Egypts historie (1803–1882)

Artikkelen inngår i serien om Egypts historie
Epoker
Oldtidens Egypt (før 664 f.Kr.) Persisk Egypt (664–332 f.Kr.) Gresk-romersk Egypt (332 f.Kr.–639 e.Kr.) Tidlig arabisk Egypt (639–1517) Osmansk Egypt (1517–1803) Reform og modernisering (1803–1882) Under britisk okkupasjon (1882–1953) Arabisk sosialisme (1953–1981) Egypt under Mubarak (etter 1981)

Egypts historie fra 1803 til 1882 viser en periode med storstilt modernisering og gigantiske reformforsøk. I spissen for disse prosessene sto de egyptiske visekongene, khedivene. Muhammad Ali, den første khediven, tok makten i 1805 og satte i gang tiltak som snart skulle gjøre Egypt til en av de mest utviklede statene utenfor Europa. Disse moderniseringsprogrammene førte også til at staten brukte mye penger og satte seg i stor gjeld, og den svekkede økonomiske situasjonen medvirket til at Storbritannia til slutt okkuperte Egypt i 1882.

Muhammad Ali kommer til makten

Muhammad Ali Pasja

Muhammad Ali var sønn av en osmansk lavere offiser med albansk avstamming, og kom fra en liten havneby i Makedonia. Etter en periode som mindre vellykket handelsmann på sjøen gikk han i sin fars fotspor, og han kom til Egypt som nestkommandant for en liten albansk kontingent med soldater som skulle slåss mot Napoléons okkupasjonsstyrker.

I Egypt kom han raskt i en ledende posisjon i hele den albanske hæravdelingen, som fungerte som leiesoldater for osmanerne. Fra denne posisjonen klarte Muhammad Ali å manøvrere seg frem til å bli enehersker over Egypt gjennom et avansert intrigespill, politisk kløkt og godt militært lederskap. Han fikk til allianser med kjøpmenn, religiøse ledere og stammehøvdinger som han siden vraket når han ikke hadde bruk for dem lenger. Muhammad Ali sto etter hvert frem som det klareste alternativet til kaoset som de mange ulike mamelukk-beyene representerte, og slik fikk han folket og det islamske lederskapets støtte til å be sultanen i Istanbul om tittelen visekonge i 1805. Den siste rest av innenlandsk opposisjon utryddet han da han inviterte 24 ledende mamelukk-beyer til middagsselskap i 1811 og massakrerte dem.

Egypts problemer på begynnelsen av 1800-tallet

Muhammad Ali hadde helt siden han kom til Egypt vært imponert over de potensielle rikdommene i landet, spesielt med tanke på jordbruksproduksjon. Samtidig fantes det tre reelle trusler mot styret hans etter at han hadde kvittet seg med mamelukk-beyene. Den ene var sultanen i Istanbul, som han var formelt underlagt, og som kunne fortsette med intriger og påfunn for å hindre Muhammad Ali i å bli for mektig. Det andre problemet hans var sviktende finanser, og det tredje var trusselen fra europeiske land, særlig Storbritannia som allerede hadde blandet seg inn i tumultene mellom 1803 og 1805 som motstandere av Muhammad Ali.

Muhammad Alis svar på sikkerhetsproblemene var å skape et sterkt militærvesen og ta i bruk de nye militære teknikkene og taktikkene som europeerne hadde vist frem. Dette var en tankegang som en kan finne igjen hos herskerne i både Persia, Tunisia og hos sultanen i Istanbul på denne tiden, og kan med en fellesnevner kalles defensive utviklingsstrategier. Det som likevel skilte Muhammad Ali fra naboherskerne og fra utallige andre oppkomlinger som har tatt makten i et land, var at han må ha hatt en større plan for hvordan han kunne få til økonomisk utvikling for landet. Han så trolig på dette som en altomfattende prosess der endringer i både jordbruk, industri, skattlegging, handel, utdanning og militærvesen skulle tjene til et sterkere og mer uavhengig Egypt. For å kunne gjennomføre et slikt enormt prosjekt trengte Muhammad Ali en sterk og sentralisert stat, og hans økonomiske politikk kom til å være sterkt preget av de merkantilistiske strømningene som hadde vært fremtredende i europeisk økonomi en stund.

