Hopp til innhold

Henrik IV av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henrik IV av Det tysk-romerske rike
Født11. nov. 1050Rediger på Wikidata
Imperial Palace of Goslar
Død7. aug. 1106Rediger på Wikidata (55 år)
Liège (Lower Lotharingia)
BeskjeftigelsePolitiker, keiser, skribent Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleBertha of Savoy[1]
Euphraxia av Kyiv[1]
FarHenrik III av Det tysk-romerske rike
MorAgnes av Poitou
SøskenConrad II, Duke of Bavaria
Adelheid II.
Judith of Swabia
Beatrice I, Abbess of Quedlinburg
Matilda of Swabia
BarnAgnes of Germany[1]
Conrad II of Italy[2]
Henrik V av Det tysk-romerske rike[1]
NasjonalitetDet tysk-romerske rike
GravlagtSpeyerdomen (1106–)
Våpenskjold
Henrik IV av Det tysk-romerske rikes våpenskjold
Henrik IV av Det tysk-romerske rike på Commons

Henrik IV av Det tysk-romerske rike (født 11. november 1050 i Goslar, død 7. august 1106 i Liège), var en tysk konge[3] fra 1056[4], og tysk-romersk keiser 1084–1105. Han var sønn av Henrik III og Agnes av Poitou og tilhørte Salier-dynastiet. Han var den tredje keiseren fra Salier-dynastiet og blir regnet som en av de mest markante lederne i det 11. århundre. Hans tid var sterkt preget av investiturstriden hvor han var i konflikt med pavedømmet, og han ble lyst i bann fem ganger av tre forskjellige paver. Han opplevde også flere borgerkriger både i Italia og Tyskland i sin keisertid. Han døde i 1106 rett etter at han hadde vunnet en kamp mot sin sønn i Visé i Frankrike.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Henrik IV ble kronet til tysk konge av pave Viktor II i Aachen seks år gammel, i 1056. Hans mor Agnes av Poitou ble oppnevnt til regent.[4] I 1062 ble den unge keiseren kidnappet av en konspirerende gruppe ledet av erkebiskop Anno II av Köln. Regenten Agnes flyktet til et kloster og makten lå nå i hendene på Köln-erkebiskopen med støtte fra erkebiskopen av Bremen, Adalbert. Henrik klarte likevel å gjenerobre makten mens Anno var utenlands, og han klarte etterhvert å gjenskape tilliten blant aristokratiet. Erkebiskop Adalbert falt også i unåde etter at han hadde beriket seg kraftig i sin posisjon under Annos styre.

I juni 1066 giftet Henrik seg med Bertha av Savoy/Turin[5], datter til grev Otto av Savoy, som han hadde vært forlovet med siden 1055.

Utover i 1060-årene måtte Henrik hanskes med opprør i forskjellige deler av imperiet, blant annet Schwaben og Bayern.

Investiturstriden

[rediger | rediger kilde]
Henrik IV på kne foran Matilde av Toscana
Keiser Henrik IV med sin familie venter utenfor slottet Canossa, John Foxe (1563)

Under Henrik IV’s far Henrik III var grunnlaget lagt for en kirkereform, ledet an av pave Leo IX som var utnevnt av Henrik III. Den sterke Leo IX hadde stadfestet den endelige splittelsen (Det store skisma) i 1054 mellom den katolske og den ortodokse kirken. Under den senere pave Gregor VII som tiltrådte i 1073 kom det til strid mellom keiseren og paven om retten til å utnevne biskoper.[6] Striden eskalerte i 1074 og 1075 med en synode holdt av paven i februar 1075 hvor kirken erklærte sin myndighet til å utnevne biskopene. Keiser Henrik svarte med en motsynode samme år. Julaften 1075 ble paven kidnappet og fengslet av medlemmer av den romerske adelen. Gregor ble befridd av en folkelig oppstand, og han beskyldte keiseren for å stå bak fengslingen.

I Worms den 24. januar 1076 erklærte en synode sammensatt av Henrik at paven var avsatt. Paven svarte den 22. februar 1076 med å ekskommunisere Henrik. I oktober forsøkte man, under et møte i Tribur, å finne en løsning ved å gi keiseren en ett års frist til å omvende seg før ratifikasjonen av bannlysningen skulle tre i kraft. I desember dro han mot Italia. Han tilbragte julen i Besançon før han sammen sin kone og sitt barn krysset Alpene og dro til slottet Canossa hvor paven befant seg. Canossa var eid av den mektige Matilde av Toscana som var en av pavens viktigste allierte. Fra 25. til 27. januar 1077 sto keiser Henrik III sammen sin familie, angivelig uten sko, uten mat og uten ly – bare iført en taglskjorte, utenfor slottet til paven og ba om opphevelse av bannlysningen. Dette har gitt opphav til begrepet kanossagang. Paven hevet ekskommunikasjonen etter dette.

