Fossegrim

Nils Bergsliens maleri «Fossegrimen» på Tyssedal hotell i Odda.

Fossegrim eller grim er et overnaturlig vesen eller en vette som ifølge norsk folketro holder til ved elver og særlig fosser og kverner.

Fossegrimen kan skape seg om etter humør, og føler han seg dårlig behandlet, kan han stige opp av vannet i en skremmende skikkelse. Han har en forkjærlighet for kvernhus, der han steller i stand ugagn for de som arbeider der. Fossegrimen vil ha fred i elven sin. I Hallingdalen ble det fortalt at en mann arbeidet i kvernhuset en kveld. Fossegrimen ville ha nattero etter mørkets frembrudd, men mannen brydde seg ikke. Da hørte han det skvalpe i vannet utenfor, og brått ble døren slått opp, og et fælt fjes fylte hele døråpningen. Hele kvernhuset ristet, og trollet ropte: «Det var skalle det, mann!» Skrekkslagen prøvde mannen å flykte, men kom ikke forbi ansiktet i døren. Først ved daggry slapp han ut, og fossegrimen ropte etter ham:

Heilskinna slepp du no,

men kjem du oftare so,

so kanskje du fær eit brote bein

som kan minne deg om at du var meg til mein.

Når grimen var i godlag, steg han opp av vannet som en liten mann med små hvite hender og langt gyllent hår. Men skulle han lære fra seg felespillet, måtte han bestikkes med en god kjøttknoke, helst et fett bukkelår. Fikk han i stedet en mager knoke, ble han amper:

Eg skal læra det stilla, men inkje å slå,

for du ga meg eit bein som inkje var på.

«Fossegrimen» av eventyrillustratøren Theodor Kittelsen 1887.

Spillemennene hadde tidvis vansker med fossegrimen om han satte seg fast i felen. Da ga den ikke lyd fra seg. Å drive ham ut var vanskelig, da måtte de enten stikke hull i felen med en syl eller knappenål, og drive ham ut gjennom hullet. Å få ham ut gjennom lydhullet i felen var visstnok umulig.

Myllargutten skal ha lært å spille fele av fossegrimen ved en elv i Grungedal, og laget en slått som han kalte Fossegrimen for å hedre sin læremester. Spillemannen Olav Faremo (1786-1866) fra Hylestad i Setesdal hadde også lært av fossegrimen, som angivelig dukket opp en natt og vred på noen av Faremos fingre så de passet bedre til å spille med - «si den vonde hev vre'e lislefing' attå handebakje!» sa Faremo selv om dette, og sidestilte altså fossegrimen med djevelen. J.S. Welhaven skrev:

Fossegrimen sine strenger rørte,

skummet sprang og hvirvlede dertil.

Ingen uten Møllergutten hørte

hvordan elven gikk med strengespill.

Ifølge en versjon forlangte fossegrimen at Myllargutten satte sjelen sin i pant. Slik ble han i det minste tolket av nasjonalromantikerne. Rikard Berge hevdet at han fortalte historien om fossegrimen til Håvard Gibøen da de var gutter, og at han som liten trodde på historien. Da Theodor Kjerulf nevnte fossegrimen for Myllarguten da de møttes i 1847, viste spillemannen derimot en forsiktig skepsis til denne byfanten som festet lit til slike skrøner.

Sigurd Eldegard skrev stykket Fossegrimen, bygget på myten om Myllargutten, for oppføring på Nationaltheatret. Der ble det oppført i 1905 som teaterets første forestilling på nynorsk. Med sine 140 forestillinger er det blant de stykkene som er blitt spilt flest ganger ved samme teater i Norge.

Motivet med musikeren som lærer å spille av fossegrimen, er også brukt i et monument over fiolinisten og komponisten Ole Bull (1810–80) på Ole Bulls plass i Bergen sentrum. Øverst på monumentet står en statue av musikeren som spiller på sitt instrument, mens fossegrimen står på kne like nedenfor og spiller harpe i en foss. På den måten ville skulptøren Stephan Sinding (1846–1922) vise at Ole Bull lot seg inspirere av norsk natur og folkemusikk.

I Sverige er fossegrimen kjent som strömkarlen, strömgubben, kvarngubben.

• 
  Fossegrimen på Stephan Sindings monument over fiolinisten Ole Bull i Bergen sentrum. Monumentet ble avduket i 1901.

Se også

• Overnaturlige vesener
• Nøkk
• Draug