Endringer i det egyptiske jordbruket

Mye av grunnlaget for den industrielle utviklingen i Europa var økt effektivitet i jordbruket på grunn av nydyrking av land og bedre dyrkingsmetoder. Dette frigjorde arbeidskraft og sørget for at det ble mulig å fø industriarbeidere. Dette aspektet kan ha vært i Mohammad Alis tanker da han beordret en omlegging av jordbruket, men like sannsynlig er det at han i utgangspunktet var ute etter å skaffe seg enkle inntekter fra salgsjordbruk. Det var særlig eksport av hvete som var den største inntektskilden til de egyptiske styresmaktene de første årene Mohammad Ali regjerte. I årene rundt 1810 var det dårlige avlinger i Europa, og den russisk-tyrkiske krig sperret for eksport av korn fra områdene rundt Svartehavet frem til 1812. Dette gjorde at egyptisk korn kunne selges til eventyrlige priser til franskmenn og engelskmenn, og således skaffe Mohammad Ali den startkapitalen som var nødvendig for å gå i gang med reformplanene sine. Mye av pengene ble også reinvestert i jordbruket.

Bomullsplante

Omleggingen i jordbruket besto i stor grad av økt satsing på salgsavlinger og store offentlige irrigasjonsprosjekter. I Øvre Egypt ble det satset for fullt på hveteproduksjon for eksport, mens bomullsproduksjonen fikk stadig større innpass i Nedre Egypt og deltaområdet. Dette hang sammen med oppdagelsen av en ny type bomull som var spesielt godt egnet for industriell produksjon, siden den hadde lange, tynne fibre og var sterkere enn vanlig bomull. Det var en franskmann ved navn Jumel som hadde funnet denne spesielle bomullsarten, «Jumel-bomull», i en hage i Kairo og tilpasset den til storskaladyrking. Historikeren David Landes mener at det var nettopp inntekten fra det statlige monopolet på bomullseksport som gjorde Muhammad Alis prosjekter mulige. Andre salgsavlinger som det ble satset stort på var sukkerrør, indigo og ris.

Samtidig ble bøndene utskrevet for å delta i store irrigasjonsprosjekter. Dette var ikke populært, men de fikk faktisk betalt for arbeidet, i motsetning til hva en del europeiske observatører hevdet. En mengde store og små kanaler ble gravd for å spre det livgivende Nilvannet utover nye områder, og gamle ble oppgradert samtidig som vedlikeholdet av dem ble regulert. Det ble også bygd store bassenger for å kunne samle opp flomvann til senere bruk, samt en stor irrigasjons- og transportkanal som bandt Alexandria sammen med Nilen. Skatteregnskaper viser oss at det dyrkede arealet i Egypt ble økt med over 36 % etter irrigasjonsprosjektene, og produksjonen økte stort på grunn av tryggere vannforsyning gjennom hele vekstsesongen. Kornproduksjonen økte til tre-fire ganger det tidligere nivået i løpet av 20 år.

Skattesystem

Under mamelukktiden var en stor gruppe landeiere kalt multazimun ansvarlige for skatteinnkrevingen fra bøndene. De eide eller disponerte også store landområder som var fritatt for skatt. De mange ulike skattene som fallahin betalte skulle ofte gjennom opptil sju-åtte ulike ledd før noe av det nådde frem til statskassen, og da skulle alle mellomleddene ha sin del og gjerne litt til. Veldig mye av inntektene lakk ut til grådige funksjonærer og lokale eliter gjennom dette systemet, og Muhammad Ali var avhengig av å sentralisere og forenkle skatteinnkrevingen om staten skulle få utbytte av den økte produksjonen i jordbruket. Det nye systemet som ble tatt i bruk lignet mye på det som den franske guvernøren 1800-02, Abdallah Menou, hadde foreskrevet. Det var fremdeles mange ledd med landsbysjefer, skattefuter, regionale overvåkere og lignende, men den store forskjellen var at disse nå var lønnet av staten i stedet for at de fikk beholde det de ikke sendte videre. Nytt var det også at mange av de lavere funksjonærene var etniske egyptere, tidligere hadde skatteinnkreving vært reservert den tyrkisk-kaukasiske eliten.

Reformen ble gjennomført, selvsagt med stor motstand fra landeierne og alle andre som nå måtte sende større del av inntektene sine videre i systemet. Strenge fysiske straffer ble fastsatt for alle, også de oppover i administrasjonen, for å levere for lite skatt, og et omfattende og rigid kontrollsystem ble satt i verk for å sikre at ingen stakk unna penger.

Handel og infrastruktur

Den store Muhammad Ali-moskéen i Kairo, bygd mellom 1820 og 1840.

Muhammad Ali holdt seg til merkantilismens læresetninger om at et land burde eksportere mest mulig og importere minst mulig. Jordbruket skulle i utgangspunktet sørge for det nødvendige eksportoverskuddet, samtidig som en ny industri skulle erstatte varer som før hadde blitt importert fra utlandet gjennom såkalt importsubstitusjon.

