Hopp til innhold

Tysk-romersk keiser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «De tysk-romerske keiserne»)
Det tysk-romerske keiserrike på 1300-tallet. Fargene indikerer de viktigste dynastiene som konkurrerte om kronen.
Våpenskjold for kurfyrstene omgi det keiserlige våpenskjoldet; fra et våpenhus fra 1545.

Tysk-romersk keiser var den valgte monarken som styrte over Det tysk-romerske rike, et sentraleuropeisk forbund av områder som eksisterte i løpet av middelalderen og tidlig moderne tid. Den opprinnelige og offisielle tittelen under middelalderen var Imperator Romanorum, «romernes keiser», men ble siden kjent som den tysk-romersk keiser siden tidlig moderne tid[1][2] (latin: Imperator Germanorum, tysk: Römisch-deutscher Kaiser), var herskeren og statsoverhodet for Det hellige romerske rike. Tittelen ble holdt i forbindelse med tittelen konge av Italia (Rex Italiae) fra 800- til 1500-tallet, og, nesten uten avbrudd, med tittelen konge av Tyskland (Rex Teutonicorum, «konge av teutonere») gjennom 1100- til 1700-tallet.[3][4]

Opprinnelsen til dette forbundet kan bli sporet tilbake til det karolinske riket under Karl den store. Tysk-romerske keisere ble kronet av pavene fram til 1500-tallet, og den siste keiseren var Frans II som abdiserte i 1806 under Napoleonskrigene og det tysk-romerske riket gikk i oppløsning.

«Romersk» i keiserens tittel var en refleksjon av translatio imperii («overføring av styre»), et prinsipp som så på de (germanske) hellige romerske keiserne som arvtakerne til tittelen av keiser av det vestromerske rike, en tittel som ble etterlatt uten krav i Vest-Europa etter at Julius Nepos døde i år 480. Tittelen som tysk-romerske keiser ga den høyeste prestisje blant middelalderske katolske monarker, ettersom imperiet ble ansett av den katolske kirke for å være den eneste etterfølgeren til Romerriket. Således, i teori og diplomati, ble keiserne ansett som primus inter pares,[5] ansett som de fremst blant blant likemenn blant andre katolske monarker over hele Europa.[6]

Fra et autokrati i karolingisk tid (800–924 e.Kr.) utviklet tittelen seg på 1200-tallet til et valgmonarki, hvor keiseren ble valgt av kurfyrstene. Ulike kongehus i Europa, til forskjellige tider, ble de facto arvelige innehavere av tittelen, særlig det ottonianske dynasti (962–1024) og salier-dynastiet (1027–1125). Etter regjeringskrisen i senmiddelalderen[7] beholdt habsburgerne besittelsen av tittelen uten avbrudd fra 1440 til 1740. De siste keiserne var fra huset Habsburg-Lothringen, fra 1765 til 1806. Det tysk-romerske rike ble oppløst av Frans II, etter det knusende nederlaget mot Napoléon Bonaparte i slaget ved Austerlitz den 2. desember 1805.

Det var en bred oppfatning at keiseren styrte med guddommelig rett, selv om han ofte motarbeidet eller konkurrerte med paven, særlig under investiturstriden.[8] Det tysk-romerske rike hadde aldri en keiserinne, selv om kvinner som Theophania (956-991) og Maria Teresia (1717-1780) utøvde sterk innflytelse. Gjennom historien ble stillingen sett på som en forsvarer av den katolske troen. Fram til Maximilian I i 1508 ble den utvalgte keiseren (Imperator electus) pålagt å bli kronet av paven før han overtok keisertittelen. Karl V var den siste som ble kronet av paven i 1530. Selv etter reformasjonen var den valgte keiseren alltid katolikk. Det var korte perioder i historien da valgkollegiet ble dominert av protestanter, og velgerne stemte vanligvis etter sin egen politiske interesse.

