Den store depresjonen

«Depresjonen» omdirigeres hit. For andre betydninger, se Depresjon (andre betydninger).

Dorothea Langes Migrant Mother viser fattige landarbeidere i California, på bildet er Florence Owens Thompson, en 32 år gammel syvbarnsmor

Arthur Rothsteins fotografi fra en sandstorm i Cimarron County, Oklahoma. Rothstein arbeidet for Farm Security Administration under New Deal.

Den store depresjonen eller den store verdenskrisen, også kalt de harde trettiåra, var en verdensomfattende økonomisk nedgangsperiode i første del av 1930-årene. Børskrakket i 1929 på Wall Street markerer ofte starten på depresjonen, selv om amerikansk økonomi da hadde vært i resesjon et par måneder. Av de store landene var USA hardest rammet, men følgene ble merket over hele verden, særlig i europeiske industriland. Østerrike og Tyskland merket også krisen tydelig, ikke minst på grunn av sammenbruddet i banksystemet.

Byer ble hardt rammet, spesielt de som var bygget opp rundt tungindustri og bygg- og anleggsvirksomhet som stoppet helt opp i mange land. Bønder ble også rammet, siden prisene på jordbruksvarer falt med opp til 50 %.

Gruvedrift og skogbruk var kanskje de bransjene som ble hardest rammet, og da etterspørselen falt drastisk, men det var få andre sysselsettingsmuligheter.

Forskning, blant annet utført av Ben Bernanke, viser at land som holdt lenge på gullstandarden i sin pengepolitikk, ble rammet mye hardere. Blant disse var USA og Frankrike. I Storbritannia og de nordiske land, som forlot gullstandarden i 1931, var krisen langt mildere.

Depresjonen endte på ulike tidspunkt i de involverte land, men generelt anses den andre verdenskrig som absolutt sluttpunkt, siden krigsindustrien skapte stor økonomisk vekst i alle involverte land.

Norge

Mens perioden 1923–1929 var preget av stor velstandsøkning i USA hadde den økonomiske krisen etter 1. verdenskrig vært dypere og vart lengre i Norge. Dette hadde blant annet sammenheng med paripolitikken og den påfølgende deflasjonen. Det var tre kriser i Norge i mellomkrigstida – i 1921, 1926–1927 og 1931–1934. Tyveårene har vært omtalt som Norges tapte tiår, selv om man alt i alt fikk en økonomisk fremgang fra 1920 til 1929. Krisen som startet i Norge rundt 1930 er ofte karakterisert som den tredje mellomkrigstidskrisen i Norge. Massearbeidsledighet med påfølgende sosiale problemer var det som primært karakteriserte krisen. Norge ble likevel ikke så hardt rammet som mange andre vestlige land. Total produksjon falt med mindre enn 10 % de første to årene etter børskrakket, og tre år senere var fallet hentet inn igjen. I et større perspektiv kan oppsvinget som fulgte krisen, ses på som overgangen til en ny fase i næringsutviklingen. 1930-årene ble innledningen til store strukturendringer som gjorde Norge til et industriland.

Pengepolitikk og en del sentrale økonomiske indikatorer

Krisen som kom på trettitallet ble dermed til dels en forlengelse av problemer som hadde vært tilstede i store deler av tyvetallet, selv om også Norge hadde opplevd en bedret situasjon på slutten av tyvetallet.

Med litt etterslep kom krisen som ble utløst av krakket på Wall Street i 1929 til Europa og Norge på begynnelsen av trettitallet. Eksporten til utlandet falt med 30 % fra første halvår 1930 til første halvår 1931. Den totale verdiskapningen gikk ifølge SSB ned med 8 % fra 1930 til 1931.

Norges Bank ga 27. september 1931 opp gullstandarden man hadde kjempet så hardt for på tyvetallet. Dette var en følge av at Storbritannia hadde suspendert gullinnløsningen 21. september etter at pundet var sterkt svekket med dertil press på Storbritannias gullbeholdning. Kronens verdi ble i praksis devaluert, noe som bedret norsk konkurranseevne. Det medførte også at Norges Bank kunne senke rentenivået. Diskontoen sank fra 8 % i 1931 til 3,5 % i mai 1933. Etter Norge ble med i Sterling-blokken i 1933 ble imidlertid valutaen stabil i forhold til andre land i blokken som inkluderte mange av Norges viktigste handelspartnere.

De to store forretningsbankene Den Norske Creditbank og Bergens Privatbank annonserte like etter opphevingen av gullstandarden store avskrivninger og tap. For å unngå konkurs med de enorme følgene dette ville få for landets økonomi ble de innvilget betalingsutsettelse i desember 1931, og mottok de neste to årene 150 millioner i kreditt fra Norges Bank.

Allerede 1931/1932 begynte imidlertid en bedring av mange økonomiske indikatorer. Bruttonasjonalproduktet gikk forbi 1930-nivået i 1934.