Handelen med stadig flere vareslag ble lagt inn under statlige monopol utover i Muhammad Alis regjeringstid, og allerede fra omkring 1810 var den lukrative kornhandelen monopolisert. Bøndene fikk bare lov til å selge kornet sitt til staten, som ble den eneste kornhandleren i Egypt. Senere kom statlige monopol på blant annet ris, grønne erter, sesam, indigo og bomull. Noen av monopolene på spiselige varer kom for å sikre forsyningene til hæren, men mesteparten av monopolene kom for å sikre staten en størst mulig del av fortjenesten fra eksport. Mye av grunnen til at eksportmonopolene på spesielt korn og bomull ga så stor fortjeneste kan ha vært at varene ble kjøpt opp til kunstig lave priser og så eksportert med en enorm eksporttoll. Statens eksportinntekter ble tidoblet i løpet av Mohammad Alis regjeringstid fra 1805-48.

Dette tok i utgangspunktet livsgrunnlaget fra den egyptiske kjøpmanns-klassen, og var ikke spesielt populært blant dem. Mange av disse valgte likevel å gå inn i det statlige systemet for å fungere som statlige oppkjøpere eller handelsmenn, der de kunne bidra med mye kompetanse. Monopolene ble spesielt dårlig mottatt blant de utenlandske handelsmennene i Egypt, som nå måtte kjøpe til en mye stivere pris enn før, om de i det hele tatt fikk kjøpe. Muhammad Ali satset også på å eksportere mest mulig med egyptiske skip, etter samme merkantilistiske prinsipp som gjorde at engelskmennene innførte «Navigation Act».

Utenlandske observatører rapporterte om at ferdselsårene i Egypt ble trygge under Muhammad Ali fordi hæren ble satt til å vokte veiene og elvetransporten. Dette var også et tiltak som gjorde det mulig å få ut mer varer til eksport.

Industri

Modell av spinnemaskin, «Spinning Jenny», av samme type som var med å starte den industrielle revolusjon i England

Etter at det var blitt etablert mer statlig kontroll over jordbruksproduksjonen og monopol på eksport av råvarer hadde Muhammad Ali skaffet seg nok kapitalgrunnlag til å begynne å erstatte importerte industrivarer med egyptiskproduserte. Etter 1815 ble det i økende tempo oppført statlige fabrikker som skulle fremstille metallprodukter, tauverk, våpen, skip, kjemikalier, sukker, glass og ikke minst tekstiler. Mye av denne produksjonen var myntet på militære formål, og mange vil si at det var militærets behov som var drivkraften for hele den industrielle utviklingen i Egypt på denne tiden. Våpen og ammunisjon ble kjøpt inn fra Europa og siden kopiert i egyptiske fabrikker slik at egypterne ikke skulle trenge å være avhengig av europeerne for å utruste arméene sine. Ikke bare var mye av industrien konstruert for å dekke militære behov, men inntektene fra den eksportrettede industrien var nok også et ledd i den militære strategien, siden det var bruk for disse pengene for å finansiere felttogene mot Hijjaz, Sudan, Hellas og Syria.

Det var tekstilindustrien som var ledende i de store produksjonsomveltningene i industriens hjemland, England. Brennstoff til å drive de nye maskinene fantes under jorden i Nord-England i form av kull, men bomullen som skulle spinnes og veves i fabrikkene måtte importeres.

Også i Egypt var det bomullsindustrien som kom til å føre an i den industrielle utviklingen fra omtrent 1815. Egypterne hadde verdens beste bomull særlig etter Jumels oppdagelse, som de statlige fabrikkene kunne kjøpe opp til en kunstig lav pris, og om det ferdige produktet var bra kunne de gjøre en eventyrlig fortjeneste på det. Problemet i Egypt var mangel på fossile brennstoff. Senere har man funnet både olje og naturgass i landet, men på denne tiden var det bare kull som ble benyttet, og det fantes ikke i Egypt. Muhammad Ali utkommanderte mange geologer til storstilt leting i Egypt og de erobrede områdene etter kull, men uten særlige resultater. Kull måtte importeres, men dette ble med tiden så dyrt at det ikke var lønnsomt. Egyptiske bomullsfabrikker ble derfor i stor grad drevet med håndkraft eller med dyr som drivkraft.

Før 1815 hadde egyptisk bomullsindustri blitt vernet mot billige engelske importvarer ved hjelp av høye tollmurer. Innenfor Egypt var derfor de egyptiske tekstilene konkurransedyktige helt fra starten av, og etter hvert som nye områder ble lagt til det egyptiske imperiet, ble de oversvømt av billige egyptiske stoffer. På samme måte som koloniene til de europeiske industrilandene skulle fungere som marked for industriproduktene, skulle de nye erobringene til Muhammad Ali være et marked for egyptiske varer, særlig bomullsstoffer. Kvaliteten på de egyptiske produktene var middels god, og toppkvalitetsstoff til luksusbruk måtte likevel fremdeles importeres fra utlandet.