Borgerkrig og gjenoppretting av freden

[rediger | rediger kilde]

Rudolf av Rheinfelden, som var hertug av Schwaben og dobbel svoger til keiseren, utnyttet Henriks svake stilling og startet et saksisk opprør mot keiseren. I forståelse med paven erklærte han seg som saksisk, bayersk og karintisk prins. Til tross for dette klarte Henrik å bedre sin posisjon. Da Rudolf i 1077 ble kronet til konge av sin medsammensvorne, erkebiskopen av Mainz, gjorde folket opprør og tvang Rudolf og erkebiskopen til å forlate Sachsen. Henrik skaffet seg kontroll over Sachsen, og senere også over Schwaben.

Den 14. oktober 1080 møttes de to kongene med sine styrker, og det kom til et slag ved Elster[7][8] ved Leipzig. Henrik led militært nederlag i slaget, men klarte strategisk å gjenvinne sin posisjon. Dette mye på grunn av at Rudolf ble hardt såret i kampen og døde dagen etter. Ved dette mistet opprøret mot Henrik mye av sin kraft.

Kort tid etter prøvde en annen «motkonge», Hermann av Salm, å overta ledelsen av opprøret, men han ble nedkjempet av Frederik av Schwaben, som var Henriks svigersønn (gift med Henriks datter Agnes) og innsatt av Henrik som hertug av Schwaben. I juni 1080 innkalte Henrik til en synode som igjen fordømte og formelt avsatte pave Gregor og innsatte «motpaven» (antipaven) Clemens III

Henriks andre reise til Italia

[rediger | rediger kilde]
Henrik IV (til venstre), grev Hermann II og antipave Clemens III, fra Codex Jenensis Bose (1157)

Henrik IV dro nå til Italia og kom til Pavia hvor han ble kronet som konge av Italia og fikk Den lombardisk jernkronen på sitt hode. Han delte ut privilegier til sine støttespillere og marsjerte mot den forhatte Matilda av Toscana som han forviste, og beslagla hennes eiendeler. Han rykket så fram mot Roma som han beleiret tidlig i 1081, men han ble tvunget til å trekke seg tilbake til Toscana hvor han fikk en større sum i gull fra sin nye allierte, keiser Alexios I Komnenos i Konstantinopel (Østromerriket) for å bekjempe normannerne som hadde befestet seg i Sicilia og Sør-Italia under Robert Guiscard og var sterke allierte av pave Gregor.[9]

Et andre og like mislykket angrep på Roma ble fulgt av en krig i Nord-Italia mot Matildas tilhengere. Mot slutten av 1082 dro Henrik for tredje gang mot Roma, og etter en sju måneders beleiring klarte han å innta den romerske bydelen Mura leonine. Det ble inngått en fredsavtale med romerne som innebar at det kulle innkales til en ny synode som skulle avgjøre striden mellom keiseren og paven. I hemmelighet ble det avtalt at alternativene var at enten skulle Gregor krone Henrik som romersk keiser, eller de skulle velge en ny pave. Gregor, som nå oppholdt seg i Castel Sant'Angelo, godtok ikke premissene og hele synoden endte i fiasko. Henrik marsjerte i stedet videre sørover for å bekjempe normannerne i henhold til sin traktat med Alexios.

Pave Gregor mistet nå sin støtte blant romerne, og Henrik kunne i mars 1084 marsjere inn i Roma. Paven ble avsatt og motpaven Clement III ble valgt til ny pave av romerne.[10] Den 31. mars 1084 ble Henrik IV kronet av Clement III. Henrik forsøkte nå å innta befestningene til Gregor, men han mislyktes med dette fordi normannerne under Robert Guiscard marsjerte nordover og kom Gregor til unnsetning. Gregor ble satt fri, men han døde kort tid etter. Før han døde rakk han å skrive en formaning til hele kristenheten om å mobilisere et korstog mot keiser Henrik IV.

