Vandrefalk

Vandrefalk
	Vandrefalk, Falco peregrinus
	Nomenklatur
	Falco peregrinus; Tunstall, 1771
	Synonymi
	Rhynchodon peregrinus
	Populærnavn
	vandrefalk, ; pilegrimsfalk, ; ferdafalk
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Falkefugler
Familie	Falkefamilien
Slekt	Falco
	Økologi
Habitat:	ekstremt variert
Utbredelse:	Indonesia (endemisk)
	kosmopolitisk, unntatt Antarktis, ekstreme ørkenområder og tropisk regnskog

Vandrefalk (Falco peregrinus) er en rovfugl i falkefamilien (Falconidae). Arten regnes som verdens mest utbredte rovfuglart og finnes i alle typer habitat, fra fjell til hav og fra tropisk til arktisk klima. Den eksisterer i kraft av sine 19 anerkjente underarter.

Taksonomi

Vandrefalken ble tidligere regnet til sin egen slekt, Rhynchodon, men genetiske data indikerer svært nære slektsbånd med præriefalk (F. mexicanus)^[1] og svalefalk (F. fasciinucha)^[2] Arten er derfor plassert i samme slekt, Falco. Artens kosmopolitiske utbredelse har ført til at omkring 75 underarter har blitt beskrevet, hvorav mange på svært sviktende grunnlag. Majoriteten av disse blir ikke lenger akseptert, men arten står allikevel tilbake med hele 19 underarter som aksepteres.^[3]

Bevaringsstatus

Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig, også Norsk rødliste for arter i Norge. Den står imidlertid oppført på CITES liste I, som omhandler verdens meste truede arter og handel i praksis er forbudt.^[3] Statsministerens kontor meldte imidlertid 23. september 2016, at «Verdens land diskuterer handel med truede arter», og at det på neste møte (CITES CoP 17 24. september til 5. oktober 2016, i Sør-Afrika) vil bli diskutert om det bør bli enklere «å drive internasjonal handel med for eksempel stumpneshorn og den norske vandrefalken, men vanskeligere å handle med afrikansk løve og elefant?»^[4]

Beskrivelse

De ulike underartene er varierende mørk grå i utfargingen på oversiden av fjærdrakten, men bortsett fra ssp. peregrinator er alle spraglet hvite eller lys gråhvite fra strupen og framsiden av halsen, nedover på brystet og i buken og mot haleroten. Ssp. peregrinator blir lysebrun på brystet og i buken mot haleroten. Blant det som visuelt skiller mest mellom underartene er den mørke hodehetten. Arten har naken gul øyering. Ekstremitetene er gule og føttene har kraftige tær med sorte klør. Vandrefalken har svartgrå rygg mens undersiden er lys og spettet med mørk grå farge. Nebbet er relativt krummet, kort og kraftig og er mørkegrått med gul nebbrot. Fuglens iris er svartbrun, mens føttene er gule hos voksne individer og blågrå hos yngre individer.

Vandrefalken blir omkring 35–51 cm lang og har et vingespenn på cirka 79–114 cm, avhengig av underart og kjønn. Som hos alle falkefugler blir hunnen større enn hannen. Hannene veier cirka 425–1 060 g, mens hunnen veier omkring 595–1 600 g. I snitt blir hunnene 12–20 prosent større og 40–70 prosent tyngre enn hannene.^[3]

Utbredelse, habitat og inndeling

Vandrefalken har en kosmopolitisk utbredelse, med unntak av i Antarktis og i de mest ekstreme ørkenområdene i verden. Fuglene er normalt heller ikke å finne i tett tropisk regnskog. Den habiterer imidlertid i nesten alle andre typer habitat. Vandrefalken har størst tetthet langs kysten av Norge, men den finnes også (mer spredt) i innlandet.