Man kan se på Muhammad Alis ønske om industrialisering som et behov for å ha flere inntektskilder å basere seg på. Det var risikabelt å satse for mye på bare jordbruk, spesielt i et land som er så avhengig av at Nilen oppfører seg ordentlig. Utvikling av industrien var en naturlig måte å spre den finansielle risikoen på, samtidig som importsubstitusjon passet bra inn i en merkantilistisk økonomisk politikk og ga et bedre overskudd enn bare å eksportere råvarer.

Utdanning

En viktig forutsetning for industrialiseringen av Egypt var at det fantes folk med kunnskap om teknologien som skulle bære industrien. Etter 1815 flommet det inn mange europeere, spesielt franskmenn, som var villige til å drive med opplæring innenfor yrket sitt. Tradisjonelt har disse ofte fått æren for å ha satt i gang utviklingen i Egypt, men historikeren al-Sayyid Marsot hevder at Muhammad Ali brukte dem bare som verktøy for å få overført kunnskapen deres til byråkrater og offiserer i Egypt.

Uansett ble det satt i gang en storstilt kampanje for opplæring innenfor mange ulike yrker. Leger, offiserer, ingeniører og offentlige tjenestemenn ble sendt til Frankrike og England for å få utdanning, eller ble undervist av utlendinger i Egypt. Tidligere hadde noen av de tradisjonelle koranskolene gitt noe annen undervisning enn den religiøse, men i stedet for å bygge ut disse skolene satset Muhammad Ali på et system med sekulære skoler som skulle stå for opplæringen av byråkrater og statsansatte. Dette mønsteret med to separate system kom til å danne grunnlaget for senere skoleutbygging, og kanskje var det også med på å danne en viss splittelse i den egyptiske opinionen mellom sekulære og religiøse.

Militærvesen og ekspansjon

Franske militæruniformer fra Napoleonskrigene

Mye av bakgrunnen for at Muhammad Ali kunne sette i gang et omfattende moderniseringsprosjekt i Egypt, var at den store forskjellen mellom den europeiske og den osmanske/arabiske militærmakten hadde blitt synlig for alle etter Napoleons invasjon i 1798. Utjevning av denne ulikheten kom til å stå i sentrum for det meste han gjorde som statsleder. Dette kan man tydelig se ut fra at militære formål på det meste krevde 60 % av statsbudsjettet selv om de fleste andre utviklingstiltakene også var finansiert via statlige midler.

Tidligere hadde hæren vært sammensatt av leiesoldater, beduiner og utenlandske hæravdelinger. Det Muhammad Ali gjorde nytt var å tvangsinnskrive egyptiske bønder og sudanesiske slaver i hæren samtidig som det ble gjort endringer i kommandostrukturene, forfremmelsesordningene og opptreningsmetodene for hæren. Disse militærreformene hadde sitt utspring i Preussen og Frankrike, men hadde spredd seg til andre europeiske land gjennom Napoleonskrigene. Spredningen av disse idéene videre til Egypt var derfor ikke helt unaturlig. Muhammad Ali hadde likevel ikke troen på at egyptere kunne være annet enn menige soldater, og det var derfor fremdeles tyrkere og andre osmanske undersåtter som fylte offisersposisjonene i den egyptiske hæren, mens franskmenn sto for opplæringen av offiserer og rekrutter.

Et annet felt det ble satset kraftig på var flåten. Både Napoleons invasjon i 1798 og britenes overlegne flåtemakt etter seieren over den franske flåten i Abuqir-bukta viste Mohammad Ali at en sterk egyptisk flåtemakt var viktig for å kunne stå imot militært press utenfra. I tillegg var ekspansjonsplanene hans avhengige av å kunne holde kontroll både oppover Nilen, over det østlige Middelhavet og over Rødehavet, samtidig som den merkantilistiske økonomiske politikken virket best med både sterk handels- og krigsflåte. Libanesisk tømmer og greske sjøfolk ble importert i stor stil, og skipsbygging ble satt i gang i kystbyene.

Ekspansjon av det egyptiske territoriet var tydeligvis en integrert del av Mohammad Alis plan for Egypt. Dagens økonomer kan diskutere hvor viktig en slik ekspansjon egentlig er for økonomisk vekst, men på 1800-tallet ble nok imperiebygging og økonomisk vekst sett på som to sider av samme sak. Alle de fremste eksemplene på økonomisk vekst gjennom merkantilistisk politikk hadde samtidig drevet storstilt territoriell utvidelse, akkurat slik som alle andre «vellykkede» imperier gjennom historien. Muhammad Alis to fremste modeller, Storbritannia og Frankrike, hadde gjort store oversjøiske erobringer og hadde begynt å snuse på nye på dette tidspunktet. Derfor er det i tråd med den rådende tidsånden at Muhammad Ali planla erobring av naboområder for å sikre råvareleveranser og et større marked for de nye egyptiske industrivarene. Det var i alle fall dette Muhammad Ali la frem som grunnen til erobringene. I tillegg til det økonomiske aspektet kom at Egypt fremdeles var en del av det smuldrende Osmanske rike, og egyptiske militære erobringer kunne kanskje få sultanen i Istanbul til å innse at han like gjerne kunne gi Egypt full uavhengighet.