Henrik følte nå at han hadde full kontroll i Italia, og han kunne dra tilbake til Tyskland for å konsolidere sin stilling der. De opprørske sakserne var nå ledet av Otto av Ostia. Med normannisk støtte ble denne Otto valgt til ny pave under navnet Urban II i 1088. Pave Urban ekskommuniserte igjen Henrik IV og også Clemens III. Han samlet videre en sterk koalisjon mot Det hellige tysk-romerske rike bestående av normannerne, Kievriket og flere italienske provinser inkludert Matilda av Canossa som hadde giftet seg på nytt med hertug Welf II av Bayern. Denne koalisjonen var for sterk til at keiseren kunne overse den.

Borgerkrigene

[rediger | rediger kilde]
Henrik IV’s abdikasjon til fordel for Henrik V. Fra Ekkehard von Auras krønike.

I 1088 døde Hermann av Salm, og markgreve Egbert av Meissen lanserte seg selv som etterfølger som motkonge. Henrik fikk ham fordømt, først i Sachsen, og deretter på nasjonalt nivå i Quedlinburg og i Regensburg. Henrik beleiret Egbert, men han klarte ikke å innta Egberts befestning Gleichen. Da Egbert døde to år senere, i 1090, falt opposisjonen fra hverandre.

Henrik innledet nå sin tredje ekspedisjon mot Italia. Etter noe suksess i starten led han nederlag mot lombardierne i 1092. Han fikk ytterligere motstand da den stadig like energiske og mektige Matilda av Canossa klarte å mobilisere Henriks eldste sønn Konrad til motstand mot faren. Konrad ble kronet til «konge av Italia» i Monza i 1093. Henrik ble med dette avskåret fra å returnere til Tyskland før i 1098. I Tyskland hadde han fortsatt makten. Matilda hadde i hemmelighet overført sine eiendommer til kirken før hun giftet seg med Welf av Bayern. Welf ble rasende da dette kom for en dag i 1095, og han og hans far, hertug Welf I, gikk umiddelbart over til å støtte Henrik IV. For Welf II’s vedkommende var dette kanskje også motivert av et løfte om å etterfølge faren som hertug av Bayern. Henrik på sin side reagerte med å tilsidesette sin sønn Konrad i arverekkefølgen og utpeke den yngre broren Henrik som sin etterfølger. Den unge Henrik måtte sverge ed på at han ikke skulle følge sin brors eksempel.

Situasjonen i imperiet var kaotisk, og den ble forverret av en fornyet ekskommunikasjon mot Henrik IV, satt i verk av den nye pave Paschalis II som var blitt valgt i august 1099. Denne gangen kunne keiseren i større grad ignorere bannlysningen. Etter et vellykket felttog i Flandern kunne han i 1103 innkalle Riksdagen til møte i Mainz, der det ble gjort anstrengelser for å komme fram til en fredsløsning. Henrik lovet ved denne anledning å dra på korstog.[11][12]

I 1104 gjorde Henrik IV’s sønn og utpekte etterfølger Henrik V opprør og ble støttet av kirken og biskopene, mens Henrik IV hadde støtte blant aristokratiet i byene. Ved et angivelig forsoningsmøte i Koblenz ble Henrik IV tatt til fange. Det ble innkalt til riksdagsmøte i Mainz i desember 1104, og der ble Henrik IV fratatt sin krone og deretter holdt fengslet i slottet Waldböckelheim. Han måtte også tilstå at han hadde forfulgt pave Gregor VII ulovlig og at han ulovlig hadde innsatt Clement III til pave.

Begravelsen til keiser Henrik IV

Da dette ble kjent i Tyskland spredte et opprør seg. I 1106 ble det opprettet en hær for å kjempe mot Henrik V og pave Paschalis II. Henrik IV klarte å flykte fra fengslet til Köln og fikk stor støtte i Rheinland. Han gikk også i forhandlinger med krefter i England, Frankrike og Danmark.

Henrik klarte til slutt å beseire sin sønns styrker i et slag nær Visé i Lorraine den 2. mars 1106. Kort tid etterpå døde han imidlertid av sykdom mens han var hos sin venn Othbert, biskopen av Liège. Han ble først begravet av biskop Othbert, men etter ordre fra en pavelig utsending, og etter at hans ekskommunikasjon var tilbakekalt, ble han gravd opp og begravet på nytt i Speyerdomen i august 1111.[13]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Henrik IV viste i siste del av sitt liv store diplomatiske evner. Hans botsgang til Canossa kan betraktes som en politisk bevegelse for å styrke sin egen posisjon på bekostning av en ydmykelse av sin egen person. Han ble alltid ansett som en venn av de lavere klasser og han var i stand til å vise generøsitet og takknemlighet. Han utviste betydelig militærferdighet og stor ridderlighet.

