Generalstreiken i Storbritannia 1926

Tegneserien The Subsidised Mineowner - Poor Beggar!
fra bladet Trade Union Unity Magazine (1925)

Furasjering etter kull under streiken

Gruvearbeidere i Tyldesley utenfor Miners Hall under streiken

Generalstreiken i Storbritannia i 1926 var en generalstreik som varte i ni dager, fra 3. mai 1926 til 12. mai 1926. Den ble organisert av hovedstyret i fagforeningssamarbeidet Trades Union Congress (TUC), i noe som ble et mislykket forsøk på å presse staten til å handle for å forhindre lønnsreduksjon og forverrede arbeidsvilkår for kullarbeiderne.

Årsaker til generalstreiken

Den britiske kullindustrien opplevde en økonomisk krise i 1925, hovedsakelig på grunn av fem faktorer:

• Første verdenskrig: den omfattende bruken innenlands av kull under krigen betydde at kildene gradvis ble tømt. Storbritannia eksporterte mindre kull under krigen enn normalt, noe som oppfordret andre land til å dekke det økende behovet. USA, Polen og Tyskland dro mest fordel av dette.

• Produktiviteten, som var på sitt laveste nivå noensinne. Produksjon per arbeider hadde falt til bare 199 tonn i 1920–1924, fra 247 tonn i de fire årene før krigen, og en topp på 310 tonn tidlig på 1880-tallet.

• Prisfallet var et resultat av Dawesplanen fra 1925 som, blant annet, tillot Tyskland å gå inn igjen i det internasjonale kullmarkedet ved å eksportere «fritt kull» til Frankrike og Italia som en del av deres opprydningsarbeid etter første verdenskrig.

• Gjeninnføringen av gullstandarden i 1925 av Winston Churchill: dette gjorde det britiske pundet for sterkt til at effektiv eksport var lønnsomt i Storbritannia, og økte også (på grunn av de økonomiske prosessene rundt opprettholdelsen av en sterk valuta) rentesatsene, noe som skadet alle bedrifter.

• Gruveeierne ville normalisere profittene, selv i perioder med økonomisk ustabilitet – dette ble ofte gjort i form av lønnsreduksjoner. I tillegg til tendensene til lengre arbeidsuker, ble industrien preget av kaos og uattraktivitet.

Gruveeierne varslet derfor om sine intensjoner om å redusere arbeidernes lønninger, og TUC reagerte på disse nyhetene med løfter om å støtte arbeiderne i denne striden. Det konservative partiet under Stanley Baldwin bestemte seg for å gripe inn, ved å erklære at de ville stille med ni måneders subsidier for å opprettholde gruvearbeidernes lønninger, og ved at en kongelig kommisjon – under ledelse av Sir Herbert Samuel – skulle se nærmere på problemene i gruveindustrien.

Denne avgjørelsen ble kjent som «rød fredag» fordi den ble ansett som en seier arbeiderklassens solidaritet. I praksis gav subsidiene gruveeierne og staten tid til å forberede seg på en stor arbeiderdisputt. Herbert Smith (en leder av gruvearbeidernes forbund i Storbritannia) sa følgende om denne hendelsen: «Vi har ikke noe behov for å glorifisere en seier. Det er bare en våpenstillstand».

Samuel-kommisjonen la ut en rapport i mars 1926: den erkjente at industrien trengte å reorganiseres, men avviste forslaget om nasjonalisering. Rapporten anbefalte også at statens subsidier skulle trekkes tilbake, og at gruvearbeidernes lønninger skulle reduseres for å bevare industriens lønnsomhet. En tidligere kongelig kommisjon, Sankey-kommisjonen, hadde anbefalt nasjonalisering et par år tidligere som en løsning på industriens produktivitets- og lønnsomhetsproblemer. Derimot hadde Lloyd George, daværende statsminister, avfeid denne rapporten.

Etter Samuel-kommisjonens rapport fastsatte gruveeierne nye arbeidsbetingelser for alle gruvearbeiderne. Dette inkluderte en utvidelse av den syv timer lange arbeidsdagen, lønnsforhandlinger for hvert distrikt og en lønnsreduksjon. Avhengig av antall faktorer, ville lønningene nå kuttes med mellom 10% og 25%. Gruveeierne fastslo at gruvearbeiderne måtte godta disse betingelsene før 1. mai, ellers ville de miste jobbene sine. MFGB (gruvearbeidernes landsforening) avslo tilbudet: «Ikke en krone av lønnen, ikke et minutt av dagen».

Generalstreiken

TUC hadde en konferanse den 1. mai 1926, og kunngjorde deretter at en generalstreik «i forsvar av gruvearbeidernes lønninger og timer» skulle begynne den 3. mai.

Ledernde av Labour Party var skremt av de revolusjonære elementene i unionbevegelsen, og var lite glade for forslaget om streik. Under de neste to dagene ble det gjort desperate forsøk på å bli enige med staten og gruveeierne. Disse forsøkene feilet, hovedsakelig på grunn av en beslutning av trykkerne i Daily Mail i ellevte time om å nekte å skrive ut en krass lederartikkel som fordømte generalstreiken, kalt «For konge og land». De hadde innvendinger på følgende avsnitt: «En generalstreik er ikke en industriell disputt. Det er en revolusjonær bevegelse som bare kan lykkes ved å ødelegge staten og bryte ned rettighetene og friheten til folket». Da Baldwin hørte om dette, avlsuttet han forhandlingene med TUC ved å si at dette avslaget blandet seg inn i pressens frihet.