Krigføring og felttog

Egyptere under kommando av Ibrahim Pasja under det greske frigjøringsopprøret

Sultanen i Istanbul hadde i lang tid insistert på at Muhammad Ali skulle sende en hær til Hijaz, i dag det vestlige Saudi-Arabia, for å slå ned et opprør der. I 1812 sendte Muhammad Ali en hær av den gamle typen til området. Hæren ble kraftig slått, og det kan ha vært dråpen som fikk ham til å gjennomføre militærreformene. I 1818 ble så Hijaz erobret av en egyptisk hær av den nye sorten under kommando av Muhammad Alis sønn, Ibrahim Pasja. Det neste felttoget, ledet av Ismail Pasja, en annen av khedivens sønner, gikk sørover mot Sudan i 1820 til 1822. Muhammad Ali skrev i et brev at poenget med denne erobringen var å skaffe slaver og finkjemme området for gull og mineralressurser.

Slaget ved Navarino

I 1824 ble Muhammad Ali beordret av sultanen til å sette inn soldater mot det greske frigjøringsopprøret. Han kunne ha nektet, som han ofte gjorde når han fikk ordre fra Istanbul, men trolig ønsket han seg Hellas som base for å kunne kontrollere skipstrafikken i det østre Middelhavet. Det var i alle fall et feilsteg av ham å sende hær og flåte til Hellas, siden de europeiske maktene gikk inn på grekernes side. Hele den egyptiske flåten ble knust ved Navarino utenfor Messenia, og hæren under ledelse av Ibrahim ble sittende fast i Hellas. Utgiftene til denne krigen og til å bygge flåten opp igjen etterpå ble tung å bære for den egyptiske økonomien.

Men det militære eventyret som virkelig fikk stor innvirkning på Muhammad Alis prosjekt var felttoget mot Syria. Syria var, som Egypt en provins i Det osmanske rike, og omfattet omtrent det nåværende Syria, Libanon, Israel/Palestina og Jordan. Muhammad Ali hadde lenge ønsket seg dette området, og utallige ganger hadde han bedt sultanen om å bli gjort til visekonge over også dette området, men blitt avvist. I 1831 kom så invasjonen av Syria, og dermed gikk Muhammad Ali til direkte krig mot sin overherre, sultanen i Istanbul. Nok en gang var det Ibrahim som ledet soldatene, og i løpet av ti måneder var hele Syria okkupert av egyptiske tropper, og Ibrahim ledet troppene sine videre mot det sørlige Anatolia og ville videre mot Istanbul, men fikk beskjed fra faren om å stoppe. Osmanerne hadde i mellomtiden alliert seg med Russland, og det ble umulig å gå til angrep på Istanbul når russiske styrker lå i Bosporosstredet. I 1833 ble det forhandlet frem en avtale som ga Ibrahim guvernørtittel i Anatolia, Syria og Kreta, men uten at Egypt fikk sin etterlengtede uavhengighet. Herskerne i Istanbul var ikke klare for å gi opp kontrollen over viktige områder som Syria og Sør-Anatolia, og de så på fredsavtalen som en midlertidig utsettelse av det endelige oppgjøret.

Slutten på Muhammad Alis egyptiske imperium

Britisk bombardering av Sidon i 1840

Det var ikke bare en enkel sak å holde kontrollen på et imperium. Det kom militære opprør både i Hijaz, der de religiøst motiverte Wahhabiene sto i spissen, og i Syria, der ulike etniske og religiøse grupper stadig lagde uro. De ledende lagene blant syrerne var vant til å få gjøre som de ville, og Muhammad Alis monopol på handel og industri kolliderte med den frie handelen de baserte seg på.

De europeiske handelsinteressene i Levanten økte sterkt i 1830-årene, og særlig britene fant markeder for industrivarene sine i Syria. Dette hadde sammenheng med at europeiske markeder ble mer proteksjonistiske og dermed mer lukket for Storbritannia etter Napoleonskrigene, og britene trengte derfor nye markeder. På dette tidspunktet var også britisk utenrikspolitikk sterkt knyttet sammen med økonomiske interesser, og de britiske styresmaktene var klare for å gå til krig for å forsvare eller utvide britisk handel. Gjennom hele 1800-tallet så britene på et svakt Osmansk rike som den beste mulige okkupanten av «Det nære østen» både fordi de fryktet økt russisk ekspansjon om imperiet skulle falle sammen, og fordi de kunne skaffe seg gode handelsvilkår gjennom å presse den svake sultanen. Derfor ga britene klar beskjed om at de kom til å støtte sultanen om det skulle oppstå konflikt mellom han og Muhammad Ali.