Arbeidsledighet og sosiale problemer

Mens en del sentrale økonomiske indikatorer viste fremgang allerede fra 1931 til 1932 hang sysselsettingstallene etter. Her var den verste perioden antagelig 1933 til 1935, men arbeidsledighetstallene holdt seg relativt høye på hele trettitallet og problemet var ikke virkelig løst da den andre verdenskrig startet.

Å anslå andelen arbeidsledige er vanskelig, blant annet fordi mange ikke registrerte seg arbeidsledige på arbeidskontoret. Middelklassen fant disse for simple, mens fagorganiserte hadde arbeidsformidling gjennom andre kanaler. Ifølge en folketelling fra 1930 ble det anslått at 5,5 % av befolkningen over 15 år var arbeidsledige; 9,5 % av de som tilhørte klassen lønnstakere og selvstendige næringsdrivende. I byene økte prosenten til 12 %. I 1933 da krisen hadde slått til for fullt viste en telling at 13–14 % av yrkesbefolkningen var arbeidsledige. Ola Grytten har beregnet at total arbeidsledighet fra 1930 til 1931 steg fra 6,4 til 10,4 %. Den holdt seg over 9 % til 1935 og sank så til 5,3 % i 1939.

I tillegg til ren arbeidsledighet var imidlertid også undersysselsetting et stort problem i mellomkrigstiden, ikke minst i primærnæringene som på den tiden fortsatt var store. Og blant de som hadde arbeid kunne bekymringen for å miste arbeidet være en sterk bekymringsfaktor, ikke minst fordi sikkerhetsnettet for arbeidsledige ofte var svakt.

Blant de fagorganiserte var det en større registrert andel arbeidsledige. Her økte ledigheten fra 13 % i 1929 til 22 % i 1933. Disse fagforbundene representerte imidlertid kun 4–8 % av den totale arbeidsstyrken i mellomkrigsårene. Det høyere tallet arbeidsledige blant fagorganiserte skyldtes blant annet at mange kvinner var husmødre og ikke fagorganiserte; det var heller ikke det store antallet mennesker som den gang var tilknyttet primærnæringene.

Jens Hundseids regjering innførte i 1933 offentlige matkuponger til arbeidslediges familie. Oslo hadde allerede på tyvetallet innført den såkalte Oslo-frokosten som skulle sikre fattige barn et minimum av sunn næring. Likevel steg utgiftene til sosialstøtte (forsorgstønad) sterkt, i 1935 var over 150 0000 mennesker avhengig av dette, en tredobling fra 1920.

Demografi

Antallet personer i arbeidsdyktig alder økte svært raskt i mellomkrigstiden, spesielt på trettitallet. De store fødselskullene fra begynnelsen av nittenhundretallet ble voksne. Utvandring til USA ble en mindre aktuell løsning pga. innstramninger i amerikansk innvandringspolitikk på tyvetallet, samt den høye arbeidsledigheten som fantes i USA selv under den store depresjonen. En større andel kvinner meldte seg også på arbeidsmarkedet, fordi den høye arbeidsledigheten gjorde at færre ekteskap ble inngått og færre kvinner dermed ble husmødre. Fødselstallene gikk sterkt ned i mellomkrigstiden, noe som mye hang sammen med kulturelle endringer og tilgang til prevensjon, men også med økonomiske vanskeligheter og usikkerhet.

Landbruket, fiske og skog

I 1920 livnærte fortsatt omtrent 40 % av befolkningen i større eller mindre grad av jordbruket. Til tross for at nesten hele mellomkrigstiden var en kriseperiode for næringen økte antallet fordi mangel på sysselsettingsmuligheter andre steder gjorde at folk ble værende hjemme på gården. Fra 1930 var der en overproduksjon av husdyrprodukter, basert på billig import av kraftfor. Generelt sank prisene på jordbruksprodukter i deflasjonsperioden på tyvetallet og nye prisras kom som følge av krisen på trettitallet.

Næringsliv

En generell tendens internasjonalt under den store depresjonen var tendensen til proteksjonisme, dvs. forhøyede tollsatser for importprodukter til gavn for hjemlig næringsliv. Også i Norge spilte dette en rolle, selv om tollsatsene ble lavere enn i en del andre land.

Hjemlig næringsliv ble imidlertid ikke bare støttet gjennom proteksjonistiske tiltak, men også politiske og moralske oppfordringer om å «kjøpe norsk». Foreningen Norsk Arbeid som var stiftet i 1921 fikk sitt gjennombrudd på begynnelsen av trettitallet. Både kongefamilien og fagbevegelsen støttet da foreningen. 15. oktober 1931 ble et opprop om å kjøpe norsk signert av en vid krets av samfunnstopper og trykt i alle landets ledende aviser og mange tidsskrifter. Senhøstes 1932 holdt både landets statsminister og kronprins Olav manende radiotaler hvor man oppfordret til å kjøpe norske julegaver.

Industriproduksjonen ble i stor grad lagt om fra eksportrettet produksjon av halvfabrikata som ble eksportert til konsumvarer for hjemmemarkedet. Norske bedrifter produserte i stadig større grad klær og andre tekstilprodukter, møbler, komfyrer og diverse andre elektriske apparater, sykler og sportsutstyr. Norge fikk også en radioindustri på denne tiden.

