Jordens magnetiske sydpol

Skisse av jordens magnetfelt

Jordens magnetiske sydpol, eller den magnetiske sørpolen, er det punktet på jordoverflaten hvor de geomagnetiske feltlinjene er vertikale på jordens overflate. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2010 var den beregnet å ligge ved 64,42° S og 137,34° Ø, like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis.

Av historiske årsaker ble enden av magneten som peker mot jordens nordpol kalt «nordpolen» på en magnet, mens den andre enden av magneten ble kalt «sydpolen». Innen fysikken definerer man den enden på en magnet som dreier seg mot nord, som magnetens nordpol. Dermed er jordens magnetiske nordpol egentlig en magnetisk sydpol, mens den magnetiske sydpolen egentlig er en magnetisk nordpol.

Nimrod-ekspedisjonen ledet av Ernest Shackleton nådde den 16. januar 1909 den magnetiske sydpolen som på den tiden lå på land.

Den magnetiske sydpol og nordpol har byttet plass mange ganger, det har som regel gått 200 000–300 000 år mellom hver gang. Men nå er det omkring 786 000 år siden polene byttet plass forrige gang. Selv om det nå er gått så lang tid og at magnetfeltet de siste 160 år har blitt svakere, noe som kan tyde på en snarlig polvending, mener forskerne at det går minst 500 år før det skjer.

Forskernes data viser at jordas magnetfelt svekkes i tiden opp mot et polskifte, men en datasimulering viser at magnetfeltet aldri forsvinner helt. Svekkelse i magnetfeltet gjør jorda mer utsatt for stråling fra rommet.

Jordas magnetfelt blir trolig dannet rundt den ytre kjernen, som består av smeltet jern. På grunn av små avvik i temperaturen i smeltemassen oppstår det såkalte konveksjonsstrømmer, som sammen med jordas rotasjon holder det smeltede jernet i konstant bevegelse.

Bevegelsen skaper en elektrisk strøm som induserer et magnetfelt som igjen setter mer av jernet i bevegelse – en prosess kjent som geo-dynamoen.

Se også

• Sydpolen
• Den magnetiske nordpol
• Jordens magnetfelt
• Jordens kjerne