Gottfried Reinhold Treviranus (politiker)
| Gottfried Reinhold Treviranus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Gottfried Reinhold Treviranus 20. mars 1891[1][2][3][4]  Schieder-Schwalenberg | ||
| Død | 7. juni 1971[1][2][3][4] (80 år) Firenze[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Deutschnationale Volkspartei Conservative People's Party | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gottfried Reinhold Treviranus (født 20. mars 1891 i Schieder i Fyrstedømmet Lippe i keiserriket Tyskland, død 7. juni 1971 i Firenze i Italia) var en tysk politiker, for Deutschnationale Volkspartei (DNVP) og senere for Konservative Volkspartei (KVP), da det ble dannet i 1930. Han satt i regjeringen 1930-1932 i weimarårene, unnslapp drapsforsøk fra nazistene i 1934 og flyktet til Storbritannia. Han hadde bakgrunn fra marinen og tjenestegjorde som sjøoffiser under første verdenskrig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Treviranus var sønn av en tysk far og en skotsk mor. Etter abitur i 1909 fra gymnaset[6] i Rinteln slo han inn på den militære løpebane.
Offiser
[rediger | rediger kilde]Han begynte i den keiserlige tyske marine og tjenestegjorde som aktiv sjøoffiser i forskjellige enheter fra 1912 til 1919. Under første verdenskrig kommanderte han første eldre torpedobåter, så på minesveiperen «M 20» og fra 1917 som Flaggleutnant i I. Minensuchflottille og som båtkommandant.
Han forlot det militære med graden Kapitänleutnant, studerte agronomi noen semester og ble i 1921 direktør for Landwirtschaftskammer i Lippe. Han ble gift med reiseskriftforfatteren Elisabeth Dryander.
Politiker
[rediger | rediger kilde]I 1924 ble Treviranus innvalgt for Deutschnationale Volkspartei (DNVP) i Riksdagen. Han satt dessuten for DNVP fra 1925 til 1929 som i den lippiske landdagen, der han var fraksjonsleder dor de tysknasjonale. Han fikk senere over til Konservative Volkspartei (KVP), da det ble dannet i 1930.
Treviranus spilte en betydelig rolle for kabinettet Brünings tilblivelse i mars 1930.[trenger referanse] 26. desember 1929 var han med på planleggingssamtaler med Heinrich Brüning, Kurt von Schleicher, Reichswehrminister Wilhelm Groener og Hindenburgs statssekretær Otto Meissner, hjemme hos hans partifelle Friedrich Wilhelm Freiherr von Willisen.[7] Hindenburg ønsket den konservative Zentrum-politiker Brüning, en personlig venn av Treviranus, som regjeringssjef, og uten at SPD var med i noen koalisjon. Brüning nølte, men tok den 30. mars 1930 på seg oppgaven.
Treviranus ble minister i begge av rikskansler Heinrich Brünings regjeringer. I det første var han minister for de okkuperte områder (mars–oktober 1930) og så minister uten portefølje (oktober 1930–oktober 1931). I den andre (oktober 1931–mai 1932) var han minister for samferdsel.
Nasjonalsosialismens tid, landeflukt
[rediger | rediger kilde]Selv om han var nesten en like brennende nasjonalist som Hitler, var han også velkjent for sin sterke antipati mot Hitler.[trenger referanse] Han lot mange få del av hva han mente. Treviranus noterte 22. august 1931 etter en lengre samtale med Hitler at denne hadde «et sterkt hat mot Kirken».[8] Han var også katolikken Brünings nære venn og hadde innflytelse i de væpnede styrker. Den 30. juni 1934 rømte Treviranus fra drapsmennene som kom til hans hjem for å få has på ham de lange knivers natt.
Hvem som hadde oppført Treviranus' navn på listen over hvem som skulle arresteres, er ikke klarlagt. Men det er belegg for at han var personlig forhatt av Hitler selv.[9] Da man kom for ham og han på avstand skjønte hva som var deres ærend, hoppet han over hagegjerdet og satte seg i sin bil og kom seg avsted. Fem rifleskudd etter ham bommet.[10] Han kom seg over til Nederland, hjulpet av den samme som hadde fått Brüning i sikkerhet.[11] Etter noen dager der, kom han seg til Storbritannia. Han møtte mange politikere, som Winston Churchill og Anthony Eden, og fortalte om Hitler og nazibevegelsens sanne vesen, og advarte om Hitlers aggressive ekspansjonisme.[trenger referanse]
Han ble formelt fratatt sitt tyske statsborgerskap i 1939, og ved andre verdenskrigs utbrudd dro han til Canada og arbeidet der i landbruket.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Etter 1945 søkte USA råd fra Treviranus om tildeling av lån til tyske firmaer som del av Marshallplanen. Han vendte tilbake til Vest-Tyskland i 1949. I 1950-årene ble han knyettet til en gamblingskandale.[trenger referanse] I 1960-årene var han forsvarslobbyist i Bonn. Han døde i 1971 under et opphold i Firenze.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001680, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Gottfried Reinhold Treviranus, BNF-ID 10695004n[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Gottfried Reinhold Treviranus, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id treviranus-gottfried-reinhold[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Willy Hänsel: Das Rintelner Gymnasium im Spiegel der Zeit 1817–1967 hrsg. vom Gymnasium Ernestinum. Bösendahl, Rinteln 1967, S. 100
- ^ Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik. R. Oldenbourg Verlag, München 1993, s. 242
- ^ Thomas Trumpp: Franz von Papen, der preussischdeutsche Dualismus unde die NSDAP in Preussen, Dissertation, Universitetet i Tübingen, 1963,s. 40
- ^ Hitler kalte Treviranus «ein[en] Schuft» og hevdet: «So ein marxistischer [sic!] kleiner Prolet ist in einer Welt groß geworden, die er gar nicht begriffen hat», se Werner Jochmann (utg.): Monologe aus dem Führerhauptquartier. Hamburg 1980, s. 248. – Om de nærmere omstendigheter knyttet til flykten, se også kapittelet Wie ich zu einem Paddelboot kam, i: Hoimar v. Ditfurth: Innenansichten eines Artgenossen. Meine Bilanz. 3. Aufl. Düsseldorf 1990, s. 88–93.
- ^ Gunther, John (1940). Inside Europe. New York: Harper & Brothers. s. 58.
- ^ Dieser nannte Treviranus etwa «ein[en] Schuft» und behauptete: «So ein marxistischer (sic!) kleiner Prolet ist in einer Welt groß geworden, die er gar nicht begriffen hat», se Werner Jochmann (utg.): Monologe aus dem Führerhauptquartier. Hamburg 1980, p.248
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Horst Möller: Gottfried Reinhold Treviranus. Ein Konservativer zwischen den Zeiten. I: Horst Möller: Aufklärung und Demokratie. Historische Studien zur politischen Vernunft. Herausgegeben von Andreas Wirsching. Oldenbourg Wissenschaftsverlag, München 2003, ISBN 3-486-56707-1, s. 226–245.