Hopp til innhold

Slaget om København (1807)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det andre slaget om København»)
Slaget om København 1807
Konflikt: Napoleonskrigene

København brenner etter bombardementet
Dato16. august til 5. september 1807
StedKøbenhavn, Danmark
55°40'N 12°34'Ø
ResultatBritisk seier, den danske flåten kom i britiske hender
Stridende parter
Storbritannias flagg StorbritanniaDanmarks flagg Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Admiral James Gambier
general William Cathcart
Heinrich Ernst Peymann
Styrker
30 000 soldater
+ skip
-
Tap
42 drept
154 såret
24 savnet.
5000soldater og borgervern, 2000 sivile

Slaget om København, også kjent som Københavns bombardement eller det andre slaget om København, fant sted under Napoleonskrigene og varte fra 16. august til 5. september 1807. Slaget endte med britisk seier, og hele den dansk-norske flåten falt i britiske hender. Slaget er siden kjent som «flåteranet». Britene brakte i oktober 1 linjeskip, 15 fregatter og 7 brigger med tilbake til Storbritannia som pant. Det var britene som vant slaget.

Angrepet på Københavns red i 1801 regnes som det første slaget om København.

Allerede tidlig i Napoleonskrigene oppstod en utvikling hvor Danmark-Norge kom i konflikt med Storbritannia og Irland, og ble drevet inn i en allianse med Russland og senere med det revolusjonære Frankrike. Danmark-Norges hovedmål var å sikre nøytral adgang til både britiske og europeiske markeder for den store handelsflåten. Helstaten inngikk «nøytralitetsforbund» med Russland i 1773 (mot Sverige), og igjen i 1780 og 1800, for å forhindre svensk eller britisk enekontroll og sanksjoner overfor østersjøhandelen.[1] For å sikre nøytralitetsvakt lot Danmark-Norge handelsflåten bli eskortert av den betydelige, norskbemannede marinen. Storbritannia anså dette som en trusel mot sine handelsinteresser og svarte med å angripe den dansk-norske marinen i 1801 og både den danske og russiske marinen i 1807.

Den danske kronprinsen holdt døren åpen for forbund med Storbritannia, men utenrikspolitisk ubesluttsomhet og britiske maktdemonstrasjoner drev trolig danskene lengre inn i forbundet med Frankrike. Dansk politikk gikk ut på å sikre kontrollen over de danske stredene gjennom en usvikelig allianse med det mektige Russland, for å hindre en russisk-svensk forståelse hvor Sverige avsto Finland mot å bemektige seg Norge.[2] Følgen av denne linjen var at militære maktdemonstrasjoner fra britisk side i Østersjøen ville måtte møtes med danske militære mottiltak, som russisk alliert og fremskutt forsvarslinje for dansk-russiske interesser. Britene foretok en slik maktdemonstrasjon mot den danske konvoifarten i juli 1800, og den danske utenrikspolitiske kurs ble ytterligere beseglet da Frankrike og Russland uventet inngikk fred og allianse mot Storbritannia i januar 1801. Danmarks mangeårige hovedallierte i Østersjøen gikk dermed inn på fransk side i krigen mot Storbritannia, og den danske regjering anså fortsatt allianse og fransk seier i krigen som den eneste garanti for å beholde Norge og helstaten. Dansk utenrikspolitikk ble ytterligere låst i desember 1801 da britene først lokket danskene med avtaler våren 1801, og deretter i desember truet med krig dersom Danmark-Norge ikke gikk ut av nøytralitetsforbundet med Russland.[3]

Ved freden i Tilsit i 1807 avtalte Napoleon og tsaren at Russland skulle få Danmark-Norge med i kontinentalblokaden av Storbritannia,[4] og lukke sine havner for britiske skip. De påfølgende årene utøvde Russland en pågående politikk for kontroll med handelen i Østersjøen, gjennom å tvinge Sverige og Danmark med i et nøytralitetsforbund rettet mot Storbritannia. Kronprins Frederik anså Russland som en stadig mer nødvendig garantist for nøytralitet og adgang til alle parters markeder for den store dansk-norske handelsflåten. Sett fra britisk side var Danmark av stor geostrategisk betydning ved stredene og inngangen til Østersjøen, og den store dansk-norske krigsflåten måtte for all del ikke falle i Napoleons hender.[5] Mens Danmark-Norge valgte alliansen med Russland og Frankrike mot Storbritannia, forble Sverige lojal ved Storbritannias side og befant seg utover 1808 i økende grad i krig med helstaten – sjømilitært i Østersjøen og Kattegat, og landmilitært gjennom stadige anfall inn i Norge. En spansk-fransk hjelpehær var under oppsetting på vei til Jylland, med planer om å angripe Sverige ved landgang i Skåne. Storbritannia sendte en sterk flåte mot København for å overtale den danske statsledelsen til å inngå et forbund med britene, men forlangte samtidig at hele orlogsflåten skulle settes i pant som garanti.

