Hopp til innhold

Carlo Maria Viganò

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carlo Maria Viganò
Født16. jan. 1941Rediger på Wikidata (83 år)
Varese
BeskjeftigelseTeolog, katolsk prest (1968–), vaksinemotstander, katolsk biskop (1992–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop
  • titulær erkebiskop (1992–)
  • Nuncio to the United States (USA, Apostolic Nunciature to the United States, 2011–2016)
  • Delegate for Pontifical Representations (1998–2009)
  • generalsekretær (Vatikanstatens guvernorat, 2009–2011)
  • apostolic nuncio to Nigeria (1992–1998) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
Gregoriana
NasjonalitetItalia
Våpenskjold
Carlo Maria Viganòs våpenskjold
Carlo Maria Viganò på Commons
Viganò mrd president Barack Obama

Carlo Maria Viganò (født 16. januar 1941 i Varese i Italia) er en italiensk katolsk erkebiskop som har vært tilknyttet det pavelige diplomati.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Carlo Maria Viganò ble presteviet 24. mars 1968 for bispedømmet Pavia. Han tok deretter doktorgrad i kirkerett og sivilrett.

I 1973 trådte han inn i Den Hellige Stols diplomatiske korps. Han var som prest postert ved de pavelige representasjoner i Irak og så i Storbritannia, så var han fra 1978 til 1989 ved det vatikanske Statssekretariat. Viganò ble den 4. april 1989 utnevnt til Pavestolens permanente observatør ved Europarådet i Strasbourg.

Erkebiskop, apostolisk nuntius til Nigeria[rediger | rediger kilde]

Den 3. april 1992 utnevnte pave Johannes Paul II han til titularerkebiskop av Ulpiana og til apostolisk nuntius i Nigeria. Pave Johannes Paul II bispeviet ham personlig den 26. spril 1992; medkonsekrererende var kardinalstatssekretær Angelo Sodano og erkebiskop av Kraków, Franciszek kardinal Macharski.

Til den romerske kurie[rediger | rediger kilde]

Den 4. april 1998 utnevnte pave Johannes Paul II ham til delegat ved Statssekretariatet i Vatikanet.

Den 16. juli 2009 utnevnte pave Benedikt XVI til å overta etter Renato Boccardo som generalsekretær ved Vatikanstatens guvernement.[1]

Apostolisk nuntius til USA[rediger | rediger kilde]

Den 19. oktober 2011 utnevnte pave Benedikt XVI ham til apostolisk nuntius i USA. Forut for dette hadde Viganò innstendig bedt om å få forbli på sin post i Roma fordi han ville fullføre det han var i ferd med, særlig bekjempelsen av korropsjon og nepotisme. Dette er fremkommet ved lekkede dokumenter (Vatileaks 1.0) som for eksempel et brev av 27.2.2011).[2][3]

Med utnevnelsen av Christophe Pierre til hans etterfølger som nuntius i Washington D.C. den 12. april 2016 gikk den da 75-årige erkebiskop Viganò i pensjon.[4]

McCarrick-saken[rediger | rediger kilde]

I juni 2018 ble det bekjentgjort at Vatikanet påla erkebiskop og kardinal Theodore McCarrick (erkebiskop i Washington 2000-2006) strenge sanksjoner etter at beskyldninger om seksuelle overgrep mot mindreårig den gang McCarrick var ung prest i New York City, var blitt gransket å funnet graverende og troverdige. Straks ble det offentlig kjent at samme erkebiskop hadde forbrutt seg i mange år på forskjellig vis ikke minst mot prestekandidater. En kirkelig rettsgranskning skulle forberedes og gjennomføres. I slutten av juli så McCarrick seg nødsaget til å be om å bli løst fra sin kardinalsverdighet, noe som ble umiddelbart innvilget.

Saken hadde klare trekk av en mangeårig cover up, fordi ganske mange hadde visst, og enda flere en sterk anelse, om McCarricks embedsførsel.