Veksten foregikk i stor utstrekning i primærnæringdistrikter: sykkelproduksjonen vokste fram på Jæren, tekstilindustrien blant annet i bygder i Romsdal og møbelindustrien i Sunnmørsbygder. Gjennomsnittlige tollsatser ble satt opp til 10–15 %,, i enkelte bransjer (tekstil opp til 25 %). Norge lå dog relativt lavt. Mange nye bedrifter ble grunnlagt av arbeidsledige.

Ny og mer effektiv produksjonsteknologi og salgsmetoder kom fra USA; produkter som tidligere hadde vært svært kostbare kunne nå produseres til bare en brøkdel av prisen.

Avbetalingshandel fikk et gjennombrudd i krisetidene. Den innebær både en kredittekspansjon som økte samlet etterspørsel, og etterspørselen den stimulerte var i stor grad de nye hjemmeproduserte konsumproduktene. Avbetalingssystemet bidro på den måten både til å avhjelpe krisen og den omstrukturering av næringslivet som fant sted.

I hele perioden fra 1932 fram til krigen hadde Norge et handelsoverskudd med utlandet.

I 1932 lå 372 norske handelsskip i opplag, dvs. nesten 1/4 av handelsflåtens samlede tonnasje. Etterhvert gjorde imidlertid norsk handelsflåte det bemerkelsesverdig godt. Fra 1937 utgjorde fraktinntektene halvparten av den norske eksporten slik som den hadde gjort tidligere.

Det har vært et diskusjonstema blant historikere hvor stor ære henholdsvis produksjonen for hjemmemarkedet versus eksportindustrien hadde for bedringen av krisen utover trettitallet. Tore Jørgen Hanisch er blant de som har understreket hjemmeindustriens betydning på bekostning av eksportindustrien.

Politikk

Ole Colbjørnsen og Axel Sømme skrev i 1933 boken En norsk treårsplan som var preget av tankegangen til økonomen Ragnar Frisch. Den argumenterte for en planøkonomisk industrivekst for et beskyttet hjemmemarked og åpnet for en ekspansiv budsjettpolitikk.. Dette kom til å danne mye av utgangspunktet for Arbeiderpartiets økonomiske ideologi fra da av.

Arbeiderpartiet gjorde et rekordvalg i 1933 under paroler som «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand» og fikk 69 av de 150 Stortingsmandatene. Partiet fikk imidlertid ikke flertall og regjeringen Mowinckel fortsatte.

I 1934 la Arbeiderpartiet fram et omfattende kriseprogram som plusset på 140 millioner til krisetiltak i forhold til regjeringens budsjett. Tiltakene skulle finansieres gjennom reduksjon av militærbevilgninger og enkelte andre utgiftsposter, økte skatter, samt budsjettunderskudd, sistnevnte reflekterte den ekspansive linjen i finanspolitikken som partiet da forfektet. Nytt var også at deler av skatteøkningene ble foreslått å komme gjennom en omsetningsavgift, noe partiet tidligere hadde vært klart imot..

Kommunevalget 1934 bekreftet Arbeiderpartiets stilling, samtidig som motsetningene mellom Venstre og Bondepartiet om hvordan landbrukskrisen skulle løses økte. Mowinckel stilte til slutt kabinettsspørsmål 15. mars 1935 hvor han ba om Stortingets støtte til at budsjettet ikke skulle øke på en måte som gjorde at skatter måtte økes eller lån opptas. Etter å ha tapt dette votumet forelå det dermed en regjeringskrise.

Johan Nygaardsvold ble deretter statsminister for en Arbeiderpartiregjering i 1935. For å få støtte til et budsjett ble det såkalte kriseforliket med Bondepartiet inngått. Det ble bevilget omtrent 30 millioner i krisetiltak, det mest til jordbruk, skogbruk, fiske, kommunene, veier og boligbygging. Disse tiltakene ble dekket inn av skatter og avgifter, hovedsakelig en omsetningsavgift. Selv om Arbeiderpartiet i teorien hadde slått inn på en keynesiansk linje ble dette ikke praksis; mye på grunn av samarbeidet med Bondepartiet. I perioden 1938–1939 var finanspolitikken dog svakt ekspansiv.

Litteratur

• Furre, Berge (1999): Norsk historie 1990–1990. Det Norske Samlaget. ISBN 8252155499
• Hanisch, Tore Jørgen (1996): Om valget av det gode samfunn. Høyskoleforlaget. ISBN 8276340636
• Kjeldstadli, Knut (1994): Et splittet samfunn 1905–1935, Aschehougs Norgeshistorie, bind 10. Aschehoug forlag. ISBN 8203220231
• Alnæs, Karsten (1999): En ny arbeidsdag. Historien om Norge. Gyldendal norsk forlag. ISBN 8205230315

Eksterne lenker

• (en) Great Depression – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «An Overview of the Great Depression», fra EH.NET Encyclopedia (engelsk)