Tittel

[rediger | rediger kilde]
Framstilling av Karl den store på et glassmaleri fra 1100-tallet, Notre-Damekatedralen i Strasbourg, nå i Musée de l'Œuvre Notre-Dame.

Fra tiden til Konstantin den store hadde de romerske keiserne, med svært få unntak, tatt på seg en rolle som pådrivere og forsvarere av kristendommen. Konstantins regjeringstid ( 306–337) etablerte en presedens for den kristne keiserens stilling i kirken. Keisere anså seg ansvarlige overfor Gud for den åndelige helsen til sine undersåtter, og etter Konstantin hadde de en plikt til å hjelpe kirken med å definere og opprettholde ortodoksi (den rette tro). Keiserens rolle var å håndheve læren, utrydde kjetteri og opprettholde kirkelig enhet.[9] Både tittelen og forbindelsen mellom keiser og kirke fortsatte i det østlige romerske riket (det bysantinske riket) gjennom middelalderen (i eksil i løpet av 1204–1261). De økumeniske rådene på 500- til 800-tallet ble innkalt av de østromerske keiserne.[10]

I Vest-Europa bortfalt tittelen som keiser i vest etter Julius Nepos død i 480, selv om herskerne i de såkalte barbariske kongedømmene i vest fortsatte å anerkjenne den østlige keiserens autoritet i det minste nominelt til langt inn på 600-tallet. Mens gjenerobringen av Justinian I den store hadde gjenopprettet bysantinsk tilstedeværelse i Italia, eksisterte det religiøse gnisninger med pavedømmet som søkte dominans over kirken i Konstantinopel. Mot slutten av 800-tallet anerkjente pavedømmet fortsatt herskeren i Konstantinopel som den romerske keiseren, selv om den bysantinske militærstøtten i Italia i økende grad hadde avtatt, noe som førte til at pavedømmet så til frankerne for beskyttelse. I 800 skyldte pave Leo III en stor gjeld til Karl den store, konge av frankerne og konge av Italia, for å sikre hans liv og posisjon. På dette tidspunktet har den østlige keiseren Konstantin VI blitt avsatt i 797 og erstattet som monark av sin mor, Irene.[11]

Under påskuddet av at en kvinne ikke kunne styre imperiet, erklærte pave Leo III tronen ledig og kronet Karl den store til romernes keiser (Imperator Romanorum), etterfølgeren til Konstantin VI som romersk keiser, ved å bruke konseptet translatio imperii («overføring av styre»).[11] På myntene til Karl den Store er navnet og tittelen Karolus Imperator Augustus. I dokumenter brukte han Imperator Augustus Romanum gubernans Imperium («keiser Augustus, styrer Romerriket») og serenissimus Augustus a Deo coronatus, magnus pacificus Imperator Romanorum gubernans Imperium («mest fyrstelig Augustus kronet av Gud, største fredelig keiser som styrer imperiet til romerne»). Det østlige imperiet ga seg til slutt til å anerkjenne Karl den store og hans etterfølgere som keisere, men da som «frankiske» og «tyske» keisere, og på intet tidspunkt refererte de til dem som romerske, en betegnelse de reserverte for seg selv.[12]

Tittelen som keiser i Vesten antydet anerkjennelse fra paven. Etter hvert som pavedømmets makt vokste i løpet av middelalderen, kom paver og keisere i konflikt om kirkeadministrasjonen. Den mest kjente og bitre konflikten var investiturstriden, utkjempet på 1000-tallet mellom keiser Henrik IV og pave Gregor VII.

