far | Henri Faict[1] | ||
| Mor | Marie Hellinck[1] | ||
| Nasjonalitet | Belgia | ||
| Utmerkelser | Huisprelaat van Zijne Heiligheid (1862–) (av: Pius IX)[2] Offiser av Leopoldsordenen (1875)[2] Kommandør av Leopoldsordenen (1889)[2] | ||
.jpg)
Jean-Joseph Faict (født 22. mai 1813 i Leffinge i departementet Lys i den første franske republikk, død 4. januar 1894 i Brugge i Belgia) var en katolsk prelat og den 20. biskop av Brugge.[4][5]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Jean Joseph Faict ble født i kystlandsbyen Leffinge på den tid da hele Vest-Flandern var en del av Det franske keiserdømme. Faren hans var brygger (Brouwerij De Croone). Han studerte ved småseminaret i Roeselare (filosofi) og deretter ved presteseminaret i Brugge (teologi), før han gikk videre til Det katolske universitet i Leuven.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet 8. juni 1838 av biskop François-René Boussen av Brugge. I 1839 tiltrådte han stillingen som professor i kirkehistorie, moralteologi og fysikk ved presteseminaret i Brugge, før han i 1849 overtok som leder av mindreseminaret i Roeselare.[6]
Koadjutorbiskop, så ordinarie biskop, av Brugge
[rediger | rediger kilde]I februar 1864 ble han utnevnt til koadjutorbiskop av Brugge under Jean-Baptiste Malou, som døde måneden etter. Faict ble bispeviet i Brugge 18. oktober 1864 av erkebiskopen av Mechelen, kardinal Engelbert Sterckx; medkonsekrerende var biskop Gaspard-Joseph Labis av Tournai (Doornik), og biskop Nicolas-Joseph Dehesselle av Namur (Namen).
Av betydning innen kirken var pave Pius IX' encyklika Quanta Cura fra 1864. I den vendte paven sitt og kirkens ansikt mot forandringer. Kirken ble kompromissløst konservativ under Pius IX' lange pontifikat, og biskop Faict fulgte de pavelige retningslinjer under sin egen tid som biskop.
I 1869–70 deltok han på Det første Vatikankonsil til det ble avbrutt ved den italienske erobring av Roman. Faicts periode som biskop varte i tre tiår, i en periode med sosial og politisk turbulens i mange deler av Vest-Europa, deriblant også i Belgia.
I politiske termer var Det liberale parti i fremmarsj, noe som innebar et fortsatt press i retning ytterligere sekularisering av politikk og samfunn i den belgiske stat, og fjerning av kirken fra kvasi-sivile funksjoner. Det kom nye lover om kirkegods og gravlunder. Religionsundervisning i skolen opphørte å være obligatorisk. Innenfor kirkesamfunnet utløste dette en gjenoppblomstring av et ultramontant press som biskopene selv hadde en tendens til å reflektere. Biskop Faict var ivrig i sitt forsvar av kirkelige privilegier, selv om beslutningene hans ofte var mildere og mer pragmatiske enn hans retorikk.
Der politikken ble mer polarisert, tok Faict side med Fédération des Cercles catholiques et des Associations conservatrices, og ble en innflytelsesrik støttespiller for den. Han utviklet sitt eget nettverk av utmerkede politiske og pressekontakter. Innenfor hans eget tradisjonelt konservative bispedømme i Brugge vendte fikk mange kommunestyrer katolske flertall i lokalvalget i 1876, noe som ble gjentatt på nasjonalt nivå i 1884.
Faicts periode som biskop var en periode med sterk vekst for kirken i hans egen region. Han var i stand til å ordinere nesten tusen nye prester i løpet av en embetsperiode på litt under tretti år. Han prioriterte personlig opplæring av prester, og sendte mange videre for å studere videre ved Leuven/Louvain eller Roma. Han arrangerte årlige retretter for prestene som tjenestegjorde under ham, og deltok alltid på disse selv.
