Innocens I
| Innocens I Innocentius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ukjent Albano Laziale (Det romerske keiserriket) | ||
| Død | 12. mars 417 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Anastasius I | ||
| Gravlagt | Stiftskirche i Bad Gandersheim (846–) | ||
| Dåpsnavn | Innocens | ||
| Valgt | 21. desember 412 | ||
| Innsatt | 412 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | etter sin død | ||
| Festdag | 28. juli til 1969 | ||
| Forgjenger | Anastasius | ||
| Etterfølger | Zosimus | ||
Se også liste over paver | |||
Innocens I var pave fra 401 til 12. mars 417.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var ifølge sin biografi i Liber Pontificalis sønn av en mann med navn Innocens av Albano, men ifølge sin samtidige Hieronymus var faren Anastasius I (399-401), som han etterfulgte som pave etter et enstemmig valg. Han ble i så fall født før den senere paven ble prest. Men han vokste opp blant presteskapet og var diakon for den angivelige faren.
Pave
[rediger | rediger kilde]Det var i Innocens Is tid som pave at Roma ble beleiret av Alarik I (395-410) og av Vestgotere (408), det skal ha, ifølge en noe tvilsom anekdote av Zosimus av Konstantinopel vært så fryktelige utbrudd av pest og sult at befolkningen skulle ha vendt seg mot de gamle hedenske guder. Paven var imidlertid på reise til Honorius i Ravenna da byen ble plyndret i 410.
Innocens I sørget for å ivareta og utvide pavestolens autoritet som det stedet hvor alle disputter skulle avgjøres, og hans brevveksling med blant andre Victricius av Rouen, Exuperius av Toulouse, Alexander av Antioch og andre er bevart, og disse sammen med hans håndtering av saken mellom Johannes Chrysostomos (397-403) og den ortodokse biskopen Theophilus av Alexandria, viser bredden av hans politiske arbeid. Han arbeidet hardt for å oppretteholde og styrke disiplinen innen kirken, og fremmet tanken om sølibat for geistligheten og klostervesenet. Han skal også ha overtalt keiser Honorius til å forby gladiatorkamper på arenaene.
Han tok et klart standpunkt i forhold til striden rundt Pelagius, en engelsk munk som kom til Roma rundt 400 og ble populær som åndelig veileder. Han reiste vider til Palestina hvor han fremmet opprør mot keiserdømmet, blant annet gjennom sine egne, religiøse fortolkninger som brøt med sentrale, kristne dogmer. Pelagius møtte stor motstand blant annet fra kirkelæreren Augustin og to afrikanske konsil sommeren 416 ba om hans støtte. Innocens I framstilte dette som at han ble bedt om å bruke domsmyndighet til å avgjøre et lærespørsmål (mens de egentlig bare hadde bedt om å stille seg bak deres fordømmelse), og i tråd med tradisjonen om at Peter skulle avgjøre omdiskuterte spørsmål blant biskoper om troen, da de hadde sitt embete fra ham.
Ingen pave hadde til da uttrykt så tydelig at pavestolen var den øverste autoritet på dette området, og Innocens kalte seg selv Rector ecclesiae Dei. August støtte dette, og uttalte det senere så berømte utsagnet Roma locuta, causa finita est («Roma har talt, saken er avsluttet»).
Han er i den katolske kirke ansett for å være en bekjenner på linje med Nazarius, Celsus og pave Viktor I.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Cornelia Hoß: «Innozenz I» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 1280.
