Gosen

Denne artikkelen omhandler det bibelske stedet. For stedet i Madla, se Gosen (Madla).

Gosen (hebraisk: אֶרֶץ גֹּשֶׁן eller ארץ גושן, Goshen) er i Det gamle testamente navnet på det sted i Egypt gitt til israelittene av Josefs farao, samt landet hvorfra de senere forlot Egypt fra under utvandringen. Området lå på det østre Nildeltaet.

Etter at Josef blir satt som herre over Egypt av farao under hungersnøden sender han gjennom sine brødre bud om at hans far og hus med alle eiendeler skal komme til ham i Gosen, hvor de kan bo. Det antydes at Gosen ligger avsidesliggende grunnet at egyptere finner gjetere for avskyelige. Det er i Gosen at Josef forenes med sin far Jakob etter fangenskapet i Egypt. Grunnet hungersnøden i Kanaan ankommer hele hans hus og alt han eier til Gosen og farao. I Egypt blir Israel mangfoldige, og etter 17 år i Egypt dør Jakob. Hele hans hus, bortsett fra småbarna og små- og storfeet, forlater Gosen for å begrave Jakob i hjemlandet. Gosen blir også skånet for den fjerde plage av Gud, «for at du skal kjenne at jeg, Herren, er midt i landet», og Gosen blir også skånet for haglbygene i den syvende plage.

Israelittene omtalte senere Gosen som «kjøttgrytene i Egypt».

Identifisering

I 1885 identifiserte E. H. Naville Gosen som Egypts 20. nome, beliggende på det østre deltaet, og kjent som «Gesem» eller «Kesem» under det 26. dynastiet i Egypt (672–525 f.Kr.). Den dekket vestdelen av Wadi Tumilat, med distriktet Sukkot som østkant og Pithom som hovedby, nordover så lang som ruinene av Piramesse («Ramses land»), og inkluderte både jordbruksland og beitemark.