Kinas herrelandslag i fotball
| Folkerepublikken Kinas herrelandslag i fotball | |||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||||||||||||||||||||||||
| Forbund | Kinas fotballforbund | ||||||||||||||||||||||||||||
| Landslagstrener |  Marcello Lippi | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kallenavn | 万里长城 Wànlǐ Chángchéng («Den store mur») | ||||||||||||||||||||||||||||
| Flest kamper | Hao Haidong (115)[1] | ||||||||||||||||||||||||||||
| Flest mål | Hao Haidong (41)[1] | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hjemmebane | Arbeiderstadionet | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kapasitet | 66 000 | ||||||||||||||||||||||||||||
| |||||||||||||||||||||||||||||
| Infoboks sist oppdatert: Ukjent | |||||||||||||||||||||||||||||
Kinas herrelandslag i fotball (forenklet kinesisk: 中国国家足球队, tradisjonell kinesisk: 中國國家足球隊; pinyin: Zhōngguó Guójiā Zúqiú Duì) er landslaget i fotball til Folkerepublikken Kina, og styres av Kinas fotballforbund (CFA). I dagligtale kalles laget for «Kinalaget» (中国队), «landslaget» (国家队) eller «Guózú» (国足, en forkortelse av 国家足球, som betyr «nasjonal fotball»).
Laget ble grunnlagt i 1924 i Republikken Kina i regi av det kinesiske fotballforbundet, og ble medlem av FIFA i 1931. Etter den kinesiske borgerkrigen ble fotballforbundet opprettet i den nye Folkerepublikken Kina. De forble medlem av FIFA fram til 1958, da de meldte seg ut, men ble medlem igjen i 1979. Etter overføringen av suvereniteten over Hongkong fra Storbritannia i 1997, og Macao fra Portugal i 1999, har disse to spesielle administrative regionene fortsatt å ha sine egne landslag, som spiller under navnene «Hongkong, Kina» og «Macao, Kina».
Kina har kommet på andreplass i Asiamesterskapet i fotball to ganger, i 1984 og 2004. Kina deltok sluttspillet i VM i fotball for første gang i 2002. Selv om laget ikke scoret et eneste mål og tapte alle sine kamper, så ble bare det at de kvalifiserte seg til turneringen sett på som den største prestasjonen i landets fotballhistorie.
Ettersom fotball er en populær idrett som følges av en stor del av Kinas befolkning blir landslagets suksess en kilde til nasjonal stolthet. Til sammen rundt 300 millioner mennesker så på sendingene fra Kinas VM-kamper i 2002, og hele 170 millioner nye TV-apparater ble kjøpt av innbyggerne for å følge nasjonens første VM-deltakelse. Finalen i Asiamesterskapet i 2004 hadde over 250 millioner seere, som det største seertallet til et enkeltstående sportsarrangement i landets historie.
Historie
[rediger | rediger kilde]1949–1978
[rediger | rediger kilde]Den nyopprettede Folkerepublikken Kina spilte sin første kamp 4. august 1952, en vennskapskamp mot Finland som Kina tapte 0-4.[2] Kampen ble spilt i Finland og kom i stand ettersom Finland var et av de første landene som opprettet diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina.
I nesten 30 år spilte Kinas landslag primært bare vennskapskamper, mot land som anerkjente Folkerepublikken Kina, så som Albania, Burma, Kambodsja, Guinea, Ungarn, Mongolia, Nord-Korea, Nord-Vietnam, Pakistan, Sovjetunionen, Sudan og Egypt.[2] De deltok imidlertid også i kvalifiseringen til VM i fotball 1958, hvor de ble slått ut av Indonesia.
1978–2002
[rediger | rediger kilde]Kinesisk fotball begynte på midten av 1980-tallet å øke i popularitet etter hvert som TVer ble mer vanlig i kinesiske hjem. Tidligere var det badminton og bordtennis som var de mest populære internasjonale idretter i Kina.
I 1980 deltok Kina i kvalifiseringen til VM i fotball 1982, men de tapte en play off-kamp mot New Zealand. Under kvalifiseringen til VM i fotball 1986 møtte Kina Hongkong i Beijing i den siste kampen i den første kvalifiseringsrunden den 19. mai 1985, hvor Kina bare trengte uavgjort for å gå videre. Men Hongkong overrasket med å vinne 2-1, noe som førte til opptøyer blant lokale fans. I kvalifiseringen til VM i fotball 1990 nådde Kina igjen fram til den siste kvalifiseringsrunden, men tapte mot Qatar i sin siste kamp i gruppa. Under kvalifiseringen til VM i fotball 1994 klarte de ikke å komme til den siste kvalifiseringsrunden, men kom på andreplass etter Irak. Kina var på nippet til å komme seg gjennom kvalifiseringen til VM i fotball 1998, men tapte avgjørende hjemmekamper mot Qatar og Iran.
26. januar 2000 slo Kina Guam 19–0 i en kvalifiseringskamp til Asiamesterskapet i fotball, noe som var verdensrekord for den største seieren i en internasjonal fotballkamp. Rekorden ble imidlertid slått av Kuwait 19 dager senere.
