Den hellige gral

«Hvordan en jomfru ved borgen Corbin i Sangreal (sankt Gral) og forutså bragdene til Galahad»: illustrasjon ved Arthur Rackham, 1917.

Piken med den hellige gral, Dante Gabriel Rossetti, 1874.

Den påstått hellige gral i katedralen i Valencia.

Den hellige gral er ifølge en myte som dukket opp i Vest-Europa på 1100-tallet, den skålen som sagnskikkelsen Josef fra Arimatea samlet Kristi blodsdråper i ved korsfestelsen, eller den skålen som ble brukt under nattverden med disiplene. Jesu blod skal ha gitt gralen mirakuløse egenskaper. Josef fra Arimatea tok angivelig gralen med seg Britannia, hvor han grunnla en orden av gral-voktere. Søken etter gralen er et tilbakevendende tema i Arthurlegenden og andre middelalderromanser. At legenden ble så viktig nettopp på de britiske øyer, kan skyldes sammenblanding med en keltisk legende om et kokekar med magiske evner, jfr Gundestrupkjelen som ble funnet i Danmark. Ifølge andre sagn skal gralen stamme fra dronningen av Saba som ga den til kong Salomo. Siden skulle Nikodemus ha fått tak i den og gitt den til Kristus.

Selve ordet gral kommer fra latin gradalis, som er navnet på en skål med flere trinn, som ble brukt når man serverte flere småretter på en gang. Det er blitt hevdet at ordet «gral» er en sammentrekning av sang real (= kongelig blod) som ble misoppfattet som san graal (= hellig kar), men på middelalderfransk het «blod» ikke sang, men sanc, uttalt med k-lyd.

Senere er gralen først og fremst identifisert som kalken fra den siste nattverd. I katedralen i Valencia finnes en svært gammel kalk som forbindes med legenden. En annen kalk som befant seg i Genova, ble tidligere hevdet å være gralen, men da den ble skadet i en ulykke under transport fra Paris etter Napoleons fall, viste det seg at «smaragden» på denne kalken var av glass, og den blir etter dette sjelden nevnt som den ekte gralen.

De tidligste gral-beretningene var sentrert rundt Parsifal og ble etter hvert flettet inn i eldre versjoner av Arthurlegenden. Gral-romansene hadde sitt opphav i Frankrike, og ble oversatt til flere språk. Det er i de franske versjonene at man finner de aller fleste elementer som inngår i legenden.

Chrétien de Troyes

Den eldste gralromansen er den ufullendte Perceval, le Conte de Graal av Chrétien de Troyes. Han hevdet at han hadde fått historien fra grev Philippe av Flandern. Diktet ble skrevet mellom 1180 og 1191, og fremstiller gralen som en skål uten mirakuløse egenskaper. Perceval får se gralen og andre relikvier mens han spiser hos Fiskerkongen, som skal ha vært gralens vokter. Gralen var hos Chrétien en skål som ble brukt til å bære en hostie inn til Fiskerkongens far, som den eneste næringen den gamle tok til seg. Det stemmer ikke at ordet «gral» kommer av at sangreal (= kongelig blod) ble feillest som san graal (= hellig gral). «Blod» het på gammelfransk ikke sang, men sanc uttalt med k-lyd.

Wolfram von Eschenbach

Den eldste bevarte fullstendige fremstilling av gralsfortellingen, kalt Parzival, er skrevet på middelhøytysk mellom 1200 og 1210 av Wolfram von Eschenbach. Her er Parsifals oldefar Titurel den som ble betrodd ansvaret for gralen av himmelen. Det er antatt at meget av fortellingen er basert på Chrétien de Troyes' dikt, men Wolfram angir den helt ukjente poeten Kyot fra Provence som en viktig kilde. I Wolframs dikt har gralen livgivende kraft, og er i stand til å forsyne Fiskerkongens hoff med alle fornødenheter. I Wolframs historie er gralen en stein med vidunderlige krefter som kan trylle frem mat i ubegrensede mengder og gi evig ungdom.

Gralsromanen

Robert de Boron skrev rundt 1200 om «gralen» i bestemt form, et beger inspirert av keltiske myter og det apokryfe Nikodemusevangeliet fra 200-tallet. I 500 vers gjennomgikk Boron både Det gamle og Det nye testamente, avrundet med Jesu nedstigning til helvete som senere inspirerte N.F.S. Grundtvig til salmen I kveld blev der banket på helvedes port. Da Josef fra Arimatea ble fengslet, viste Jesus seg angivelig for ham med gralen. Ifølge Boron reiste Josefs svoger Bron etter Jesu påbud med sønnen sin og gralen til Avalon.

I 1215-35 blev Borons roman utvidet til et enormt verk på rundt 4 000 sider, den eldste franske romanen på prosa, muligvis skrevet av en enkelt forfatter. Den første delen er en utvidet gjenfortelling av Borons gralsroman; mens fortsettelsen innledes med en gjenfortelling av Bibelen, der Det gamle testamente svarer til historien om Lancelot, mens Det nye testamente svarer til historien om Galahad. Verket handler om kong Arthur og ridderne af det runde bord, heltene fra Chrétien de Troyes' høviske Arthur-romaner. Gralsromanen er mer opptatt av den religiøse reformen i Bernhard av Clairvaux' cistercienserklostre, og munker i hvite klær spiller en viktig rolle. Det runde bord - først omtalt av kannik Wace fra Caën i 1155 - erstattes av nattverdsbordet, mens de høviske romanenes kjærlighetshistorier og riddervesen erstattes med kristendom og riddervesen i fem deler.

