Hopp til innhold

Habsburgmonarkiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Habsburg-keiseren»)
Våpenskjoldet til Habsburgmonarkiet, den østerrikske grenen av Huset Habsburg og Habsburg-Lothringen 1278–1918, med karakteristisk dobbeltørn. Dette var Keiserriket Østerrikes lille riksvåpen 1806–1915.

Habsburgmonarkiet var et uoffisielt navn på områdene som ble styrt av den østerrikske grenen av Huset Habsburg (1278-1780) og det etterfølgende huset Habsburg-Lothringen (fra 1780) mellom 1526 og 1867/1918. Hovedstaden var stort sett Wien, bortsett fra perioden fra 1583 til 1611,[1] da hovedstaden var i Prag.

Monarkiet fra 1804 til 1867 blir vanligvis kalt Keiserdømmet Østerrike, og fra 1867 til 1918 Østerrike-Ungarn. I visse sammenhenger kan «Habsburgriket» vise til hele Habsburgfamiliens område som en gang ble styrt av Karl V av Det tysk-romerske rike, eller til Det spanske imperiet styrt av den spanske grenen av familien.

Habsburg-familien stammet fra Habsburg i dagens Sveits og kom etter 1278 til makten i Østerrike. Habsburgfamilien ble etter hvert en mektig slekt i Europa gjennom giftemål og den første kongressen i Wien (Tysk: Der Wiener Fürstentag, i 1515) med keiser Maximilian I. Ludvig II, konge av Böhmen, Ungarn og Kroatia, var adoptert av Maximilian, og da han døde i 1526 ble erkehertug Ferdinand av Østerrike den neste kongen i disse områdene.[1] Ferdinand var den yngre broren til keiser Karl V. Fra denne tiden vokste monarkiet og på det største dekket det halve Europa.

Terminologi

[rediger | rediger kilde]
Kart over Østerrike-Ungarn om lag 1900

Navnene på området som (med noen unntak) til slutt ble Østerrike-Ungarn:

  • Habsburgmonarkiet, Det østerrikske monarkiet eller Habsburg-riket[2] (1526–1867): Dette var uoffisielle navn, men ble mye brukt selv på den tiden. Enheten hadde ikke noe offisielt navn. Habsburgmonarkiet blir noen ganger også teknisk sett brukt om perioden 1276–1918 da Habsburgfamilien styrte monarkiet (erkehertugdømmet) som lå i dagens Østerrike, og «Det østerrikske monarkiet» kan vise til monarkiet som lå i dagens Østerrike 1156–1867.
  • Keiserdømmet Østerrike (tysk Kaisertum Österreich) (1804–1867): Dette ble det offisielle navnet.
  • Østerrike-Ungarn (1867–1918): Dette var det offisielle navnet. Uoffisielle navn som ble brukt en del var Donaumonarkiet (tysk Donaumonarchie) eller Doppel-Monarchie («Dobbelmonarkiet») som viser til at to stater ble styrt av en monark.
  • Kronlandene (tysk Kronländer) (1849–1918): Dette var navnet på alle de individuelle delene av Keiserdømet Østerrike (etter 1849) og så Østerrike-Ungarn. Kongedømmet Ungarn (eller mer nøyaktig Landområdene til den ungarske kronen) ble ikke regnet som et «kronland» etter at Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, så «kronlandene» var identisk med de som ble kalt Kongedømmene og landene representert i riksrrådet (tysk Die im Reichsrate vertretenen Königreiche und Länder).

Den ungarske delen av riket ble kalt «Landene til den hellige Stefankronen» (tysk Länder der Heiligen Stephans Krone). Det bøhmiske (tsjekkiske) landområdet ble kalt «Landene til Wenzel-kronen» (tysk Länder der Wenzels-Krone).

Navn på noen av de mindre områdene:

  • De østerrikske landene (tysk Österreichische Länder) eller «Erkehertugdømmene i Østerrike» (tysk Erzherzogtümer von Österreich) – Land ovenfor og nedenfor Enns (tysk ober und unter der Eins) (996–1918): Dette er det historiske navnet på deler av Erkehertugdømmet Østerrike som ble dagens Østerrike (tysk Republik Österreich) den 12. november 1918 (etter keiser Karl I abdiserte fra tronen). Det moderne Østerrike er en halvveis føderal republikk med ni delstater (Bundesländer) som er: Niederösterreich, Oberösterreich, Tirol, Steiermark, Salzburg, Kärnten, Vorarlberg, Burgenland og hovedstaden Wien, som er en egen delstat. Burgenland kom til Østerrike fra Ungarn i 1921 etter en folkeavstemning. Salzburg ble østerriksk i 1816 etter Napoleonskrigene. Før den tid var det et eget kurfyrstedømme. Wien ble hovedstad i Østerrike 1. januar 1922, etter å ha vært hovedstad i Keiserdømmet Østerrike og residens for Habsburg-monarkene i flere hundreår. Ober- og Niederösterreich (Øvre og Nedre Østerrike) ble historisk delt inn i «Østerrike ovenfor Enns» og «Østerrike nedenfor Enns». Enns er i dag grensen mellom de to delstatene.
  • Arvelandene (tysk Erblande eller Erbländer; som oftest Österreichische Erblande), De tyske arvelandene (i Det østerrikske monarkiet) eller De østerrikske arvelandene (middelalderen – 1849/1918): Dette blir ofte regnet som det «opprinnelige» østerrikske området til Habsburg-familien, det vil i hovedsak si de østerrikske områdene og Krain (altså ikke Galicia, de italienske områdene eller De østerrikske Nederlandene). Noen ganger blir også Landområdene til den bøhmiske kronen regnet med (fra 1526; definitivt fra 1620/27) under Arvelandene. Uttrykket ble erstattet av «Kronlandene» i 1849 (se over), men ble av og til benyttet også etter dette. Erblande inkluderer også mange små områder og områder som var fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap og lignende.

