Kognitiv utviklingsteori

En historisk innflytelsesrik teori innen kognitiv utviklingspsykologi ble lansert av Jean Piaget, en sveitsisk psykolog (1896–1980). Hans teori ga mange av de sentrale konseptene i feltet utviklingspsykologi, og omfattet utviklingen av intelligens.^{[trenger referanse]}

Piaget var tilhenger av retningen logisk konstruktivisme, og konstruktivisme henviser til at den oppfattelsen barn har av hendelser og ting, er konstruert av organismen selv, og er ikke medfødt hos barnet.

Intelligens for Piaget betydde evnen til å representere verden mer nøyaktig og å utføre logiske operasjoner på representasjoner av konsepter fra verden. Teorien omfatter også utvikling og anskaffelse av skjemata — opplegg for hvordan en oppfatter verden — i "utviklingsstadier"; perioder der barn oppnår nye måter de mentalt kan representere informasjon på. Teorien anses som konstruksjonistisk, som betyr at den i motsetning til nativistiske teorier (som beskriver kognitiv utvikling som utfolding av innebygd kunnskap og evner) og empiristiske teorier (som beskriver kognitiv utvikling som gradvis anskaffelse av kunnskap gjennom erfaring) antar at vi konstruerer våre kognitive evner gjennom selvmotivert handling i verden. Piaget ble tildelt Erasmusprisen for teorien.

Piaget delte skjema som barn bruker for å forstå verden inn i fire faser, grovt inndelt etter alder:

• Sensomotorisk fase (alder 0-2)
• Det preoperasjonelle stadiet
• Det konkret-operasjonelle stadiet
• Formell operasjonell fase (alder 12-voksen)

Et viktig aspekt ved Piaget sin stadieteori er at den er domenegenerell, dette gjelder for alle stadiene, inkludert det konkret-operasjonelle. Det vil si at når den kognitive strukturen har blitt etablert hos barnet, og de for eksempel har forstått den logiske tenkningen rundt klasseinklusjon, så vil man se denne logiske tenkningen også på andre områder. Så når et barn har nådd et stadium, så blir flere og flere forhold sett på med barnets nye måter å tenke på, en prosess Piaget har valgt å kalle horisontal forskyvning, nettopp fordi dette er noe som skjer innenfor ett stadium, istedenfor mellom stadier, noe han for øvrig betegner for vertikal forskyvning.

Sensomotorisk fase

I denne fasen utvikler barnet evnen til å forstå årsak - virkning. Et klassisk eksempel er bamsen som er borte under dynen. De første gangene du leker det med et lite barn, tror barnet at bamsen er borte. Etter hvert forstår det at bamsen bare gjemmer seg under dyna, og hvordan det skjer. Uttrykket ute av øye - ute av sinn - passer for denne aldersgruppen.^{[trenger referanse]}

Det preoperasjonelle stadiet – tidlig barndom til tidlig barneskole (2-7 år)

I Piagets teori om barns kognitive utvikling blir det andre stadiet kalt for det ”preoperasjonelle stadiet”. Dette stadiet forløper når barnet er mellom 2-7 år og kjennetegnes spesielt ved at barnet begynner å bli i stand til å tenke operasjonelt (operasjoner). Operasjonell tenkning vil si at barnet mentalt utfører handlingen før de fysisk blir utført i stedet for å gjennomføre handlingen uten å først tenke igjennom dem. Dette er et tegn på at barnet er i overgangsfasen fra det forrige stadiet som er det sensomotoriske stadiet. Barnet er ikke i stand til å helt mestre operasjonell tenkning enda, men er på god vei og derfor blir dette stadiet kalt for det preoperasjonelle stadiet.

Piaget mente at barnet i dette stadiet vil prøve å gjøre handlingsskjemaene sine symbolske. Det vil si at det begynner å bruke symboler slik som språk (vokalisering), tegnvisning, bilder og gester for å uttrykke hvilke intensjoner det har ovenfor gjenstander som ikke er til stede i øyeblikket, og for å vise at det vet hva de ulike tingene rundt seg kan brukes til. Evnen til å bruke symbolsk uttrykningsform for å representere handlingsmønstre og gjenstander kalte Piaget for den ”semiotiske funksjonen”. Bruken av symbolfunksjonen vises for eksempel klart under barns lek og imitasjon av voksnes daglige gjøremål hvor de for eksempel imiterer med en treklosse at de kammer håret sitt; på denne måten har de tidligere konkrete handlingsmønstrene fra det forrige stadiet blitt omgjort til å representere mentale handlingsskjemaer som brukes til å utføre oppgaver i dette stadiet.

Barnets symbolbruk vil på dette stadiet være noe begrenset og abstrakt tenkning vil hovedsakelig basere seg på enveislogikk. Det vil si at barnet ikke klarer å reversere handlinger eller tenke seg til hvordan man gjør trinnene i en handling motsatt. Barnet klarer altså å utføre en tenkt handling, men ikke å gjøre den samme handlingen baklengs. For å illustrere dette utførte Piaget forsøk med konservering av innhold. Prinsippet med konservering går ut på at så lenge ingenting er tatt bort eller lagt til, så vil mengden være den samme selv om det kan se annerledes ut. Hvis man for eksempel har to klumper med leire vil barnet i utgangspunktet fortelle at det er samme mengde med leire i hver klump. Lager vi en pannekake av den ene klumpen vil barnet påstå at det er mer leire i den runde klumpen, fordi den virker tykkere. Det vi ser her er at det er vanskelig for barnet å tenke baklengs til utgangspunktet og ut ifra det konkludere at det må være den samme klumpen med leire. Piagets forklaring på dette var at barnet på dette stadiet ikke er i stand til å ”desentrere” seg fra situasjonen. Det vil si at det ikke klarer å ta hensyn til flere aspekter ved situasjonen samtidig og vil derfor få problemer med å forstå sammenhengen. Barn vil ikke klare å forstå at samme masse i ulik form fortsatt er like mye masse. Evnen til å forstå konservering blir bedre etter som barnet vokser, men viser seg først å være helt ferdigutviklet i neste stadiet, det konkret-operasjonelle stadiet.

