George Boleyn, vicomte Rochford

George Boleyn, vicomte Rochford
Født		ca. 1504 Blickling Hall
Død		17. mai 1536 London
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, aristokrat
Embete		Lord Warden of the Cinque Ports
Ektefelle		Jane Boleyn, vicomtesse Rochford
Far		Thomas Boleyn
Mor		Elizabeth Boleyn
Søsken		Mary Boleyn Anne Boleyn
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St Peter ad Vincula
Utmerkelser		Knight Bachelor
Signatur
Våpenskjold

George Boleyn, viscount Rochford (født ca. 1504, død 17. mai 1536) var dattersønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, sønn av Elizabeth Howard og den fremstående diplomaten Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, bror til Mary Boleyn og Anne Boleyn. Han ble henrettet da han var rundt 30 gammel.

Bakgrunn

Boleyn ble sannsynligvis født i Norfolk i Boleyn-familiens hjem i Blickling Hall. Han var ganske ung da han opptrådte ved flere festivaler ved hoffet, og antagelig studerte han ved Oxford-universitetet. I motsetningen til sine to søstre fikk han ingen utdannelse i utlandet, men tilbrakte ungdommen i England.

Han ble medlem av kong Henrik VIIIs råd, det såkalte privy chamber, og i desember 1529 fikk han sitt første oppdrag som diplomat til Frankrike. Det er antatt at det var hans eldre søster Anne som sikret ham denne stillingen, ettersom den franske ambassadøren, du Bellay, kommenterte hvor mye yngre Boleyn var i forhold til de andre utenlandske diplomatene. Imidlertid har en annen diplomat, poeten Thomas Wyatt, som ble sendt til Roma flere år tidligere, rost den unge mannen for å være «a great wit» – som den gang ikke betydde at han var vittig, men kunnskapsrik eller intelligent – når det gjaldt samtidens lyrikk. Historikeren David Starkey, spesialist på Tudortiden, har sagt om Boleyn at han hadde «noen av Annes talenter og all hennes stolthet».

I januar 1525 mistet George Boleyn sin plass i kongens råd på grunn av Eltham-forordningen, ment som en reform av den kongelige husholdningen, men kardinal Wolsey benyttet anledningen til å fjerne flere hoffmenn som tok avstand fra hans politikk. Boleyn forble likevel i kongens nærmeste sirkel og ble senere hans svoger. Boleyn ble antagelig slått til ridder i 1529, og var kjent som viscount Rochford samme år, etter at hans far var blitt jarl av Wiltshire. George gikk i sin fars fotspor som diplomat og reiste til Frankrike i atskillige viktige ærend. I hans offisielle papirer på disse reisene beskrives han som den kongen «særlig elsket og stolte på». I 1533 hadde George Boleyn deltatt i Parlamentets møter oftere enn noen annen adelsmann.

Ekteskapet

I 1525 ble han gift med Jane Parker, datter av Henry Parker, 8. baron Morley. Det foreligger ikke noe bevis fra samtiden om at Jane og George levde i et dårlig ekteskap. Tvert om gikk hun kledd i svart fra hun ble enke og frem til sin egen død seks år senere, og hun skrev til sin mann mens han satt fengslet og forsikret at hun ville forsøke å fremme hans sak for kongen. Trolig ble Jane sett på med skepsis av ettertiden fordi hun selv ble henrettet for å vært involvert i den affæren kong Henrik VIIIs kone, Katarina Howard, hadde med Thomas Culpeper. Dette ble tolket som om Jane selv var en umoralsk person.

Henrik VIII av England betenkte seg ikke på å rydde seks mennesker av veien på ren mistanke.