I 2001 klarte Kina, under ledelse av landslagstrener Bora Milutinović, å kvalifisere seg til sluttspillet i VM i fotball 2002, og dette var første gang Kina nådde fram til VM-sluttspillet. I selve sluttspillet klarte de imidlertid ikke å score et eneste mål, tapte alle sine tre kamper og ble slått ut i gruppespillet.
Etter 2002
[rediger | rediger kilde]I løpet av de siste årene er det blitt pekt på to hovedsvakheter ved laget. Selv om de har et godt organisert og samspilt forsvar så mangler landslaget gode angrepsspillere og kreative playmakere, som også kan holde godt på ballen. Lagets hovedtaktikk mot sterkere lag tenderer til å være defensiv og kontringsbasert, med lange baller til en enslig spiss, som raskt mister ballen på grunn av manglende støtte bakfra.[3] Et økende antall kinesiske spillere har i det siste flyttet til Europa for å få erfaring i en profesjonell setting. Blant disse er Du Wei (Celtic), Zheng Zhi (Charlton Athletic), Li Tie (hovedsakelig Everton), Sun Jihai (Manchester City og Sheffield United), Shao Jiayi (1860 München og Energie Cottbus), Sun Xiang (PSV), Zhang Enhua (Grimsby Town), Ma Mingyu (Perugia), Fan Zhiyi (Crystal Palace og Dundee), Li Jinyu (Nancy), Yang Chen (Eintracht Frankfurt og andre), og Xie Hui (Alemannia Aachen og andre), Dong Fangzhuo (Manchester United og Royal Antwerp, Yu Dabao (Benfica B).
Blant de mer kjente resultatene fra lagets vennskapskamper er uavgjort 0–0 mot Brasil i november 2002, uavgjort 1–1 mot Tyskland i mai 2009, og seier 1-0 over Frankrike i juni 2010. Laget klarte ikke å gå videre fra de innledende kvalifiseringsrundene til VM i fotball 2006, etter å ha tapt mot Kuwait på antall scorede mål, til tross for at Kina scoret syv mål mot Hongkong i den siste kvalifiseringskampen.
Selv om de klarte å kvalifisere seg til Asiamesterskapet i fotball 2007 ble laget sterkt kritisert i media da de bare scoret et eneste mål (et straffespark av Shao Jiayi langt på overtid) mot Singapore på hjemmebane i Tianjin, og bare klarte uavgjort i bortekampen mot den sørøstasiatiske bystaten. Som forberedelse til sluttspillet i Asiamesterskapet tilbrakte laget ukene før mesterskapet på en turne i USA. At laget tapte 4–1 mot USA var ikke uventet,[4] men det vakte bekymring da de tapte 1–0 mot Real Salt Lake, som endte på sisteplass i MLS den sesongen.[5][6]
I sluttspillet i Asiamesterskapet 2007 spilte laget tre kamper. De vant mot Malaysia, spilte uavgjort mot Iran etter å ha ledet 2–0 ved pause, og tapte mot Usbekistan med 3–0. De endte på tredjeplass i gruppa og var dermed slått ut. Etter høye forventninger på forhånd kom det igjen sterk kritikk, både mot treneren Zhu Guanghu, spillerne og Kinas fotballforbund. Zhu ble på grunn av denne svake prestasjonen senere erstattet av Vladimir Petrović. Enkelte kommenterte at Kinas avhengighet av utenlandske trenere det siste tiåret var et tegn på at det innenlandske systemet for utvikling av trenere var mangelfullt.[7] I juni 2008 ble Kina igjen slått ut av kvalifiseringen til VM, etter tap mot Qatar og Irak, og kom dermed ikke til VM-sluttspillet i 2010.
4. juni 2010 slo Kina Frankrike i Réunion. Kina vant kampen 1-0, takket være et mål i det 68. minutt fra Deng Zhuoxiang.[8]
Rivalisering
[rediger | rediger kilde]Tradisjonelt har Kinas største rival vært Japan. Dette ble eksemplifisert etter finalen i Asiamesterskapet i fotball 2004, som Japan vant 3–1, da det brøt ut opptøyer blant kinesiske fans ved den nordre porten til Beijings Arbeiderstadion.[9] Opptøyene sies å ha vært framprovosert av kontroversielle dommeravgjørelser og forhøyede anti-japanske følelser på den tiden. Kinas mest nylige kamp mot Japan i en større turnering var under det østasiatiske mesterskapet i 2010 i Tokyo, hvor lagene spilte uavgjort 0-0. Kina vant senere mesterskapet etter å ha vunnet sine to gjenværende kamper.
En annet velkjent rivalisering er med naboen Sør-Korea. Kina spilte 27 kamper mot Sør-Korea mellom 1978 og 2010 uten å vinne en eneste kamp (11 uavgjort og 16 tap). Mediene brukte uttrykket «Koreafobi» for å beskrive fenomenet. Kina fikk endelig sin første seier mot Sør-Korea den 10. februar 2010 da de vant 3-0 under det østasiatiske mesterskapet i 2010, som de til slutt vant.
Meritter
[rediger | rediger kilde]- S = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; M+ = Mål scoret; M- = Mål innsluppet.
- Uavgjort inkluderer kamper avgjort ved straffesparkkonkurranse.
|
|