Om aftenen 25. august 2018 amerikansk tid ble så et 11-siders skriv fra erkebiskop Viganò offentliggjort.[5][6][7] Der fremla han en rekke sterke påstander - med personnavn og angivelse av dokumenter og hvor de oppbevares -, og enda mer potensielt eksplosive synspunkter. Særlig oppsiktsvekkende var at pave Benedikt XVI i 2009 eller i 2010 skal ha ilagt strenge sanksjoner mot McCarrick og bedt ham tilbringe resten av livet i bønn og bot, men at den neste pave, altså pave Frans (som ifølge Viganò var informert om kardinalens overgrepsmønster) i 2013 tilsidesatte dette, og gjorde McCarrick til en av sine rådgivere. Han oppfordret i sitt skriv både paven og en rekke kardinaler og erkebiskoper til å fratre sine embeder.[8]

Viganòs brev ble gjenstand for både sterk kritikk og motstand, for sterk eller betinget støtte, og bekymring som munnet ut i oppfordring til grundige og troverdige granskninger.[7]

Den 14. januar 2019 offentliggjorde Viganò et brev der han oppfordret McCarrick til offentlig å be om forlatelse for sine gjerninger. Viganò skrev blant annet at McCarricks sjels frelse stod på spill.[9][10]

Heftig kritiker av pave Frans[rediger | rediger kilde]

Viganò regnes som en av pave Frans' heftigste kritikere og motstandere.[11] Viganó fungerer som støtte til en gruppe kalt «Associazione Exsurge Domine», som har som mål å gi støtte og materiell bistand til presteskap, religiøse og innviede lekfolk, for å «forsvare den uforandrede og uforgjengelige katolske tros tradisjon» og å «bevare og fremme den tradisjonelle liturgi».[12] I desember 2023 kunngjorde Viganó grunnleggelsen av et tradisjonalistisk seminar («Collegium traditionis») i Viterbo i sentral-Italia, det skulle formes gode og hellige prester som «ikke er underlagt utpressingen til å akseptere kjetteriene fra Vaticanum II eller Bergoglios avvik" for å få utføre sitt virke.[13]

Viganò sluttet seg til slutt med den sedisvakantistiske biskop Richard Williamson.[14] Han ba også Sveitsergarden om å arrestere pave Frans på grunn av en bok av Víctor Manuel Fernández, som Viganò anså som «pornografisk» og «pervertert».[15]

Skismatisk?[rediger | rediger kilde]

I juni 2024 meddelte erkebiskop Viganó selv at Dikasteriet for Troslæren hadde initiert en kanonisk straffesak mot ham med anklage om skisma.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nomina del Segretario Generale del Governatorato dello Stato della Città del Vaticano, i: Presseamt des Heiligen Stuhls: Tägliches Bulletin 16. juli 2009.
  2. ^ Spiegel.de: Bischof prangert Korruption im Vatikan an (27. januar 2012)
  3. ^ Andreas Englisch: Das Komplott der Kardinäle, Hamburger Abendblatt.de 4. juni 2012
  4. ^ http://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2016/04/12/0255/00570.html. 
  5. ^ Pentin, Edward (25. august 2018). «Ex-nuncio accuses Pope Francis of failing to act on McCarrick's abuse reports». Catholic News Agency. 
  6. ^ Viganò, Carlo Maria (22. august 2018). «Testimony». Catholic News Agency. Arkivert fra originalen 29. september 2018. Besøkt 26. august 2018. 
  7. ^ a b Rezac, Mary (27. august 2018). «Vigano testimony receives mixed response from US bishops». Catholic News Agency. 
  8. ^ Exklusiv: Das Schreiben von Ex-Nuntius Viagnò in deutscher Übersetzung Die Tagespost av 29. august 2018, lest 31. august 2018
  9. ^ Pentin, Edward (14. januar 2019). «In New Letter, Archbishop Viganò Calls on McCarrick to Publicly Repent». National Catholic Register (engelsk). Arkivert fra originalen 15. januar 2019. Besøkt 15. januar 2019. 
  10. ^ «Church Envoy Begs McCarrick to Repent as Abuse Verdict Nears». The New York Times (engelsk). 14. januar 2019. Arkivert fra originalen 15. januar 2019. Besøkt 15. januar 2019. 
  11. ^ Felix Neumann (8. mai 2020). «Erzbischof Viganò: Vom Nuntius zum Verschwörungstheoretiker». katholisch.de. Besøkt 21. mars 2023. 
  12. ^ exsurgedomine.it/de: Homepage. Lest 22. januar 2024.
  13. ^ «Papst-Gegner Viganò will traditionalistisches Priesterseminar gründen». katholisch.de. 11. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023. 
  14. ^ «Erzbischof Vigano wechselt ins Lager von Bischof Williamson». katholisch.de. 17. januar 2024. Besøkt 17. januar 2024. 
  15. ^ Chloe Mayer (16. januar 2024). «Pope Francis Should Be Arrested Over ‘Perverted’ Book, Archbishop Says». Newsweek (engelsk). Besøkt 17. januar 2024. 
  16. ^ catholic-hierarchy.org bvigano, lest 12. november 2020
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carlo_Maria_Viganò&oldid=24528185»