Nesten 50 år senere var Thomas Wyatts sønnesønn George Wyatt (1553–1624) den første som anklaget Jane for å ha vært en dårlig kone. I sin bok The Life of Anne Boleyn, delvis basert på erindringene til Annes hoffdame Anne Gainsford, kaller han Jane «sin manns anklager, som til og med søkte hans blod», men Wyatt underbygger ikke dette. Boken hans var bestilt av erkebiskopen av Canterbury for å tjene som motvekt til datidens katolske propaganda som verserte på kontinentet. Han fremstiller Anne Boleyn nærmest som en protestantisk martyr, og siden hennes datter Elizabeth satt på tronen med henvisning til sin nedstamning fra huset Tudor, kunne ikke George Wyatt legge skylden for Annes død der den hørte hjemme, på hennes mann kong Henrik. Siden Jane hadde vært katolikk og tidligere venninne av dronning Maria, var det i stedet nærliggende å utpeke henne som syndebukk.

Thomas Wyatt så fra cellen sin at George Boleyn ble ført til retterstedet på Tower Hill.

150 år senere hevdet Gilbert Burnet at ekteskapet hadde vært ulykkelig, og at Jane hadde vitnet mot sin mann og hans søster Anne fordi hun skulle ha vært sjalu på det tette forholdet mellom de to søsknene. Burnet hevdet også at Jane ikke var noen dydig kvinne, og at hun fortalte kongen historier som skulle få ham til å se med mistanke på sin kones forbindelse med sin egen bror. Hadde Burnet lest gjennom skriftene til dommer John Spelman, ville han visst at vitnemålene som ble tillagt vekt i saken mot George Boleyn, var fra Bridget Wingfield og Nan Cobham. Det er usikkert om Jane overhodet ble avhørt om mannen sin, for ingen samtidige kilder navngir henne.

På 1980-tallet fremsatte historikeren Retha Warnicke en teori om at Boleyn skulle være homofil, enda ingen slike rykter var kjent i samtiden, da han tvert om ble kalt en skjørtejeger. Warnicke viser til at hans ekteskap var barnløst, selv om barnløse ekteskap ikke var noe uvanlig. Hun fremstiller også det at Boleyn lånte en satirisk fremstilling av ekteskapets gleder til hoffmusikeren Mark Smeaton, som bevis for at de to mennene stod i forhold til hverandre, enda Boleyn lånte den samme boken til andre ved hoffet, deriblant Thomas Wyatt.

Skandale, incest og henrettelse

Kongen hadde hatt Georges søster Mary som elskerinne, deretter søsteren Anne, som kong Henrik også giftet seg med og gjorde til dronning i 1533. Samme år ble datteren Elizabeth I av England født, og George var dermed morbror til den fremtidige dronningen.

Kong Henrik ventet like fullt utålmodig på en mannlig tronarving, men i januar 1536 aborterte Anne Boleyn, og kongens interesse for hennes hoffdame Jane Seymour tiltok. Hans første kone, dronning Katarina, var død, og Henrik klekket sammen med sin rådgiver, Thomas Cromwell, ut en plan for å bli kvitt også kone nr. 2, Anne Boleyn, slik at han stod fritt til å gifte seg med Jane Seymour. Det første tegnet på at Boleyn-familien var i unåde, kom 29. april 1536. Det var forventet at George ville bli slått til ridder av Hosebåndsordenen, men til Boleyn-familiens bestyrtelse hadde Henrik VIII ombestemt seg og utnevnte i stedet deres bitre fiende Nicholas Carew som talte Jane Seymours sak.

Dronning Anne og George ble arrestert den 2. mai 1536, dagen etter May Day-feiringen. Anne ble beskyldt for utroskap med fem menn, deriblant sin egen bror, George, som ble anklaget for incest med sin søster dronningen, og å hjelpe henne med å planlegge kongens død. 12. mai ble Mark Smeaton, Henry Norris, Francis Weston og William Brereton ført for retten i Westminster Hall. Ingen beviser forelå, og bortsett fra Smeaton erklærte alle seg uskyldige. Thomas Cromwell hadde satt sammen en jury som bestod nesten utelukkende av kjente motstandere av Boleyn-familien – ikke vanskelig å oppdrive. De fem tiltalte ble dømt til døden av sine likemenn. At tre andre som også var arrestert, siden ble satt fri – Thomas Wyatt, Richard Page og Francis Bryan – tyder på at kong Henrik tross alt hadde klart å bevare fatningen.