Britene møtte kronprins Frederik i Kiel i august 1807 med forgjeves krav om utlevering av den danske krigsflåte på 15 linjeskip, 15 fregatter og 7 brigger. Den regjerende danske kronprins valgte å avvise forhandlinger, for derved å vinne tid for alternative utfall. Hovedalternativet var nok fortsatt at Danmark-Norge vendte Frankrike og Napoleon ryggen, og fikk Storbritannia og Sverige som hovedalliert. I august 1807 innledet britene et angrep på København med 13 linjeskip og 26.000 soldater, og innledet 2. september et bombardement av København by for å tiltvinge seg flåten. Den 7. september var mange hus i byen utbrent, og den danske general Heinrich Ernst Peymann valgte å overgi både København by og flåten til den britiske admiral James Gambier. Britene kunne da seile bort med 15-16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter og en rekke andre skip som krigsbytte. Samtidig beseglet britene den viktige alliansen med Sverige gjennom å gi støtte til svenskenes ønske om å underlegge seg Norge.[6]

Beleiring

[rediger | rediger kilde]

Da britene kom seilende til København i august 1807, lå størstedelen av den dansk-norske flåten i opplag. Den britiske forhandleren Francis Jackson forsøkte å innlede samtaler med den danske kronprins Fredrik, men denne unndro seg diplomatiske samtaler og prioriterte å reise til Kiel med sin syke far, Kristian VII. Til tross for tradisjoner fra 1660, da kongen ble i sin hovedstad under svenske angrep, overlot regjerende kronprins hovedstaden og orlogsflåten til sin skjebne. En eldre offiser som aldri hadde ført noen ledende kommando, ble utnevnt til Københavns kommandant. Det var Ernst Peymann, mens kommandør Steen Bille skulle forsvare byen fra sjøsiden. Instrukser om å senke orlogsflåten i tilfelle britisk okkupasjon tok kronprinsen seg ikke tid til, men kongehusets arvesølv fikk man fjernet fra en av byens kirker.

Den 16. august gikk britene i land ved Vedbæk, og snart slo de en halvsirkel rundt København med overlegne tropper. Alt dette skjedde uten motstand fra dansk side, for hovedhæren lå forlagt ved grensa mot Tyskland i sør, med front mot Napoleon. Både 1. og 2. september sendte britene oppfordring til Peymann om å overgi flåten, men Peymann svarte at det ikke lå i hans makt – en så stor avgjørelse måtte kongen ta.

Bombardementet begynte klokken halv åtte den 2. september, både med skipskanoner og congreveraketter. Bombardementet varte i tolv timer, men ble gjenopptatt klokken 18:00 den 3. september, og varte til åtte om morgenen 4. september. Mange bygninger strøk med, blant dem Vor Frue kirke, mens Rundetårn med universitetsbiblioteket ble reddet etter iherdig innsats fra soldater eller folk fra Holmen, hvor marinens verft lå. Til det danske traume som det britiske angrepet utløste, hørte propagandamyten om at over 2000 mennesker ble drept under bombardementet. I realiteten var tallet sivile ofre lavt. Dette ble forskningsmessig belagt først etter år 2000 og publisert til 200-årsmarkeringen i 2007.

Bombardementet ble gjenopptatt den 5. september, og innbyggerne i København forlangte kapitulasjon. Da situasjonen var håpløs, og byen var omringet, valgte byen kapitulasjon. Den 6. september ble kapitulasjonen undertegnet, og britene fikk en måned på seg til å gjøre flåten seilklar. I slutten av oktober seilte britene avgårde med hele den dansk-norske orlogsflåten: 17 linjeskip, 17 fregatter og andre større seilskip, og 16 mindre skip, samt 26 kanon- og rofartøyer og 96 transportskip lastet med alle slags krigsforråd.

Med flåtens tap opphørte det danske maktmiddel som hadde kontrollert sjøterritoriet og forbindelsen til Norge. Det hører med til de tidligere generasjoners nasjonsbygging, også i Norge, å kalle denne flåten «dansk-norsk», men den var danskekongens grep på sitt underordnete biland, Norge.[trenger referanse] Norske sjøgutter ble tvangsutskrevet til orlogsflåten i alle generasjoner, men motsatte seg det ofte, og flyktet gjerne fra landet for å slippe orlogstjenesten. Det var spesielt Nederland som var regnet som alternativ, der mange norske sjøgutter kunne finne god hyre på hollandske skip, mens jentene ofte tok tjeneste i land. Det er sagt av norske kulturhistorikere, som Ludvig Daae, at hele byer av innvandrete nordmenn fantes i Nederland på 16- og 1700-tallet. Jørgen Bjelke påpeker i sin krigshistoriske biografi at det nesten ikke fantes menn langs kysten som han kunne få mobilisert til hæren.

Etter kronprins Fredrik sin beslutning om krig mot Storbritannia havnet Norge i en to-frontssituasjon, med krig både mot sin hovedhandelsforbindelse, Storbritannia, og ved neste årsskifte også mot Sverige, da Fredrik erklærte dem krig. Det eneste middel man hadde til forsvar, var et fåtall kystfort og en improvisert roflotilje, som besto av kanonsjalupper og kanonjoller utbygd i høyt tempo. Etter noen år fikk man også 8 orlogsbrigger under seil, nesten alle var sendt opp fra Danmark. For å lese mer om oppbyggingen av den norske marinen, se den norske marinen 1807–1890.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Jan Glete, «Den brittiska flottan 1793-1815», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 112-113.
  2. ^ Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 125-126.
  3. ^ Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 127-130.
  4. ^ Nils Erik Villstrand, «Med Sverige eller Ryssland?», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 28.
  5. ^ Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 132.
  6. ^ Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 135.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]