Muhammad Alis monopolsystem virket ikke tjenelig for britiske handelsinteresser, og i Balta Liman i 1838 forhandlet britene frem en avtale med Det osmanske riket som gikk ut på at alle de eldgamle monopolene i imperiet skulle fjernes, og at både import- og eksport-tollen skulle settes til 3 prosent. I tro på at dette skulle gå mer ut over Muhammad Ali enn styret i Istanbul gikk sultanen med på avtalen.

Osmanerne gikk på nytt til angrep på de egyptiske styrkene som stod i Sør-Anatolia, men egypterne under ledelse av Ibrahim Pasja vant slaget ved Nezib i juni 1839, og osmanerne kunne egentlig ikke stort annet enn å føye seg for egyptiske krav. Men selv om franskmennene støttet de egyptiske kravene om selvstendighet og territorium, var ikke britene klare for å gi Egypt full kontroll over handelen i Levanten, samt alle de viktigste landrutene mellom Europa og India. Særlig var britene bekymret over at en mektig egyptisk flåte sammen med den franske kunne presse dem ut av Middelhavet.

Sultanen forstod snart at han hadde britene i ryggen, og sendte et ultimatum til khediven av Egypt om å trekke seg ut fra Nord-Syria og Anatolia. Muhammad Ali nektet, og ganske snart hadde britene begynt å bombardere Beirut, Sidon og Accre. Da Muhammad Ali så de britiske linjeskipene utenfor soveromsvinduet sitt i Alexandria innså han nok at slaget var tapt. Han kunne ha beordret kamp til siste mann, men uten støtte fra franskmennene godtok han heller vilkårene fra Balta Liman-avtalen. I tillegg måtte Muhammad Ali akseptere at alle erobringene utenom Sudan ble tatt fra landet og hæren ble avgrenset til 18 000 mann. Han oppnådde likevel at Egypt ble gjort til et arverike for ham og etterkommerne hans i en ny avtale fra 1841.

Hvorfor døde den egyptiske industrien ut?

Utover 1840-tallet forsvant stadig flere av de egyptiske fabrikkene, og mange vil hevde at årsaker som utenlandsk dominans, lite effektive produksjonssystem eller bindingen til prisene på bomullsvarer var vesentlige grunner til dette.

Mye av den gryende industrien i Egypt hadde basert seg på enten å forsyne hæren og flåten med varer eller eksportere til de erobrede områdene. Selv om militæret hadde tatt ut en god del av den potensielle arbeidskraften i industrien og jordbruket, gikk det i stor grad nedover med den egyptiske økonomien etter 1841. Bomullsindustrien måtte nå konkurrere på det åpne markedet, noe som den ikke var helt klar for. Eksporten av rå bomull og andre jordbruksprodukter fortsatte, men i et mindre tempo enn før.

Etter 1841 endret derfor den egyptiske økonomien seg til stadig mer å være et råvareeksporterende land, men for de egyptiske styresmaktene var det ikke bare industriens problemer som måtte løses. I 1842 hadde den egyptiske utenlandsgjelden nådd svimlende 80 millioner franc, og en serie med dårlige år i jordbruket gjorde at skatteinntektene nærmest forsvant rundt 1844. Således forsvant det økonomiske fundamentet som Muhammad Ali hadde bygd opp sine prosjekter på, og Egypt var med ett ikke lenger på vei mot å bli et stabilt industriland av vestlig format. Muhammad Ali fortsatte å investere i industrien frem til han døde i 1849, men Egypt kom fra nå av til å være en perifer økonomi innenfor det vesteuropeiske verdenssystemet, og fungere som råvareleverandør og ferdigvareimportør. Den enorme utenlandsgjelden og Egypts strategiske plassering ble etter hvert grunnlag for britisk politisk dominans som endte med okkupasjon av Egypt fra 1882.

I tillegg til disse årsakene er det tydelig at Egypt viser flere tegn på at landet ikke var kulturelt modent for en industriell utvikling så tidlig som på 1820-tallet. Industrialiseringen kom ovenfra og møtte trolig lite aksept blant egyptere flest, som ikke var utdannet til å forstå seg på alt det nye og heller ikke var særlig interessert i å endre på gamle sosiale strukturer. I andre tidlige industriland ble kvinnene hensynsløst utnyttet ved spinnemaskinene, men i Egypt var det få som så arbeidskapasiteten som lå i den kvinnelige halvdelen av befolkningen selv om arbeidskraft var en mangelvare.