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til White et al. (2016).^[3]

Treliste

Falconidae, falkefamilien
- Falco, falker eller egentlige falker
  - F. peregrinus, vandrefalk
    - F. p. tundrius C. M. White, 1968 – arktisk tundra i Nord-Amerika, fra Alaska til Grønland
    - F. p. anatum Bonaparte, 1838 – Nord-Amerika sør for den arktiske tundraen, sør (unntatt den nordvestre stillehavskysten) til det nordlige Mexico
    - F. p. pealei Ridgway, 1874 – langs kysten av det vestre Nord-Amerika, fra Washington og nordover til det vestre Alaska, og videre vestover gjennom Aleutene og Kommandørøyene (muligens til kysten Kamtsjatkahalvøya og Kurilene)
    - F. p. cassini Sharpe, 1873 – det vestre Sør-Amerika, fra Ecuador (lokalt) og sørover gjennom Bolivia og det nordlige Argentina til det sørlige Chile, Tierra del Fuego and Falklandsøyene
    - F. p. japonensis J. F. Gmelin, 1788 – Nordøst Sibir sør til Kamtsjatkahalvøya og Japan (kan hende ikke samme underart som den langs kysten av Kamtsjatkahalvøya)
    - F. p. furuitii Momiyama, 1927 – Ogasawara (Vulkanøyene, kanskje også Boninøyene), sør for Japan
    - F. p. calidus Latham, 1790 – den eurasiske tundraen, fra det nordlige Finnmark i Norge og østover til det nordøstre Sibir (grovt regnet til elvene Jana og Indigirka i Sibir)
    - F. p. peregrinus Tunstall, 1771 – nominatformen finnes i Eurasia, sør for den eurasiske tundraen og nord for Pyreneene, fra De britiske øyer, Skandinavia og det sentrale og sørøstre Europa østover til de sørøstre Sibir og russisk fjerne østen (Amurland og Ussuriland) og det nordøstre Kina
    - F. p. brookei Sharpe, 1873 – Sør-Frankrike, Spania og kysten av Nord-Afrika østover gjennom middelhavsområdet til Kaukasus og det nordlige Iran
    - F. p. babylonicus P. L. Sclater, 1861 – Sentral-Asia, fra det østre Iran til Mongolia
    - F. p. pelegrinoides Temminck, 1829 – fra Kanariøyene og østover gjennom innlandet i Nord-Afrika til Irak, kanskje også Iran, og Den arabiske halvøy
    - F. p. madens Ripley & Watson, 1963 – Kapp Verde
    - F. p. minor Bonaparte, 1850 – Afrika sør for Sahara, nordover til det sørlige Marokko
    - F. p. radama Hartlaub, 1861 – Madagaskar og Komorene
    - F. p. peregrinator Sundevall, 1837 – Pakistan, India og Sri Lanka østover til det sørøstre Kina
    - F. p. ernesti Sharpe, 1894 – Sørøst-Asia, De store Sundaøyer, Filippinene og Wallacea østover til Ny-Guinea, Bismarckarkipelet og Salomonøyene
    - F. p. nesiotes Mayr, 1941 – Vanuatu (sørover fra Torresøyene og Banksøyene), Ny-Caledonia og Loyautéøyene østover til Fiji
    - F. p. macropus Swainson, 1838 – Australia (unntatt de sørvestre delene) og Tasmania
    - F. p. submelanogenys Mathews, 1912 – Sørvest-Australia

Hekkeområdene

Vandrefalkens hekkeområder varierer med utbredelsen. I Norge hekker nominatformen (F. p. peregrinus) langs kysten, fra sør i Østfold, rundt Oslofjordområdet og videre rundt kysten av Sørlandet og Vestlandet og videre nordover til Finnmarkskysten. I det ekstreme nord hekker også såvidt underarten F. p. calidus.