Kong Georg V tok avstand fra påstandene om at streikerne var «revolusjonærer» ved å si; «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem».

TUC fryktet at en fullstendig generalstreik ville bringe revolusjonære elementer frem. De bestemte seg derfor for å ta ut arbeidere kun i nøkkelindustrier, slik som jernbane- og transportarbeiderne, trykkerne, samt havne-, jern- og stålarbeiderne.

Staten hadde forberedt seg på streiken i de ni månedene de hadde støttet med subsidier, ved å skape organisasjoner som Organisasjon for opprettholdelse av forsyninger, og gjorde alt som stod i deres makt for å få landet fremover. De viste støtte ved å poengtere streikernes revolusjonære natur. Væpnede styrker og frivillige arbeidere hjalp til med å opprettholde grunnleggende tjenester. Selv i 1920 var statens «Emergency Powers Act» passert. Det var en lov om å opprettholde essensielle forsyninger.

Den 4. mai 1926 var antallet streikere blitt til 1.5 – 1.75 millioner. Det var streikere «fra John o' Groats til Land's End». Arbeidernes reaksjon på streiken var umiddelbar og overveldende, og overrasket både staten og TUC; sistnevnte var ikke i kontroll av streiken. På den første dagen var det ingen store initiativer og dramatiske hendelser, med unntak av at nasjonens transport stod på stedet hvil.

Den 5. mai 1926 var propagandaen i gang. Churchill (på det tidspunktet finansminister) sa i sin avis British Gazette: «Jeg er ikke enig i at TUC har så store rettigheter som staten til å gi ut deres side av saken og å formane deres tilhengere til å fortsette aksjonen. Det er en mye vanskeligere oppgave å fore nasjonen enn det er å ødelegge den». I British Worker, TUCs avis: «Vi lager ikke en krig mot folket. Vi er nervøse for at vanlige mennesker ikke skal straffes for gruveeierne og statens upatriotiske oppførsel». I mellomtiden satte staten i gang en «milits» av frivillig politi, kalt Organisasjon for opprettholdelse av forsyninger (OMS). De var frivillige arbeidere som skulle opprettholde orden i gatene.

Den 6. mai 1926 sa Baldwin følgende: «Generalstreiken er en utfordring for parlamentet, og er veien til anarki». Transporthjelp ble tilgjengelig ved hjelp av frivillige og streikebrytere.

Den 7. mai 1926 møtte TUC med Sir Herbert Samuel og utarbeidet flere forslag i et forsøk på å ende krangelen. Gruvearbeidernes forbund avslo forslagene. Avisen British Worker ble mer og mer vanskelig å drive, siden Churchill hadde bestemt seg for å ta over produksjonen av papir. I mellomtiden gikk staten til handling for å beskytte mennene som valgte å returnere til arbeid.

Den 8. mai 1926 opplevde man et dramatisk øyeblikk i Londons havner. Lastebiler ble beskyttet av hæren. De brøt med streikevaktlinjen og transporterte mat til Hyde Park. Denne episoden viste at staten hadde størst kontroll over situasjonen. En liten anekdote; denne dagen ble det spilt en fotballkamp mellom streikerne og politiet.

Den 11. mai 1926 varslet British Worker – som en respons på hovedstyret i TUC sin frykt for at det skulle bli en flom av arbeidere tilbake til arbeid – at: «Antallet streikere har ikke avtatt; det øker. Det er flere arbeidere ute i dag enn det har vært på noe tidspunkt siden streiken startet».

Den 12. mai 1926 dro hovedstyret i TUC på besøk til Downing Street 10 for å annonsere deres beslutning om å avblåse streiken, gitt at forslagene som ble utarbeidet av Samuel-kommisjonen ble overholdt, og at staten kunne tilby en garanti for at det ikke ville bli noen søken etter skyldige blant arbeidene. Staten uttalte at den hadde «ingen makt til å tvinge arbeidsgivere til å ta tilbake alle som hadde streiket». Dermed godtok TUC å avslutte disputten uten en slik avtale.

Etter generalstreiken

I flere måneder fortsatte gruvearbeiderne med å yte motstand, men i oktober 1926 ble mange tvunget tilbake på jobb grunnet tunge tider. Ved slutten av november var mesteparten av arbeiderne tilbake på jobb. Likevel ble mange stemplet som skyldige for streiken, og ble holdt arbeidsledige i flere år. De som ble ansatt ble tvunget til å jobbe lengre dager, med lavere lønn og distriktsbaserte lønnsavtaler.

I 1927 la den britiske staten frem en lov som gjaldt disputter og fagforeninger. Denne loven gjorde sympatistreik ulovlig, og sikret at medlemmene av fagforeningen måtte frivillig «kontraktere seg» for å betale de politiske påleggene. Den forbydde også forvaltningsforeninger fra å samarbeide med TUC, og gjorde massedemonstrasjoner ulovlige.

Effekten på britisk kullgruveindustri stor. Ved slutten av 1930-tallet hadde sysselsettingsgraden innen gruvearbeid falt med mer enn en tredjedel fra toppnivået på 1.2 millioner før streiken, men produktiviteten hadde gått fra under 200 tonn produsert per arbeider til over 300 tonn, ved utbruddet av andre verdenskrig.