Improvisasjon

Improvisasjon (fra italiensk improvviso, uventet) er å gjøre noe «på stående fot» uten å ha forberedt det eller å ha tenkt det ut på forhånd.

Improvisasjon betyr at man ikke har alt forberedt, men improvisasjon krever forberedelse. For en musiker kjennskap til skalaer, akkorder, forskjellige genre, riff, rytmiske mønstre, melodier eller harmonier. En som improviserer i en genre (for eksempel blues) behøver ikke å kunne improvisere i en annen tradisjon (for eksempel flamenco). Også fri improvisasjon krever sin forberedelse, nettopp det å være fri fra alle vanlige klisjeer i andre musikkformer, som til gjengjeld skaper klisjeer innenfor «fri improvisasjon»

Improvisasjon har eksistert i hvert fall like lenge som menneskeheten. Å skape nye redskaper i steinalderen krevde improvisasjon like fullt som en svevende og svimlende jazz-solo krever det i dag. Den som først beskrev improvisasjonen var den greske filosofen Aristoteles. På Aristoteles’ tid var man klar over improvisasjonens rolle i skapelsesprosessen av for eksempel et teaterstykke, men kunsten krevde faste rammer og regler, så bruken av improvisasjon var sterkt nedtonet og ble kun sett på som en nødvendighet for å skape. Det var ikke før mange år senere at man begynte å kalle improvisasjon en egen kunstart. Fra 1700-tallet til 1800-tallet forsvant improvisasjonen i stor grad fra det synlige kunstlivet. Når «den dannede kunsten» skulle fremmes var det ikke lenger rom for ren improvisasjon. Komponister skrev ned hver eneste tone og skuespillere lærte seg replikkene til punkt og prikke, noe som førte til at kunsten fikk en meget strukturert og fast form og mistet mye av det spontane inntrykket. I dag har forskjellene i samfunnet i mer eller mindre grad jevnet seg ut, og kunst er blitt mer fellesskapelig og noe som ikke nødvendigvis tilhører en bestemt klasse av samfunnet lenger. Kunstnerisk frihet og utfoldelse blir mer verdsatt, og dette har gitt en god grobunn for improvisasjon som kunstart i seg selv, eller som et element og en påvirkningskraft i kunstproduksjon.

Innen musikk

Mange musikere improviserer når de spiller. Det vil si at de ikke har planlagt nøyaktig hvilke noter de skal spille på forhånd, men at de for eksempel improviserer i forhold til en gitt akkordprogresjon.

Mange tenker først og fremst på jazz når man snakker om musikk og improvisasjon, men improvisasjoner er typisk også for bluegrass. Stort sett alle sjangere kjenner begrepet. Selv Mozart improviserte på sin tid, og man hadde ofte improvisasjonsdueller der man fikk en melodi fra salen og improviserte med utgangspunkt i denne melodien. Innen jazz heter det allikevel at «en god improvisasjon er nøye innstudert». Det man i jazz hører som en improvisasjon kan altså være nøye innøvd og ha blitt til gjennom improvisasjon, og til slutt utviklet seg til noe musikeren er fornøyd med. Jazzimprovisasjon kan ofte være variasjoner over et tema mer enn helt spontane toner.

Man kan også si at all komposisjon en eller annen gang har vært improvisasjon, siden en komponist har tenkt det uten å vite akkurat hva han skulle tenke. En komposisjon kan defineres som en «fastfrosset improvisasjon», akkurat som en improvisasjon kan defineres som en «flytende komposisjon», fordi den kan hvert øyeblikk ta uventede veier.

Improvisasjon i teater

Utdypende artikkel: Improvisasjonsteater

Improvisasjon er viktig i flere former for teater, for eksempel teatersport, (fra Keith Johnstone) og rollespill. Også gateartister bruker mye improvisasjon, nettopp på grunn av den direkte kontakten med publikum.

Improvisasjon på TV

På 1990-tallet populariserte tv-programmet Whose Line Is It Anyway? kortformen av improvisasjon. Programmet var opprinnelig britisk, men ble modifisert noe og sendt i USA med komikeren Drew Carey som programleder. I senere tid har programmer som Ingen grunn til begeistring (med Seinfeld-skaper Larry David) brukt improvisasjon for å skape en lengre historie med dramatisk vinkling. Det norske humorprogrammet Løvebakken baserer seg på politisk oppgaveløsning ved hjelp av improvisasjon.

Improvisasjon i hverdagslig betydning

I daglig språkbruk betyr improvisasjon bruken av kreativitet for å løse problemer som oppstår. Å bruke verktøy eller materiale på andre måter enn opprinnelig tenkt er et typisk eksempel. Dette kan være nødvendig fordi oppgaven må løses på en ganske uortodoks måte på grunn av manglende materialer eller verktøy.

Som nevnt spiller improvisasjonen en svært stor rolle i hverdagen vår, og vi improviserer i de fleste situasjoner i løpet av en dag. I de fleste av disse situasjonene er vi i samhandling med andre mennesker, og da er det svært lite sannsynlig at vi har noe planlagt for hver av de forskjellige situasjonene. Derfor bruker man ofte improvisasjon. Det er for eksempel forventet at en rørlegger skal kunne reparere en vask, eller at en skuespiller skal kunne sine replikker, men noen ganger kan det skjære seg. Da må man må improvisere som et alternativ for å lykkes eller for å ordne opp i det eventuelt inntrufne. I en slik sammenheng kan vi snakke om improvisasjon som reflektert praksis.

Snakking er improvisasjon, fordi man som oftest ikke har det klart for seg hva man skal si, men lager budskapet etterhvert som det fremføres. Eller vet hva man skal ha sagt, men tilpasser ordene til hvem som er til stede. For eksempel kan det samme historien bli fortalt som godnatteventyr for barna, men fortelles på en helt annen måte sent på kvelden med bare voksent publikum.

Se også

Eksterne lenker

(en) Improvisation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Improvisation – galleri av bilder, video eller lyd på Commons