Landområdene

[rediger | rediger kilde]
Habsburgernes områder

Den samling landområder Habsburgerne styrte over var i hovedsak delt i tre: de østerrikske arvelandene, kongeriket Böhmen og kongeriket Ungarn. Arvelandene hadde blitt etablert siden 1200-tallet gjennom erobringer, giftemål og arv; kongerikene Ungarn og Böhmen ble opprettet på 1000-tallet og kom under Habsburgerne i 1526 ved arv.[2]

Mens Ungarn var utenfor grensene for Det tysk-romerske rike, var Böhmen og arvelandene innenfor.[2] Etter freden i Utrecht i 1713, fikk Habsburgmonarkiet også kontroll over De spanske Nederlandene, Kongedømmet Napoli, Sardinia, og deler av hertugdømmet Milano. Ved Polen-Litauens første deling i 1772, fikk monarkiet kontroll over store deler av Galicja.[3]

Innbyggerne i disse områdene hadde tre søyler å orientere seg etter for å se sin posisjon innen monarkiet: sentralstatlig, historisk og språklig/kulturelt.[4] Befolkningen var fordelt over en rekke religioner (katolisisme, protestantisme, jødedom og islam) og språk (tysk, ungarsk, polsk, rutensk, rumensk og sørslavisk).[3]

Landområdene som ble styrt av Habsburg-familien endret seg mye gjennom århundrene, men kjernen besto av tre blokker:[2]

Gjennom historien var også andre landområder under de østerrikske habsburgernes styre (enkelte ble styrt av andre grener i Habsburg-dynastiet):

Grensene til enkelte av disse områdene varierte i de periodene som er gitt her og andre ble styrt av forskjellige grener (secundo-geniture) av Habsburgfamilien. Huset Habsburg hadde også tittelen keiser av Det tysk-romerske rike, fra 1438 til 1740, og fra 1745 til 1806.[2]

Monarkiets historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Defenestrasjonene i Praha og Freden i Westfalen

Det habsburgske flagget var også flagg for Keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn fra 1700-tallet til 1918. Mens rødt-hvitt-rødt har vært betraktet som fargene til de haburgske herskerne i Østerrike siden Rudolf I av Tyskland (Rudolf av Habsburg, 1218–1291) og avtalen i Rheinfelden i 1283, var slektsvåpenet til Huset Habsburg svart og gult, farger lånt fra banneret til keiseren av Det tysk-romerske rike.

Landområdene til huset Habsburg dannet i praksis ikke et enkelt land – hver provins ble styrt med sine egne særegne skikker. Habsburgerne hadde smykket seg med keisertittel siden 1400-tallet. En gren av Habsburgerne arvet i 1526 kronen i de to valgmonarkiene Ungarn og Böhmen. I 1618 forsøkte stenderforsamlingen i Böhmen (forsamlet i Praha) å ta makten, men ble presset tilbake i den konflikten som senere ble kjent som tredveårskrigen (1618–1648). Frem til midten av 1600-tallet var ikke en gang alle områdene styrt av samme person og yngre familiemedlemmer styrte ofte deler av Arvelandene som privat apanasje. Frem til midten av 1600-tallet var store deler av Ungarn besatt av Det osmanske rike. Under slaget ved Wien i 1683 ble osmanerne presset tilbake, med det ble også erobrede områder på Balkan enten lagt under Ungarn, eller direkte underlagt imperiet.[5]