Mangelen på en selvstendig og nyskapende entreprenørklasse gjorde sammen med små sjanser for sosial mobilitet oppover sitt til at egypterne fikk en hang til å dyrke fortiden i stedet for fremtiden, selv i en periode med rivende utvikling på mange felt. Der japanerne svarte på utfordringen fra Vesten med å sette seg selv i stand til å konkurrere, svarte egypterne med å hevde moralsk, religiøs og historisk overlegenhet over Vesten.

Det var personen Muhammad Ali som var årsaken til at industriprosjektet ble satt i gang. Uten hans interesse for maskiner og makt, hans mangel på menneskelige hensyn og hans innsikt i europeiske forhold hadde aldri prosjektet kommet i gang. Egypts industri var avhengig av en opplyst tyrann, og da han døde i 1849, døde industrien med han. På mange måter var det også Muhammad Ali som var hovedårsaken til at industrieventyret stoppet opp, siden hans militære eventyr både ga britene grunn til aksjon og bandt opp store ressurser som kunne blitt investert i industrien. Resultatet var en egyptisk industri som døde ut, og en langvarig status som råvareleverandør, samt både politisk og økonomisk avhengighet av Vesten.

Muhammad Alis arvtakere

I 1847 begynte Muhammad Ali arbeidet med å bygge en stor bro over Nilen, men ikke lenge etterpå begynte det tidligere så skarpe vettet hans å svikte, og i september 1848 ble sønnen Ibrahim Pasja utnevnt til å styre Egypt. Han regjerte ikke lenger enn til november samme år, da han døde. Muhammad Ali levde i åtte måneder til før han døde den 2. august 1849.

Etter at Ibrahim døde ble nevøen hans, Abbas I, utnevnt til etterfølger. Han regjerte i seks år før han ble myrdet av to slaver. Hans kanskje viktigste tiltak var å sette i gang byggingen av jernbanen mellom Kairo og Alexandria sammen med britiske styresmakter.

Den neste herskeren i Egypt het Said Pasja, og var Muhammad Alis favorittsønn. Han hadde store planer for landet, men manglet evnen til å gjennomføre ting på samme måte som sin far. I 1854 ga han franskmennene konsesjon til å starte byggingen av Suezkanalen. Han ga britene lov til å drive telegrafbyrå, og til å starte opp Bank of Egypt. Han døde i 1863, etter å ha lånt mye penger fra europeiske bankierer. Said ble etterfulgt av Ismail, sønnen til Ibrahim.

Ismāʿīls regjeringstid

Tegning fra 1881 av Suezkanalen

Ismāʿīl regjerte fra 1863 til 1879, og en stund trodde mange at han ville lede Egypt inn i en ny og moderne epoke med nødvendige reformer og tiltak. Han begynte med å få sultanen til offisielt å godkjenne han som khediv av Egypt, for selv om Muhammad Ali og etterkommerne hans hadde brukt denne tittelen fra 1805, var Ismāʿīl i 1867 den første som fikk sultanen til å anerkjenne seg som khediv, og ikke bare wali, som betyr guvernør.

Ismāʿīl gjenopprettet det administrasjonssystemet som Mohammad Ali hadde innført, det hadde gått i stå etter at Mohammad Ali døde. Ismāʿīl sto også for mye nybrottsarbeid, blant annet etablerte han i 1865 det egyptiske postvesenet, fikk bygget nye jernbaner, telegrafnett, fyrlykter og havneanlegg. Men uten tvil det viktigste var at Suezkanalen ble åpnet i 1869.

I begynnelsen av Ismāʿīls regjeringstid hadde landet gode inntekter fra salg av bomull, og disse pengene ble brukt til å finansiere de store utbyggingsprosjektene, i tillegg til krigføring i Sudan og mot Etiopia. Under den amerikanske borgerkrigen, da bomull fra Sørstatene ikke kom ut på markedet, steg eksportinntektene fra bomull til nye høyder. Men etter at denne krigen var over, sank prisene kraftig, og Ismāʿīl fikk problemer med å betale for reformene og utbyggingene. Løsningen ble å presse skattenivået oppover, men etter en stund var det ikke mer å presse ut av de egyptiske bøndene. I 1875 solgte Egypt derfor alle aksjene i Suezkanalen til britene, og mistet slik den nasjonale kontrollen over kanalen.

Det var tydelig at Egypt var i en alvorlig finansiell krise, og Storbritannia fikk i 1876 utarbeidet en rapport som viste at Egypt i praksis var konkurs. Britene og franskmennene brukte denne rapporten til å presse Ismāʿīl til å overlate kontroll til europeerne. Blant annet ble khedivens personlige finanser satt under internasjonal kontroll, det ble etablert domstoler som besto av utenlandske dommere og jernbanen og havnene ble satt under fransk/britisk kontroll. En brite ble satt til å ha overoppsyn med landets inntekter, og en franskmann til å styre utgiftene.

