Hopp til innhold

Høyresiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Høyresidepolitikk»)

Høyresiden er en vid samlebetegnelse for politiske partier, ideologier og sympatier som anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig.[1][2][3] Høyresiden er typisk opptatt av individuell frihet og konservatisme, bevaringen av tradisjonelle institusjoner og verdier.

I norsk politikk regnes Høyre og Fremskrittspartiet som høyresiden. [4]

Høyresiden verden over

[rediger | rediger kilde]

I USA er det republikanske partiet det dominerende politiske partiet på deres høyreside. Det republikanske partiet eller GOP (The Grand Old Party) står for en fri markedsøkonomi, et sterkt militære og bevaringen av tradisjonelle verdier og institusjoner. Den amerikanske høyresiden regnes som lenger til høyre enn den norske. Amerikansk politikk er også betraktelig mer polarisert enn den norske og mangler et politisk sentrum.[5]

Den første kjente inndelingen i en politisk høyre- og venstreside finnes i det første franske parlamentet etter den franske revolusjonen. Der ble de mest radikale, en gruppe som for eksempel ville innføre allmenn stemmerett for menn, plassert til venstre for talerstolen, mens de konservative, som ønsket å bremse den revolusjonære utviklingen, plasserte til høyre for talerstolen.[6] Denne plasseringen dannet grunnlaget for inndeling i en politisk høyre- og venstreside.[trenger referanse] Etter at denne inndelingen ble malen i europeisk politikk, dukket også det mer uklare uttrykket «sentrum» opp.

Globalt er det den internasjonale demokratiske union som samler de konservative eller moderate politiske partiene.[trenger referanse] Fremveksten av systemkritiske partier i det 21. århundret har ført mange konservative partier i Europa mot høyre.[7]

I Storbritannia er det konservative partiet fremtredende på høyresiden. Det konservative partiet regnes som opphavet til alle de konservative partiene i Vesten. Storbritannia har et mer lagdelt samfunn enn Norge og dette reflekteres i politikken til det konservative partiet.[trenger referanse] Det andre og mindre fremtredende partiet på høyresiden i britisk politikk er UKIP og er i likhet med Fremskrittspartiet et systemkritisk parti.

I Tyskland er CDU det største partiet på høyresiden.

I Sverige er Moderaterna det dominerende partiet på høyresiden. Moderaterna er et typisk konservativt parti i likhet med det norske Høyre. Begge partiene er ideologisk liberalkonservative. Det finnes også et annet parti i form av Sverigedemokraterna som er sterkt systemkritisk men ulikt UKIP og Fremskrittspartiet, for en sterk velferdsstat. De systemkritiske partiene på høyresiden i Europa er typisk kritiske til EU og innvandring. I EU så er det det europeiske folkepartiet som er det største politiske partiet på høyresiden.

Høyresiden i Norge har sin rot i etableringen av Høyre i 1884. Viktige hendelser for norsk høyreside er motstanden mot Arbeiderpartiet etter 1918, høyrebølgen fra 1978 til 1986 og fremveksten av Fremskrittspartiet siden 1973. I 2013 dannet Fremskrittspartiet og Høyre regjering under Erna Solberg. Fremskrittspartiet ble dermed samarbeidspartner med Høyre etter å ha motsatt seg partiet i flere tiår. Denne regjeringen ble fornyet og utvidet i 2017 med Venstre. Det liberale Venstre regnes vanligvis ikke med til høyresiden i norsk politikk, men tilhører sentrum. Høyre og Fremskrittspartiet er ulike politiske partier, men har visse fellestrekk. Begge partiene er for en fri markedsøkonomi og lavere skatter.[8][9]

Høyresidens symbolikk

[rediger | rediger kilde]

I norsk og europeisk politikk er blått mye brukt som symbolfarge av konservative og liberalister på høyresiden, ofte i motsetning til rødt som i lang tid har kjennetegnet sosisldemokrater, sosialister, kommunister og marxister. For eksempel forestiller logoen til det norske partiet Høyre et stilisert blått, flagrende banner. Bruken av blått skal ha røtter tilbake til plasseringen av liberale og konservative politikere på hver side av Den franske trikoloren i det franske parlamentet før år 1800.[trenger referanse] Blått har dessuten psykologisk en beroligende effekt, mens rødt er en signalfarge som har en oppildnende effekt.

En annen politisk farge som også har blitt brukt, er hvit (fra det franske kongebanneret).[trenger referanse] For eksempel ble den prominente konservative tyske lederen Otto von Bismarck i sin tid kalt en «hvit revolusjonær»[trenger referanse] og den monarkistiske siden i borgerkrigene i Russland og Finland ble kalt «de hvite».[trenger referanse]

I amerikansk politikk blir Det republikanske partiet kjennetegnet med en elefant-figur, og Demokratene med et esel, etter en politisk karikaturtegning publisert i Harpers Magazine i 1874[10] Republikanernes røde symbolfarge skal ha blitt endelig etablert under det langdragne presidentvalget i år 2000, etter at nasjonalfargene rødt og blått tidligere hadde variert som markørfarge på politiske kart i TV-sendinger.[11] Fra da av ble det også vanlig å snakke om «røde og blå stater» etter hvilket av de to partiene som fikk flertall i de ulike amerikanske delstatene.

Høyresiden, særlig nasjonalkonservative bevegelser, assosierer seg gjerne med nasjonale symboler som farger og flagg slik som da logoen til det britiske konservative partiet var dekket av et britisk flagg.[trenger referanse] I Israel er blått nasjonalfarge og de høyreorienterte, nasjonalistiskde nybyggerne på Vestbredden bruker fargen i sin politiske kamp.[trenger referanse]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Right-wing, rightist: A Glossary of Political Economy Terms - Dr. Paul M. Johnson». www.auburn.edu (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 4. mars 2018. 
  2. ^ Bobbio, Norberto (1. januar 1997). Left and Right: The Significance of a Political Distinction (på engelsk). University of Chicago Press. s. 51, 62. ISBN 9780226062464. 
  3. ^ Goldthorpe, J.E. (1985). An Introduction to Sociology (3 utg.). Cambridge University Press. s. 156. ISBN 0-521-24545-1. 
  4. ^ «Partiene på Stortinget». Stortinget (på norsk). 2. mars 2022. Besøkt 28. mars 2023. 
  5. ^ «USA er mer politisk delt enn før». forskning.no. Arkivert fra originalen 4. mars 2018. Besøkt 4. mars 2018. 
  6. ^ Soboul, Albert (1969). Den franske revolusjon. Universitetsforl. s. 147–154. ISBN 8200030873. 
  7. ^ Aisch, Gregor (22. mai 2016). «How Far Is Europe Swinging to the Right?». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. mars 2018. 
  8. ^ «Skatter og avgifter». hoyre.no. Besøkt 4. mars 2018. 
  9. ^ «Lavere skatter og avgifter for folk flest». FrP. Arkivert fra originalen 4. mars 2018. Besøkt 4. mars 2018. 
  10. ^ «Bravo, political cartoonists». The Virgin Islands Daily News (på engelsk). Besøkt 14. januar 2023. 
  11. ^ Ron Elving, NPR 13. november 2014 : The Color Of Politics: How Did Red And Blue States Come To Be?