Gralsromanen samlet alle motivene om Arthur og ridderne av det runde bord, og fikk enorm innflytelse på europeisk middelalderlitteratur fra Dante og Boccaccio til den spanske ridderroman og i ny tid Jean Cocteau. Men spesielt var virkningen stor i England med Thomas Malorys Le morte d'Arthur, Alfred Tennysons dikt og T.S. Eliots The Waste Land, fiskerkongens livløse ødemark.

Borgen Corbenic.

Første del: Gralshistorien

Den anonyme forfatteren beskriver en åpenbaring hvor Jesus overrakte ham gralshistorien og deretter førte ham gjennom syv himler. Josef fra Arimatea omtales også, Jesu grandonkel som tok med seg skålen med Jesu blod til England til borgen Corbenic. Selv bosatte Josef seg ved Ynys Witrin (Glastonbury), mens gralen ble oppbevart i Corbenic, bevoktet av gralskongene, etterkommere av Josefs datter Anna og hennes ektefelle Brons. Corbenic-slottet ble glemt, men ved kong Arthurs hoff ble det angivelig spådd at gralen en dag ville bli funnet av en etterkommer av Josef av Arimatea, den beste ridder i landet, den eneste som kunne sette seg på Siege Perilous, den tomme plassen ved det runde bordet. Parsifal (Perceval, Peredyr) fant slottet igjen i en ødemark like syk som «fiskerkongen» (gralskongen) der. Men han glemte å spørre etter gralen og kom tomhendt hjem.

Anden del: Merlins historie

Trollmannen Merlin er sønn av en djevel som lyktes med å forføre en pike. Hun innrømmet alt for en hellig mann, som renset Merlins trolldomskraft. Så fortelles alle hans bragder og profetier, som berettet av Geoffrey av Monmouth. Merlin får Uther Pendragon til å opprette det runde bord med nattverdsbordet som forbilde, men med en tom plass. Merlin knyttes med dette til kong Arthur - hos Geoffrey finnes ingen slik kobling. Arthurs søster Morgan le Fay går i lære hos Merlin.

Ridder Galahad trekker sverdet ut av steinen. Arthur Rackham.

Tredje del: Lancelot fra sjøen

Lancelot er sønn av kong Ban av Bretagne, men «damen fra sjøen», gralsriddernes beskytter Viviane, bortfører og oppfostrer ham. Sjøen er egentlig et palass av glass som trollmannen Merlin har laget til henne. Som attenåring kommer han til Arthurs hoff i England, så vakker og høvisk at dronning Guinevere forelsker seg i ham. Han gjengjelder hennes følelser uten å klare å uttrykke dem. I likhet med Parsifal finner Lancelot veien til gralsborgen Corbenic, men kom ikke inn fordi han har et forhold til en gift kvinne, dronningen. Men Lancelot har sønnen Galahad, og Galahad får besøke gralskapellet og ta en kikk på gralen. Hans liv var dermed fullkomment, og han og gralen steg til himmels.

Fjerde del: Jakten på gralen

Cisterciensermunker i hvitt forklarer stadig for ridderne feilene de gjør. Her knyttes gralens navn til ordet grâce (= nåde). Lancelot føres til et nonnekloster og møter Galahad som vokste opp der. Han får vite at dette er sønnen hans, og slår ham til ridder. Galahad følger faren sin til Arthurs hoff og setter seg i den tomme stolen. Ingenting skjer, og han trekker et sverd, som ingen har kunnet rikke, ut av en stein. Så oppfordrer han alle ridderne til å dra ut og lete etter gralen. Galahad er den eneste som finner veien til gralsborgen. Han helbreder Fiskerkongen, og det golde land blr fruktbart igjen. Galahad blir konge, men dør ett år senere. En hånd bortfører gralen og lansen.

Femte del: Arthurs død

Morgain fortæller sin bror Arthur at hans kone har vært utro med Lancelot. Han tar dem på fersk gjerning, og dronningen dømmes til døden, men reddes av Lancelot, som deretter drar til Bretagne. Arthur følger etter for å straffe ham, og overlater riket og sin kone i søstersønnen Mordreds varetekt. Så får han kjennskap til at Mordred planlegger å sikre seg begge deler, og skynder seg tilbake. Et forferdelig slag utkjempes ved Salisbury, der begge faller. Arthur rekker så vidt å slynge sverdet sitt, Excalibur, ut i sjøen, der en hånd tar imot det. Så kommer Morgain og fører sin falne bror bort på et skip til Avalon. Lancelot, lykkeridderen som kom til kort i jakten på gralen, ber om tilgivelse for det onde han har gjort.

Nyere gralslegender

En nyere versjon av gralslegenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne orden som i dag vokter gralen. En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken Hellig blod, hellig gral forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i Da Vinci-koden, der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.

Litteratur

• Skarsaune, Oskar (2006): Den ukjente Jesus: Nye kilder til hvem Jesus virkelig var? Da Vinci-koden, gralsfortellingene, Thomasevangeliet, Q-kilden, Avenir Forlag, Oslo 2005 - også utgitt bearbeidet som lyd av KABB: Den ukjente Jesus : nye kilder til hvem Jesus virkelig var?

Eksterne lenker

• Bibliotheca Augustana – Wolfram von Eschenbach: «Parsifal» i originalutgave (middelhøytysk)