Blant de troende var han en sterk tilhenger av opprettelsen av andaktsgrupper. Han var en spesiell tilhenger av mariansk kristen spiritualitet. Han støttet organisasjoner som støttet opp om ungdomsaktiviteter. Han var entusiastisk i sin oppmuntring til prosesjoner, pilegrimsreiser, folkemisjoner og andre aktiviteter som sannsynligvis ville bygge opp den kristne tros styrke i folket. Angående de sosiale problemer trodde han på viktigheten av veldedighet. Han var en stor støttespiller for foreningene Sint Vincent og Frans Xavier. Fra 1866 oppmuntret han laugene av kristne arbeiderforeninger.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Biskop Johannes Wolfgang von Bodman (1651–1691)
- Biskop Marquard Rudolf von Rodt (1644–1704) *bispeviet 1690
- Biskop Alexander Sigismund von der Pfalz-Neuburg (1663–1737) *1691
- Biskop Johann Jakob von Mayr (1677–1749) *1719
- Biskop Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt (1699–1768) *1741
- Erkebiskop Klemens Wenzeslaus von Sachsen (1739–1812) *1766
- Erkebiskop Max Franz von Havsburg-Lothringen (1756–1801) *1785
- Biskop Kaspar Max Droste zu Vischering (1770–1846) *1795
- Biskop Clemens August Droste zu Vischering (1773–1845) *1827
- Biskop Josef Ludwig Alois von Hommer (1760-1826) *1824
- Biskop Nicolas-Alexis Ondernard (1756-1831) *1828
- Biskop Jean-Joseph Delplancq (1767-1834) *1829
- Kardinal Engelbert Sterckx (1792-1867) *1832
- Biskop Jean Joseph Faict (1813-1894) *1864[7]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- A. DE LEYN, Esquisse biographique de monsieur Ferdinand Van De Putte, vice-président de la Société d’Emulation, in: Handelingen van het Genootschap voor geschiedenis te Brugge, 1884, blz. 269-394.
- L. SLOSSE, Rond Kortrijk of schetsen over de prochien van het oud Bisdom van Doornyk liggende in de voormalige deknijen van Helkyn, Kortryk en Wervick, deel 4, Roeselare, De Meester, 1914-1916, blz. 2125.
- A. SIMON, Jean-Joseph Faict, in: Biographie nationale de Belgique, Tome XXX, 1958-1959, col. 373-375.
- José DE MÛELENAERE, Verhouding Gezelle - Faict, aan de vooravond van de stichting van "Rond den Heerd", in: Biekorf, 1965.
- Ann VANSTEELANDT, Jan Jozef Faict, in: M. CLOET (red.), Het Bisdom Brugge, Brugge, 1985.
- Michel VAN DER PLAS, Mijnheer Gezelle, Tielt, 1991.
- P. VAN VLAENDEREN en M. VRANCKX, Bouwen door de eeuwen heen in Vlaanderen. Inventaris van het bouwkundig erfgoed, Gemeente Ruiselede, Vlaamse Overheid - Agentschap R-O Vlaanderen - Onroerend Erfgoed, 2008, blz. 84.
- Koen ROTSAERT, De Brugse bisschop J. J. Faict en de "cinquantenaire", ib: Biekorf, 2011.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g www.odis.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.odis.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ David M. Cheney. «Bishop Jean Joseph Faict †». Catholic-Hierarchy. Besøkt 9. juni 2015.
- ^ Annuaire de l'Université catholique de Louvain. 1874. Besøkt 9. juni 2015.
- ^ «Joannes Faict Leffinge, 22. mai 1813 - Brugge, 4. januar 1894». ODIS vzw, Leuven. Arkivert fra originalen 10. juni 2015. Besøkt 9. juni 2015.
- ^ catholic-hierarchy.org faict, lest 12. august 2023
Advarsel: Standardsorteringen «Faict, Jean Joseph» tar over for den tidligere sorteringen «Faict, Johan».