Piaget mente også at barns tenkning på dette stadiet var ”egosentrisk”. Dette begrepet forveksles av mange med begrepet egoisme, men det var ikke det Piaget mente. Det han mente med det var at barn ikke er i stand til å sette seg inn i en annen persons situasjon og synspunkt. De vil oppfatte andres synspunkter som sitt eget og derfor tro at alle tenker likt som seg selv, uansett situasjon. Barnet antar altså at alle andre deler deres følelser, oppfatninger og reaksjoner. På denne måten vil ikke barnet ha noen forståelse av at andre kan tenke ulikt fra en selv. Piaget viste at barnet var egosentrisk gjennom det han kalte for ”kollektive monologer”. Kollektive monologer er når barnet sitter og prater med seg selv i en gruppe uten at det befinner seg noen form for kontakt eller samhandling med andre.

Det preoperasjonelle stadiet fører igjen videre til det neste stadiet som er det konkret-operasjonelle stadiet. Dette stadiet er satt fra ca. 7-11 års alder og kjennetegner at barnet er i stand til å løse konkrete problemer på en logisk måte.

Det konkret-operasjonelle stadiet

Det konkret-operasjonelle stadiet varer fra rundt syv-årsalder til barnet er rundt elleve år. Piaget beskriver det slik at barnet kan mer enn det ikke kan i dette stadiet, når det gjelder problemløsning og logisk tenkning. Blant de nye evnene barna får i det konkret-operasjonelle stadiet finner vi at barna mestrer blant annet:

• Å ta andres perspektiv
• Konservasjon
• Klasseinklusjon
• Tegne kart

Selv om tenkningen har kommet et godt stykke på vei når barn kommer inn i det konkret-oprasjonelle stadiet, finnes det fortsatt begrensinger, blant annet at barnet trenger kjente og konkrete objekter og situasjoner å forholde seg til, samt at barnet er avhengig av at det har erfaring fra tidligere.

I det konkret-operasjonelle stadiet lærer barn å ikke lenger bare tenke i én retning. Dette kalles reversibilitet, som inkluderer negasjon og gjensidighet. De kan tenke årsak-virkning i begge retninger. Før barnet går inn det konkret-operasjonelle stadiet, har de for eksempel problemer med å skjønne at hvis de har konstatert at en eske er større enn en annen eske, så kan likevel den store esken være mindre enn andre esker igjen. I dette stadiet begynner de derimot å forstå dette. Når det gjelder konservasjon, handler det om at et material ikke endrer seg, selv om ytre egenskaper gjør det. Barna lærer seg først antall, det kan for eksempel dreie seg om at barnet forstår at to rekker med mynter på rad inneholder like mange mynter, selv om den ene rekken har et større mellomrom mellom myntene, og dermed er fysisk lengre enn den andre. Deretter begynner barna å mestre mengder og vekt, som for eksempel kan være å forstå at en klump med leire veier det samme selv om den formet som en ball eller en pølse. Etter dette lærer barn seg hvordan volum fungerer, at det for eksempel er like mye vann i to glass, selv om det ene glasset er høyt og smalt, mens det andre er lavt og bredt. Likevel er gjerne barna rundt 11-12 år når de forstår logikken rundt dette med volum, og de har derfor ofte nådd Piaget sitt fjerde stadium – det formelt-operasjonelle stadiet. Når det gjelder å ta andres perspektiv, er det noe Piaget la særlig stor vekt på, noe han gjerne kalte desentrert tenkning. Barna skjønner nå at andre ikke nødvendigvis opplever det samme som de selv, og de klarer å ta stilling til at andre kan se ting på en annen måte enn de selv gjør.

I det konkret-operasjonelle stadiet begynner barn også å ta i bruk flere strategier når de for eksempel skal kategorisere. Da klarer de å kategorisere etter både form, farge og størrelse samtidig, mens i de tidligere stadiene bare klarer å kategorisere etter for eksempel farge. Her skjønner de at et objekt kan tilhøre flere kategorier, blant annet ved at en ball både kan være rød og rund, og at de da kan kategorisere den både etter farge og form. Det er også i dette stadiet at overbegreper og underbegreper begynner å gi en logisk mening til barna. For eksempel at rød og blå er to forskjellige kategorier, men at begge disse underbegrepene går inn under en annen kategori; farger. Piaget hevder at det er reversibilitet som ligger til grunn for dette.

Formell operasjonell fase

Ideen kom fra den sveitsiske psykologen Jean Piaget (1896–1980) som forsket på utviklingen hos barn og ungdom. Piaget mente å kunne plassere barnets utvikling innenfor faser.

Formell operasjonell fase, som handler om utvikling til barn som er tolv år og utover, tar for seg teorien om at barnet er i ferd med å skape sin egen personlighet. Her tar barnet avstand fra gjenstander og alt konkret og er i stand til å tenke abstrakt. For eksempel komme med teorier, lage scenarioer i hodet om hvordan fremtiden kan være. Barnet er også i stand til å tenke kritisk og komme med sine egne meninger om ting.

Litteratur

• Tetzchner, S. Von. (2001). Utviklingspsykologi: barne- og ungdomsalderen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
• Woolfolk, A. (2004). Pedagogisk psykologi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.