Dmytro Manujilskyj
| Dmytro Manujilskyj | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. sep. 1883 Svjatets | ||
| Død | 22. feb. 1959[1][2][3][4] (75 år) Kyiv[5] | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann, diplomat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Statsuniversitetet i St. Petersburg Ostroh Gymnasium | ||
| Ektefelle | Manujilska Mykolajivna | ||
| Søsken | Mikhail Manuilsky | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Baikowe-gravlunden | ||
| Medlem av | Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité All-Union Society of Old Bolsheviks | ||
| Utmerkelser | Leninordenen Den røde stjernes orden | ||
Dmytro Zakharovytsj Manujilskyj, ukrainsk Дмитро Захарович Мануїльський, russisk Dmitrij Zakharovitsj Manuilskij (født 3. oktober 1883 i Ukraina, død 22. februar 1959 i Kiev) var en ukrainsk og sovjetisk leder. I Sovjet-epoken satt han både i ledelsen av det ukrainske kommunistpartiet, det sovjetiske kommunistpartiet og Komintern.
Manujilskyj studerte først ved universitetet i St. Petersburg, deretter i Paris. Han ble juridisk kandidat fra Sorbonne-universitetet i 1911.
Han ble kommunistparti-medlem i 1903. I 1918 ble han medlem av revolusjonskomiteen i Ukraina, senere ble han folkekommissær for landbruket der. I årene 1920–1923 var han medlem av politbyrået i det ukrainske kommunistpartiet, og i 1921–1922 hadde han vervet som førstesekretær.
I 1922–1952 var Manujilskyj med i sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet. Det første året var han vararepresentant, senere sentralkomitemedlem.
I 1922 begynte han sitt virke i Komintern. I 1924–1928 var han medlem av presidiet, 1928–1943 sekretær i eksekutivkomiteen.
Etter at Komintern ble oppløst var han igjen sentral i Ukraina. I årene 1944–1946 var han ukrainsk kommissær for utenrikssaker, i årene 1944–1953 visestatsminister. I 1949–1952 hadde han også en ny periode som medlem av politbyrået i det ukrainske kommunistpartiet.
Manujilskyj publiserte en rekke verk om den politiske verdenssituasjonen og den kommunistiske bevegelsens rolle.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]Manuilskij på nordiske språk
[rediger | rediger kilde]- Resultaterne af den Kommunistiske Internationales VII. Kongres. Beretning for Moskva og Leningrads Partiaktiv, September 1935. Arbejderforlaget, København 1936
- Den Internasjonale Situasjon. Beretning fra SUKP(b)s delegasjon i Den kommunistiske Internasjonales eksekutivkomite på SUKP(b)s 18. partikongress. Internasjonalt Arbeiderforlag. Oslo 1939.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Prabook, Prabook-ID 739271[Hentet fra Wikidata]
- ^ Prabook, Prabook-ID 1033877[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12192937s[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мануильский Дмитрий Захарович, besøkt 27. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мануильский Дмитрий Захарович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Ådne Goplen: Manuilskij, Dmitrij S, Store norske leksikon, bnd 8. Kunnskapsforlaget (1980)
- Biographical dictionary of the Comintern, Branko M. Lazić, Milorad M. Drachkovitch (side 295) (Besøkt 8. april 2011)