Familie og etterkommere

[rediger | rediger kilde]

Henriks kone Bertha of Savoy, som han hadde giftet seg med i 1066, døde 27. desember 1087. Hun ble begravet i Speyerdomen i Rheinland-Pfalz. Deres barn var:

I 1089 giftet han seg med Eupraxia av Kiev. Hun var datter av storfyrst Vsevolod I av Kiev,[15] og søster til Vladimir Monomakh som etterfulgte sin far som storfyrste.

I litteraturen

[rediger | rediger kilde]

Tittelrollen i tragedien «Enrico IV» av Luigi Pirandello er en gal mann som mener han er keiser Henrik IV.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Alfred P. Smyth, Palgrave Macmillan, Medieval Europeans: studies in ethnic identity and national perspectives in medieval Europe (1998)
  4. ^ a b Whitney 1968, s. 31.
  5. ^ Brooke 1968, s. 116. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFBrooke1968 (help)
  6. ^ Christopher Dawson, Religion and the Rise of Western Culture, Image Books Doubleday (1950), s. 129-133
  7. ^ John France (1996). Victory in the East (Book extract). ISBN 9780521589871. «Godfrey was almost certainly present in support of Henry IV at the battle of Elster in 1080 (sic 1085), when the forces of the anti-king Rudolf triumphed on the field only to see their victory nullified because Rudolf was killed» 
  8. ^ Donald J.Kagay, L.J.Andrew Villalon (Januar 2003). Crusaders, Condottieri, and Cannon: Medieval Warfare in Societies Around the World. ISBN 9004125531. Besøkt 6. mai 2008. «One of two brief accounts of the battle of Volta reports it occurred on the same day as the battle of Elster (15 October 1080) in which Rudolf was fatally wounded.» 
  9. ^ J. Norwich, Byzantium: The Decline and Fall, 21
  10. ^ Brooke 1968, s. 79. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFBrooke1968 (help)
  11. ^ Smail, Daniel Lord. Gibson, Kelly. Vengeance in Medieval Europe: A Reader University of Toronto Press, 1 jan. 2009 ISBN 978-1442601260 p 156
  12. ^ Luscombe, David. Riley-Smith, Jonathan. The New Cambridge Medieval History: Volume 4, C.1024-c.1198 Cambridge University Press, 14 okt. 2004 ISBN 978-0521414111 p 398
  13. ^ Brooke 1968, s. 151. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFBrooke1968 (help)
  14. ^ Mathilde/Matilda er bare referert til i den islandske kongesagaen Morkinskinna. Det er her sagt at den norske kong Magnus Berrføtt var betatt av keiserens datter Matilda. (Andersson, T. M. og Gade, K. E. (trans.) (2000) Morkinskinna (Cornell), 58, p. 307).
  15. ^ Brooke 1968, s. 145. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFBrooke1968 (help)

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Brooke, Z.N. (1968). «Germany under Henry IV and Henry V». I Tanner, J.R.; Previte-Orton, C.W.; Brooke, Z.N. The Cambridge Medieval History. Volume V. Cambridge University Press. 
  • Brooke, Z.N. (1968). «Gregory VII and the first Contest between Empire and Papacy». I Tanner, J.R.; Previte-Orton, C.W.; Brooke, Z.N. The Cambridge Medieval History. Volume V. Cambridge University Press. 
  • I. S. Robinson, Henry IV of Germany, 1056–1106 (Cambridge, 1999).
  • T. J. H. McCarthy: Chronicles of the Investiture Contest: Frutolf of Michelsberg and his continuators (Manchester, 2014).
  • Gerd Althoff (Ed.): Heinrich IV. (Ostfildern, 2009) (Vorträge und Forschungen; 69).
  • Gerd Althoff: Heinrich IV. (Darmstadt, 2006)
  • Charter given by Henry to the bishopric of Bamberg, 17.8.1057. Photography taken from the collections of the Lichtbildarchiv älterer Originalurkunden Arkivert 10. desember 2008 hos Wayback Machine. at Marburg University showing the emperor's seal.
  • Whitney, J.P. (1968). «The Reform of the Church». I Tanner, J.R.; Previte-Orton, C.W.; Brooke, Z.N. The Cambridge Medieval History. Volume V. Cambridge University Press. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Henry IV, Holy Roman Emperor – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Wikisource (de) Heinrich IV. – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden
Forgjenger  Konge av Det tysk-romerske rike
1084–1105 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henrik_IV_av_Det_tysk-romerske_rike&oldid=23908107»