Fredrik III av Det tysk-romerske rike var den som regjerte lengst, 19. mars 1452 – 19 august 1493.
Franz II var den siste tysk-romerske keiser og gikk av i 1806, og riket gikk i oppløsning. Her avbildet som østerriksk keiser

Etter kroningen av Karl den store opprettholdt hans etterfølgere tittelen fram til Berengar av Friuli døde i 924. Det relativt korte interregnum mellom 924 og kroningen av Otto den store i 962 er blitt forstått som en markering av overgangen fra det frankiske riket til Det hellige Romerriket (det vil si det tysk-romerske rike).[13] Under det ottonianske dynasti falt mye av det tidligere karolingiske riket i Østfrankerriket (området som i stor grad tilsvarer dagens Tyskland) innenfor grensene til Det hellige romerske rike.

Siden 911 hadde de forskjellige tyske fyrstene valgt tyskernes konge blant sine likemann. Kongen av tyskerne ble deretter kronet som keiser i perioden 962–1530 etter presedensen satt av Karl den store. Karl V var den siste keiseren som ble kronet av paven, og hans etterfølger, Ferdinand I, adopterte bare tittelen «keiser-valgt» (engelsk: Emperor elect) i 1558. Den siste tysk-romerske keiser-valgt, Frans II, abdiserte i 1806 under Napoleonskrigene som innebar imperiets endelige oppløsning.

Begrepet sacrum (dvs «hellig») i forbindelse med det tyske-romerske riket ble først brukt i 1157 under Fredrik Barbarossa.[14]

Den hellige romerske keiserens standardbetegnelse var «August keiser av romerne» (Romanorum Imperator Augustus). Da Karl den store ble kronet i 800, ble han stilt som «mest fyrstelig Augustus kronet av Gud, største fredelig keiser som styrer imperiet til romerne», og omfattet dermed elementene av «Hellig» og «Romer» i den keiserlige tittelen.[15]

Ordet «romer» var en refleksjon av prinsippet om translatio imperii (eller i dette tilfellet restauratio imperii, «fornyelse av riket»)[16] som betraktet de (tyske) hellige romerske keiserne som arvingene til tittelen keiser av Vestromerriket, til tross for at Østromerriket fortsatte å eksistere.

I tyskspråklig historieskriving brukes begrepet Römisch-deutscher Kaiser («romersk-tysk keiser») for å skille tittelen fra den romerske keiseren på den ene siden, og den til den tyske keiseren (Deutscher Kaiser) på den andre. Det engelske begrepet «Holy Roman Emperor» er en moderne forkortelse for «keiser av det hellige romerske rike» som ikke samsvarer med den historiske stilen eller tittelen, dvs. adjektivet «hellig» er ikke ment som å modifisere «keiser»; det engelske uttrykket «Holy Roman Emperor» fikk gyldighet i mellomkrigstiden (1920- til 1930-årene); tidligere hadde tittelen også blitt gjengitt som «tysk-romersk keiser» på engelsk, som det også er på norsk.[1]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Etableringen av det tysk-romerske rike

[rediger | rediger kilde]

Fra tidsalderen til Otto den store og framover, mye av det tidligere riket til karolingerne, Det østfrankiske riket, var det som ble det tysk-romerske riket. Ulike tyske fyrster valgte en av sine egne som konge av tyskerne, deretter ble han kronet som keiser av paven. Den siste keiseren som ble kronet var Karl V; alle keisere etter ham var teknisk sett keiser-valgt, men ble referert til som keiser.

Konflikt med Den hellige stol

[rediger | rediger kilde]

Tittelen keiser (Imperator) innebar en viktig rolle som beskytter av den katolske kirke, og kvinner kunne ikke bli kronet. Etterhvert som pavedømmets makt vokste i løpet av middelalderen kom pavene og keiserne i stadig konflikt over styringen av kirken. Den mest velkjente og bitre striden var kjent som Investiturstriden som ble utkjempet i løpet av 1000-tallet mellom Henrik IV og pave Gregor VII.