Verdenskart, grønn er utbredelse, E utdødd — Hekkeområder for ulike underarter

Atferd

Vandrefalken har svært godt utviklet syn, som den utnytter når den jakter. Fuglene flyr høyt eller sitter høyt og speider etter byttedyr. Når den oppdager et bytte innleder den siste akt i angrepet med et stup, der toppfarten kan nå opp i mer enn 350 km/t. I en video fra National Geographic blir farten målt til hele 389 km/t (242 mph).^[5] Den blir derfor av noen regnet som klodens raskeste dyr. Andre fugler fanges ofte under flukt. Jakten foregår helst om dagen, men det er også registrert (i urbane strøk) at vandrefalken kan jakte om natten. I hekketiden er det observert at hanner har suksess i cirka 20 prosent av tilfellene når den jakter.^[3]

Vandrefalken eter i hovedsak andre fugler som den fanger i luften eller på bakken, av og til også på grunner i vann. Av og til fanger og eter den også mindre pattedyr, inkludert flaggermus, mus, rotter, vånd, kanin og lignende. Arten fanger og eter dessuten insekter og reptiler og av og til også fisk. På den nordlige halvkule er det kjent at arten jakter på mer enn 300 ulike arter. I hovedsak jakter hunner på større bytter (fugler på typisk 10–2 000 g) enn hanner (fugler på typisk 20–300 g).^[3] En vandrefalk av ukjent kjønn ble observert da den drepte ei (hunnkjønn) kanadagås (Branta canadensis) på cirka 2 000 g.^[6]

Referanser

^ Nittinger, F., Haring, E., Pinsker, W., Wink, M. & Gamauf, A. (2005). Out of Africa? Phylogenetic relationships between Falco biarmicus and the other hierofalcons (Aves: Falconidae). Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research 43(4): 321–331.
^ White, C. M., Sonsthagen, S. A., Sage, G. K., Anderson, C. & Talbot, S. L. (2013). Genetic relationships among some subspecies of the Peregrine Falcon (Falco peregrinus L.), inferred from mitochondrial DNA control-region sequences. Auk 130(1): 78−87
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f White, C.M., Christie, D.A., de Juana, E. & Marks, J.S. (2016). Peregrine Falcon (Falco peregrinus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
^ Statsministerens kontor (2016-09-23). Verdens land diskuterer handel med truede arter. Regjeringen.no. Besøkt 2016-03-24
^ Tom Harpole (mars 2005). «Falling with the Falcon» (på engelsk). Air Space Magazine. s. 4. Besøkt 10. mars 2013.
^ Stabins, H.C. (1995). Peregrine Falcon predation on an Aleutian Canada Goose. Journal of Raptor Research 29(1): 36.

Eksterne lenker

(en) Vandrefalk – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Vandrefalk i Encyclopedia of Life
(en) Vandrefalk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vandrefalk hos Artsdatabanken
(sv) Vandrefalk hos Dyntaxa
(en) Vandrefalk hos Fauna Europaea
(en) Vandrefalk hos Fossilworks
(en) Vandrefalk hos ITIS
(en) Vandrefalk hos NCBI
(en) Kategori:Falco peregrinus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Falco peregrinus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

[Nittinger_''et_al.''_(2005)-1] Nittinger, F., Haring, E., Pinsker, W., Wink, M. & Gamauf, A. (2005). Out of Africa? Phylogenetic relationships between Falco biarmicus and the other hierofalcons (Aves: Falconidae). Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research 43(4): 321–331.

[White_''et_al.''_(2013)-2] White, C. M., Sonsthagen, S. A., Sage, G. K., Anderson, C. & Talbot, S. L. (2013). Genetic relationships among some subspecies of the Peregrine Falcon (Falco peregrinus L.), inferred from mitochondrial DNA control-region sequences. Auk 130(1): 78−87

[White_''et_al.''_(2016)-3] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f White, C.M., Christie, D.A., de Juana, E. & Marks, J.S. (2016). Peregrine Falcon (Falco peregrinus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

[Statsministerens_kontor_(2016-09-23)-4] Statsministerens kontor (2016-09-23). Verdens land diskuterer handel med truede arter. Regjeringen.no. Besøkt 2016-03-24

[Harpole_(2005)-5] Tom Harpole (mars 2005). «Falling with the Falcon» (på engelsk). Air Space Magazine. s. 4. Besøkt 10. mars 2013.

[6] Stabins, H.C. (1995). Peregrine Falcon predation on an Aleutian Canada Goose. Journal of Raptor Research 29(1): 36.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]