Det ble gjort flere seriøse forsøk på sentralisering under Maria Teresia (1717–1780), og særlig sønnen hennes Josef II (1741–1790) på midten og slutten av 1700-tallet, men mange av disse planene ble skrinlagt etter stor motstand. Utvidelse av statens myndighet skjedde innenfor de enkelte statene i det sammensatte monarkiet, og ikke på riksnivået. I den vedvarende kampen mot Frankrike under revolusjonskrigene (1792–1799) og Napoleonskrigene (1801–1815) var Habsburgmonarkiet under Frans II av Det tysk-romerske rike (1768–1835) maktpolitisk og ideologisk hovedmotstander for Frankrike. Napoleonskrigene ledet også til at mange av reformene ble omgjort. Frans II avsa seg keisertittelen i 1804 for å la seg krone som Frans I, keiser av Østerrike, og i 1806 erklærte han Det tysk-romerske rike for oppløst.[5]

Sammen med Kongeriket Preussen ledet Østerrike Det tyske forbund fra 1815. Under keiser Franz og hans nærmeste medarbeider Klemens von Metternich var det eneveldige Østerrike selve symbolet på reaksjonen i Europa etter Wienerkongressen. Under revolusjonsåret 1848 ble flere opprør slått ned, fremst av de revolusjonen i Ungarn, og et større forsøk på sentralisering ble påbegynt i 1849. For første gang prøvde ministre å omforme monarkiet til en sentralisert byråkratisk stat, styrt fra Wien. Særlig Kongedømmet Ungarn sluttet å eksistere som en separat enhet, og ble delt inn i flere distrikter. Etter at Habsburgmonarkiet tapte kriger i 1859 (slaget ved Solferino) og 1866 (slaget ved Königgrätz), gikk man bort fra denne politikken. Etter flere år med eksperimentering kom man frem til Ausgleich (det østerriksk-ungarske kompromisset i 1867), med det ble det såkalte dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn opprettet. I dette systemet fikk Kongedømmet Ungarn suverenitet og et eget parlament. Kun en personalunion og et felles utenriks- og militærstyre knyttet det til resten av Habsburgområdene.[5]

Østerrike-Ungarn kollapset på grunn av forskjellige uløste etniske problemer som kom frem i lyset etter tapet i første verdenskrig. Ifølge professor Rolf Hobson var det ikke noe generelt ønske før første verdenskrig om å dele imperiet, den nasjonale rivaliseringen som følge av demokratiseringen var en kamp om ressurser innenfor imperiet - ikke en kamp for å bryte ut av det.[6] I fredsforhandlingene etter første verdenskrig (Saint-Germain-traktaten for Østerrike-Ungarn og Trianon-traktaten for Ungarn) ble store områder avstått til Romania og Italia. De nye republikkene Østerrike (de tysk-østerrikske landområdene og Arvelandene) og Ungarn (kjernen i det gamle kongedømmet) ble opprettet og resten av områdene til monarkiet ble delt mellom de nye statene Polen, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (senere Jugoslavia) og Tsjekkoslovakia.

Habsburgområdene utenfor Habsburgmonarkiet

[rediger | rediger kilde]

Habsburgmonarkiet må ikke forveksles med de forskjellige områdene som til forskjellige tider ble styrt av medlemmer av huset Habsburg. Den eldre spanske grenen av habsburgere styrte Spania og forskjellige andre områder fra 1516 til den døde ut i 1700. En yngre gren styrte Toscana mellom 1765 og 1801 og igjen fra 1814 til 1859. Mens de var i eksil fra Toscana styrte denne grenen Salzburg fra 1803 til 1805 og Würzburg fra 1805 til 1814. En annen gren regjerte i Vorlande fra 1803 til 1805 og Modena fra 1814 til 1859, mens keiserinne Marie Louise, den andre konen til Napoleon og datter av den østerrikske keiser Frans, styrte over hertugdømmet Parma mellom 1814 og 1847.

Herskere av Habsburgmonarkiet, 1526-1918

[rediger | rediger kilde]

Habsburg

[rediger | rediger kilde]

Habsburg-Lothringen

[rediger | rediger kilde]
  • Josef II 1780-1790 kjent som «den store reformatoren»
  • Leopold II 1790-1792 fra 1765 til 1790 storhertug av Toscana
  • Frans II 1792-1835 ble keiser Frans I av Østerrike i 1804, da tellingen startet på nytt.
  • Ferdinand I 1835-1848 kjent som Ferdinand den gode
  • Frans Josef I 1848-1916 bror til keiser Maximilian av Mexico (styrte 1864-1867)
  • Karl I 1916-1918 den siste regjerende monarken av Østerrike
  • Otto von Habsburg-Lothringen, noen ganger kalt Otto von Österreich, kronprins av Østerrike, også kalt Otto von Habsburg

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b "Czech Republic - Historic Centre of Prague (1992)" Heindorffhus, August 2007, HeindorffHus-Czech.
  2. ^ a b c d e Hobson 2015, s. 82
  3. ^ a b Hobson 2015, s. 83
  4. ^ Hobson 2015, s. 84
  5. ^ a b c Hobson 2015, s. 82–87
  6. ^ Hobson 2015, s. 83–84

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Habsburgmonarkiet&oldid=23843004»