Etterfølge

[rediger | rediger kilde]

Etterfølge til kongeverdighet var kontrollert av en rekke kompliserte faktorer. Valg betydde at kongedømmet Tyskland var bare delvis arvelig i motsetningen til kongedømmet Frankrike, skjønt statsoverhoedt forble ofte innenfor et dynasti inntil det ikke lenger var en mannlig etterfølger. En del forskere har foreslått at oppgaven med valgene var i virkeligheten for å løse konflikter kun når den dynastiske styre var uklart; dog, prosessen betydde at den fremste kandidaten måtte gjøre innrømmelser med velgerne, noe som førte til at stemmene ble lagt til side, da kjent som Wahlkapitulationen («valgovergivelse»). Valgrådet ble holdt av syv fyrster (tre erkebiskoper og fire verdslige fyrster) ved Den gylne bulle av 1356. Den forble slik fram til 1648 da avtalen etter trettiårskrigen krevde et tillegg for en ny velger for å opprettholde en skrøpelige balansen mellom de protestantiske og katolske fraksjonene i riket. Ytterligere en velger ble lagt til i 1690, og hele sammensetningen ble blandet på nytt i 1803, kun tre år før hele riket ble oppløst.

Etter 1438 forble kongene fra Huset Habsburg og Habsburg-Lorraine, med det kortvarige unntak av en fra Huset Wittelsbach, Karl VII. I 1508, og permanent etter 1556, reiste kongen ikke lenger til Roma for å bli kronet av paven.

Liste over tysk-romerske monarker

[rediger | rediger kilde]

Denne listen omfatter alle keisere, enten de tiltalte seg som tysk-romerske keisere eller ikke. Det er en del hull i rekkefølgen, eksempelvis var Henrik I Fuglefangeren konge av Tyskland, men ikke keiser; keiser Henrik II ble nummerert som hans etterfølger som tysk konge. Se Liste over tysk-romerske monarker.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b The New International Encyclopædia (1927). Bind 10; s. 675
  2. ^ ; Hayes, Carlton J.H. (1932): A Political and Cvltvral History of Modern Europe. Bind 1; s. 225.
  3. ^ Wilson (1999), s. 2.
  4. ^ Kuehnelt-Leddihn, Erik von (1943): The Menace of the Herd or Procrustes at Large, Mises Institute; s. 164.
  5. ^ «primus inter pares», NAOB
  6. ^ Breverton, Terry (2014): Everything You Ever Wanted to Know About the Tudors but Were Afraid to Ask. Amberley Publishing. ISBN 9781445638454; s. 104.
  7. ^ Wilson (2017), s. 382–383.
  8. ^ Nelson, Lynn H.: «The Owl, the Cat, and the Investiture Controversy», Lectures for a Medieval Survey. On-line Reference Book for Medieval Studies. Arkivert fra originalen 15. februar 2015.
  9. ^ Richards, Jeffrey (1979): The Popes and the Papacy in the Early Middle Ages, 476–752. London: Routledge & Kegan Paul; s. 14–15.
  10. ^ Richards (1979), s. 16.
  11. ^ a b Bryce (2010), s. 62–64.
  12. ^ Klewitz, Hans-Walter (1943): «Eduard Eichmann, die Kaiserkrönung im Abendland. Ein Beitrag zur, Geistesgeschichte des Mittelalters, mit besonderer Berücksichtigung des kirchlichen Rechts, der Liturgie und der Kirchenpolitik», Zeitschrift der Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte: Kanonistische Abteilung. 32: 509–525. doi:10.7767/zrgka.1943.32.1.509. S2CID 183386465.
  13. ^ «History of Germany. Part VIII: The Imperial Title and the Holy Roman Empire», European Royal History
  14. ^ Moraw, Peter (1977–1999): Heiliges Reich. Lexikon des Mittelalters. Bind 4. München & Zürich: Artemis. Columns 2025–2028.
  15. ^ Bryce (1968), s. 530.
  16. ^ Warner, David A. (2001): «Renovatio Imperii Romanorum», Jeep, John M., red.: Medieval Germany: An Encyclopedia. New York and London: Garland; s. 469–470.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tysk-romersk_keiser&oldid=24501782»