Den store tyrkiske krig
Den store tyrkiske krig | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Del av De osmansk-habsburgske krigene | |||||||
Jan III Sobieski under slaget ved Wien framstilt på et oljemaleri av Juliusz Kossak | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Det tysk-romerske rike Tsar-Russland Polen-Litauen Republikken Venezia Det kosakkiske hetmanatet Kongedømmet Ungarn Kroatia Spania Serbiske opprørere Albanske opprørere Greske opprørere Bulgarske opprørere | Det osmanske rike Krim-khanatet |
Den store tyrkiske krig viser til en rekke militære konflikter mellom Det osmanske rike og samtidens europeiske makter som gikk sammen i Den hellige liga i løpet av den andre halvdelen av 1600-tallet.
1667-1683
[rediger | rediger kilde]Etter Bogdan Chmelnitskijs opprør da Russland erobret deler av østlige Ukraina fra Det polsk-litauiske samvelde, ble en del kosakker i sørøstlige delen av Polen-Litauen. Deres leder Petro Dorosjenko ønsket å knytte resten av Ukraina med Det osmanske riket og begynte et opprør mot hetman (tittelen på den polske hærens kommandant) Jan III Sobieski. Sultan Mehmet IV, som visste at det polsk-litauiske samvelde var svekket på grunn av indre konflikter, og angrep Kamenets-Podolsk, en større by ved grensen.
En mindre polsk hær ble beseiret av en langt større osmansk hær i hva som stundom er kjent som den polsk-osmanske krig av 1672-1676. Det første slaget skjedde i Sconograd i Ungarn som da var okkupert av osmanene. Etter at polakkene ble beseiret trakk de seg tilbake etter tre måneder. De forsøkte deretter å beseire osmanene i fire år uten større suksess. Den tyrkiske framgangen som fulgte senere var begynnelsen på de russisk-tyrkiske krigene. Polakkene inngikk avtale om å overgi Kamenets-Podolsk og betale tributt til den osmanske sultan.[1]
Da nyheten om nederlaget og fredsavtalene nådde Warszawa nektet sejmen å betale tributt og organiserte en stor hær under Jan III Sobieski. Deretter vant polakkene slaget ved Khotyn i 1673. Osmanene beholdt kontrollen Kamenets-Podolsk. Etter at kong Michael døde i 1673 ble Jan Sobieski valgt til konge av Polen.
Den hellige ligas krig (1683–1698)
[rediger | rediger kilde]Etter noen få år med fred angrep Det osmanske riket det habsburgske riket. Tyrkerne klarte nesten å erobre Wien, men Jan III Sobieski ledet en kristen allianse som beseiret dem i slaget ved Wien som bremset det osmanske overherredømme i sørøstlige Europa.
En ny hellig liga ble fremmet av pave Innocent XI og besto av det hellige romerske rike (ledet av habsburgske Østerrike), Republikken Venezia og Polen i 1684,[2] og hvor storfyrstedømmet Moskva ble med i 1686. Ulike tysk, engelske og skotske protestanter ble med som frivillige i alliansen. Det andre slaget ved Mohács ble et knusende nederlag for sultanen.
Russlands deltagelse markerte for første gangen at landet formelt deltok i en allianse med europeiske statsmaker. Dette var begynnelsen på en rekke russisk-tyrkiske kriger som fortsatte inn på 1900-tallet. Som et resultat av hærkampanjer på Krim mot Krim-khanatet og på Azov, erobret russerne den viktige osmanske festningen i Azov.
Som en følge av det avgjørende slaget ved Zenta i 1697 og deretter mindre sammenstøt som slaget ved Podhajce i 1698, vant den hellige liga krigen i 1699 og tvang Det osmanske riket til å signere fredsavtalen av Karlowitz.[3] Osmanene avga det meste av Ungarn, Transilvania og Slavonia til Østerrike mens Podolia gikk tilbake til Polen. Det meste av Dalmatia gikk til Venezia sammen med Morea (på Peloponnes i sørlige Hellas), men som osmanene fikk tilbake i Passarowitz-traktaten i 1718.