George fikk saken sin opp et par timer etter Anne, 15. mai 1536. Anklagen lød på at han hadde gjort narr av kong Henriks manglende seksuelle evner, og kommentert at prinsesse Elizabeth angivelig ikke var kongens datter – uttalelser som ble regnet som høyforræderi. Til overmål leste han anklagene høyt i retten, noe som ytterligere ydmyket kongen. George har nok regnet saken som tapt i alle fall. Han ble idømt en forræders død, hjul og stegle ved Tyburn. (Dette ble omgjort til halshugning.) George Boleyn svarte at han hadde gjort seg fortjent til å dø, og bad bare om at kongen gjorde opp gjelden hans.

Ettersom Anne ble funnet skyldig i incest, ville det vært umulig å frikjenne George. Ambassadør Eustace Chapuys skrev at George forsvarte seg så glimrende at mange av de fremmøtte veddet 10 mot 1 på at han ville bli frikjent – særlig fordi ingen vitner var innkalt, noe som ellers var vanlig, iallfall når den tiltalte nektet for anklagen. Om incest-anklagen svarte George: «På grunnlag av bare en eneste kvinne er dere villige til å tro denne ondskap om meg, og på grunnlag av hennes påstander domfelle meg.»

«Bare en eneste kvinne» ble i ettertid tolket som rettet mot Georges kone Jane. Men dommer John Spelman som også var til stede ved en rekke andre rettssaker – blant annet da Thomas More og kardinal Wolsey ble domfelt – henviste til lady Bridget Wingfield som var oppvokst på slottet Stone i Kent, naboeiendommen til Hever-slottet der Boleyn-familien holdt til. Lady Wingfield skal ha tjent ved hoffet til dronning Katarina, og senere blitt Anne Boleyns kammerjomfru. De to stod hverandre nær, og da Anne og kong Henrik reiste til Calais i 1532, gjorde de opphold på veien til Dover nettopp for å besøke lady Wingfield. Hun menes å være død i 1533/34, men av Spelmans rapport fremgår det at noe hun hadde avslørt om dronning Anne, bidro til at denne ble dømt.

Hoffdamen lady Worcesters bror, Anthony Browne, skal våren 1536 ha kommentert at hans søster var gravid, og at hennes fraværende ektemann ikke kunne være barnefaren. Browne bebreidet sin søster for å ha vært lettsindig. Lady Worcester skal ha svart sin bror at hun iallfall «ikke var verre end dronningen», og har neppe kunnet tenke seg at broren hennes ville gå videre til kongen med dette.

George Boleyn og de fire andre ble halshugget på Tower Hill om morgenen den 17. mai 1536. Han holdt en lengre tale som gjengis i ulike versjoner. Tre hugg av øksen skulle til før hodet var skilt fra kroppen. Thomas Wyatt så fra cellen sin de fem dømte bli ført til skafottet og skrev senere diktet In mourning wise since daily I increase om dette. Om Georges død skrev han: «… many cry aloud / it is great loss that thou art dead and gone.».

Anne og George Boleyn er gravlagt i St. Peter ad Vincula i Tower of London.

Chris Nyborg (2008)

George Boleyn ble gravlagt i St. Peter ad Vincula-kirken i Tower foran høyalteret. Bare to dager senere ble søsteren hans gravlagt i samme kirken. Den dagen, 17. mai 1536, erklærte erkebiskop Thomas Cranmer at ekteskapet mellom kong Henrik og Anne Boleyn hadde vært ugyldig, slik at deres felles datter Elizabeth ble å anse som født utenfor ekteskap.

Eksterne lenker

• George Boleyn (2nd V. Rochford)