«Bønn i Kairo», malt av Jean-Léon Gérôme i 1865

Ismāʿīl lot i begynnelesen som han var fornøyd med dette, og hevdet at nå var ikke Egypt lenger et afrikansk, men et europeisk land. Men det tok ikke særlig lang tid før han så hvor lite makt han egentlig hadde. Ismāʿīl satte i gang et militært opprør i Kairo i 1879, kastet ut de europeiske «rådgiverne» sine, og gikk tilbake til sin gamle måte å styre landet på. Europeerne var selvsagt ikke særlig fornøyde med dette, og de gikk til sultanen i Istanbul for å kreve å få Ismāʿīl avsatt. I juni 1879 fikk Ismāʿīl et telegram fra sultanen der han ble tiltalt som eks-khediv, med opplysning om at sønnen hans, Tawfīq Bāšā, skulle bli ny khediv. Ismāʿīl fant seg overraskende nok i dette, og Tawfīq ble utropt til ny khediv.

Britisk/fransk styre

Tawfīq var ikke forberedt på å ta styringen, og klarte det ikke heller. Etter en periode med kaos ble den britisk/franske kontrollen gjeninnført i november 1879. Det var mange egyptere som var misfornøyde med at europeerne skulle styre landet, og de fikk en leder i offiseren Ahmed Urabi, som organiserte et opprør mot europeerne. Opprøret begynte med at arabiske offiserer i hæren protesterte mot at offiserene med tyrkisk avstamning hadde forrang, og utvidet seg til å bli et angrep på utenlandsk påvirkning, og til sist ble det rettet mot både egyptiske og utenlandske kristne.

De egyptiske styresmaktene ga etter for mange av kravene fra opprørerne, og Ahmed Urabi fikk også en plass i regjeringen.

I 1882 hadde britene og franskmennene igjen fått nok, og sendte store flåtestyrker til Alexandria. Sultanen i Istanbul ville ikke gripe inn, for han så på opprøret som først og fremst en trussel mot europeiske interesser. Derfor bestemte britene seg for å gå inn med makt i Egypt. Franskmennene ble invitert til å være med, men avslo. Etter noen kamper var opprøret slått ned i september 1882, og britene kunne nå diktere hvordan de ønsket at Egypt skulle styres. Khediven fortsatte å være den offisielle herskeren, men han var mest en gallionsfigur. I virkeligheten ble Egypt styrt av britene fra 1882, og en ny og liberal økonomisk politikk ble innført.

Demografiske trekk i perioden

Egypt hadde før 1805 hatt et relativt stabilt folketall på rundt 4 000 000 i flere sekler. Dette skulle nå endre seg, og etter en rolig start på perioden eksploderte det fra ca. 1840. Rundt 1880 hadde befolkningen nådd ca. 7 000 000, og den første moderne folketellingen i 1897 registrerte 9 734 405 innbyggere.

Den raske veksten skyldtes blant annet en nedgang i dødelighet og dermed en økning i gjennomsnittlig levealder på 10-15 år. Dette er selvsagt beviser på at Muhammad Ali og hans etterfølgeres modernisering av Egypt var svært vellykket og at livskvaliteten for de fleste egyptere ble forbedret i det 19. århundre.

Litteratur

• Braudel, Fernand – Civilization and Capitalism 15th-18th Century, Vol. III – London 1984
• Gelvin, James – The Modern Middle East – Oxford 2005
• Hesselberg, Jan – Fattigdom og utviklingsstrategier – Oslo 1966
• Hourani, Albert – De arabiske folks historie – Gyldendal 1994
• Hourani, Albert – Arabic Thought in the Liberal Age 1798-1939 – Oxford University Press 1970
• Issawi, Charles – Egypt in Revolution, an Economic Analysis – Oxford 1963
• Philipp, Thomas & Scwald, Guido (red.)- ‘Abd al-Rahmān al-Jabartī’s History of Egypt Volumes III and IV – Franz Steiner Verlag, Stuttgart 1994
• Landes, David – The Wealth and Poverty of Nations – Abacus 1998
• Lewis, Bernard – The Shaping of the Modern Middle East – Oxford 1994
• Lewis, Bernard – What Went Wrong? – Oxford 2002
• Marlowe, John – Spoiling the Egyptians – Andre Deutsch Ltd., London 1974
• Marsot, Afaf Lutfi al-Sayyid – Egypt in the Reign of Muhammad Ali – Cambridge Middle East Library, 1984
• Owen, E.R.J – Cotton and the Egyptian Economy 1820-1914 – Oxford 1969
• Said, Edward W. – Orientalisme, Vestlige oppfatninger av Orienten – Cappelen 1994
• Simensen, Jarle – Afrikas Historie, 4. utg., Cappelen 2004