Revolusjonen i Tyskland i 1848

«Germania» av Philipp Veit

Den tyske revolusjonen i 1848 kom som en ettervirkning av den franske februarrevolusjonen som hadde funnet sted 22. februar 1848. Som under den franske julirevolusjonen i 1830 spredde også denne seg hurtig til Tyskland.

Forhistorie

Utdypende artikkel: Revolusjonene i 1848

I begynnelsen av mars gikk det en protestbølge i Tyskland, hvor folk fra alle delstater krevde politiske endringer. De første byene med oppstander var Mannheim og Heidelberg. I Baden tvang de revolusjonære storhertugen å endre det politiske systemet etter omfattende demonstrasjoner i hovedstaden Karlsruhe.

I Østerrike måtte Clemens von Metternich gå av 13. mars og flykte til England. Den østerrikske keiseren måtte innføre pressefrihet etter å ha måtte sette inn soldater for å stoppe en stor demonstrasjon. Samtidig måtte han love å innkalle en grunnlovsforsamling.

Oppstander i Preussen

Barrikader på Alexanderplatz

Feirende opprørere i Berlin, 19. mars 1848

Den folkelige suksessen i Wien oppmuntret til uro også i Preussen. I Köln ble opprøret ledet av Andreas Gottschalck, som krevde at det ble innført pressefrihet også i Preussen. Opprøret i Köln ble slått ned, men bystyret i byen ble så engstelige for nye opptøyer at de ba sentralregjeringen om at det ble satt i verk reformer.

Kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen gikk etter noe nøling med på dette og proklamerte 18. mars at det ville bli innført pressefrihet i Preussen. Uheldigvis gikk den prøyssiske øverstkommanderende i Berlin, Karl von Prittwitz, samtidig hardt til verks mot demonstranter og åpnet ild mot folkemengden utenfor palasset. Dette gjorde at kongens løfter mistet all troverdighet og opprøret rettet seg etter hvert mot ham.

Barrikader ble anlagt,og kamper ble satt i gang og hundrevis ble drept, frem til soldatene ble beordret om å trekke seg tilbake dagen etter. Etterpå prøvde Fredrik Vilhelm å forsikre folkemengden om at reorganiseringen av hans regjering skulle fortsette, og kongen godtok forslaget om å bevæpne de sivile. Prittwitz og hæren ble sendt ut av byen. Den 21. mars paraderte kongen, sammen med sine ministre og generaler, gjennom Berlins gater til gravstedet der de sivile ofrene var gravlagt, alle var kledd i de revolusjonære farvene svart, rødt og gult (trikoloren), som i dag er det tyske flagget.

Sachsen

I Dresden, i Sachsen, gikk folket i gatene med krav til deres konge om engasjere seg i valgreformer og sosial urettferdighet.

Richard Wagner engasjerte seg i revolusjonen, og støttet den demokratisk-republikanske bevegelsen. Senere, i Maioppstanden i Dresden fra 3. til 9. mai, 1849, støttet han den provisoriske regjeringen. Sammen med lederne av opprøret forlot han Dresden 9. mai til fordel for eksil i Sveits, etter det hadde blitt utlyst en arrestordre på ham.

Bayern

I Bayern ble en ny liberal regjering («marsministriet») satt i verks; kong Ludwig I ble tvunget til å abdisere og til å kvitte seg med sin ødsle elskerinne, Lola Montez, i forsøk på å berolige folkemengden, forhindre spredningen av revolusjonære ideer og å redde monarkiet ved å tilby konsesjoner.

Frankfurtparlamentet

Utdypende artikkel: Frankfurtparlamentet

Frankfurtparlamentet møtte i 1848

Deputasjonen som tilbød Fredrik Vilhelm keiserkronen, Berlin 3. april 1849

Kongen ga tilslutning til ny grunnlov for Tyskland, og 18. mai møtte Tysklands første fritt valgte parlament i Frankfurt.

Frankfurtparlamentet var det første forsøket på samle de tyske landene i et forent Tyskland. Parlamentet sprang ut av den liberale middelklassen, etter at revolusjonene i 1848 hadde satt en midlertidig stopp for de jordeiende aristokratenes tradisjonelle makt. Frankfurtparlamentet kan ikke kalles demokratisk i moderne forstand, men var heller et forsøk fra borgerskapets side for å beholde sin nyvunnede makt på bekostning av en voksende arbeiderklasse.

Parlamentets arbeid var hemmet av indre motsetninger. Spesielt var det strid mellom de som ønsket å innlemme Østerrike i Tyskland (en «stortysk løsning») og de som ønsket et Tyskland uten Østerrike (en «lilletysk løsning»). Frankfurtparlamentet kom på tross av dette frem til en grunnlov. Denne var svært progressiv etter datidens standarder, og innførte praktisk talt allmenn stemmerett for menn.

Parlamentet som et samlende parlament for hele det tysk-språklige området i Europa ble likevel mislykket, da de prøvde å få den prøyssiske kongen, Fredrik Wilhelm, til keiser i et samlet Tyskland. Fredrik Wilhelm nektet likevel å ta imot dette, og det første til at de østerrikske og prøyssiske utsendingene forlot parlamentet, som da gikk i oppløsning.

Tilbakeslag i Preussen

Mot slutten av 1848 hadde prøyssiske aristokrater, deriblant Otto von Bismarck, og generaler tatt tilbake makten i Berlin. De hadde ikke blitt slått permanent under hendelsene i mars, de hadde bare trukket seg tilbake midlertidig. General Friedrich von Wrangel ledet troppene som gjenvant Berlin for de gamle makthaverne, og kong Fredrik Wilhelm IV gikk umiddelbart over til de gamle kreftene. I løpet av november fjernet kongen det nye prøyssiske parlamentet og la frem en egen konstitusjon, som var basert på arbeidet til folkeforsamlingen, men som fortsatt holdt kongen som den øverste autoritet. Etter videre utarbeidelser de neste årene stod konstitusjonen igjen med to kammer, det øvre (Herrenhaus), og det lave (Landtag), valgt gjennom allmenn stemmerett, men under et treklassesystem («Dreiklassenwahlrecht»): representasjonen var proporsjonal med skatter betalt, så mer enn 80 % av velgergruppen kontrollerte bare 1/3 av setene.

Eksterne lenker

• (en) March Revolution – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Gerhard Rempel, 1848: REVOLUTION AND REACTION
• Den tyske konstitusjonen fra 28. mars 1849 «Paulskirche-konstitusjonen» i originaltekst Arkivert 15. mai 2019 hos Wayback Machine.
• Kronologi 1848 Friedrich Ebert-stiftelsen