Beijingdialekt
Beijiingdialekt (kinesisk: 北京话 pinyin: Běijīnghuà) eller beijingmandarin (北京官话, Běijīng Guānhuà) er den varianten av kinesisk som tales i og rundt Beijing.
Det kinesiske riksmålet («mandarin») bygger på denne dialekten, som dermed er blitt normerende for det offisielle embedsspråket i Folkerepublikken Kina, Republikken Kina (Taiwan) og Singapore. Det er den formen av kinesisk som etterstrebes av over 880 millioner kinesere.[1][2]
Særtrekk, avvik fra standardkinesisk
[rediger | rediger kilde]Likevel er ikke beijingdialekt og mandarin helt identiske størrelser. Det er noen små kjennetegn som gjør at en person kan identifiseres som født eller oppvokst i Beijing. Det er små ikoniske forskjeller,fonologisk som særlig med tilføyelsen av en final rhotisk -r / 儿 etter noen ord (f.eks. 哪儿).[3] Det er også små avvik i syntaks[4], noen egne ord både abv eldre og yngre historie - tildels slang.
Utbredelse
[rediger | rediger kilde]Som dialekt tales språket i Beijing og i byens umiddelbare omgivelser.
De fleste språkforskere anser beijingdialekten som en av flere varianter av beijingmandarin, som favner et noe større område rundt hovedstaden, og dessuten språkøyer helt vest i Kina og nær Hongkong og Macao som skyldes tilvandring.
Dialekten som tales i Chengde, en by 300 km nord for Beijing, er språkvitenskapelig så nær beijingdialekten at den anses som en variant av beijingmandarin. Blant andre dialekter som rommes under overskriften beijingmandarin kan nevnes talemålet i Hailar i Indre Mongolia, og i Karamay i Xinjiang.
Også i byen Shenzhen i provinsen Guangdong synes beijingmandarin å ha slått gjennom som omgangsspråk. Grunnen er den store innvandringen av han-kinesere som innvandrer dit, og som legger av seg sin egentlige dialekt og tar beijingmandarinen i bruk for den gjensidige forståelses skyld.
Fonologi
[rediger | rediger kilde]Fonologisk sett er mandarin og beijingmandarin nokså likt.
Men det finnes markante forskjeller. Mest påfallende er beijingmandarinens vidstrakte bruk av rhotiske vokaler. Alle rhotiske vokaler er resultat av -儿 /-ɹ/, en sluttstavelse i nomen, – unntatt er kun et par ord der det uttales /ɑɹ/. Dette språklige fenomen finnes også i mandarin, men er på langt nær så utbredt som i beijingmandarin. Dette preget betegnes på kinesisk som Érhuà 儿化.
Dessuten blir mange stavelser «slukt» i beijingmandarin, noe som oppfattes som svært muntlig og ikke som gangbart i mandarin.
Lenisering kan illustreres ved de følgende eksempler:
- lydene zh ch sh /tʂ tʂʰ ʂ/ kan bli til r /ɻ/, slik blir bùzhīdào 不知道 til bùrīdào («jeg vet ikke»)
- lydene j q x /tɕ tɕʰ ɕ/ kan bli til y /j/, slik blir gǎnjǐnqù 赶紧去 til gǎnyǐnqù («rask gange»)
Tabellen viser noen flere særegenheter:
| Pinyin | Mandarin | Beijingmandarin |
|---|---|---|
| an | [an] | [æɨ̃] |
| ian | [iɛn] | [iɛɨ̃] |
| en | [ən] | [əɨ̃] |
| in | [in] | [iəɨ̃] |
| ang | [ɑŋ] | [ɑɯ̃] |
| eng | [ɤŋ] | [ɤɯ̃] |
| ing | [iŋ] | [iɤɯ̃] |
I beijingmandarin tenderer men til å uttrykke tonene mer utbreget enn i mandarin. I mandarin finnes det de følgende fire toner: høy, stigende, lav fallende og stigende, fallende. I beijingmandarin uttales de to første tonene noe høyere, den tredje blir betont sterkere, og den fjerde synker dypere.
Gloser
[rediger | rediger kilde]Det er også noen forskjeller mellom beijingdialekt og mandarin hva gjelder gloser. Det gjelder ikke minst grunnleggende ord. Slik er «i dag» på mandarin jīntiān 今天, men på beijingdialekt er det jīnr 今儿. Det er også innflytelse, særlig med innlånte ord, fra mongolsk og mandsjuisk. Eksempler:
- 胡同 hútòng – hutong, fra mellommongolsk quddug («vannbrønn», moderne mongolsk худаг) eller ɣudum («passasje»; moderne mongolsk гудам), muligens med innflytelse fra kinesisk 衕 («gate, passasje») og 巷 («strede»).
- 站 zhàn – stasjon, fra mellommongolsk ǰamči («poststasjon», i moderne mongolsk замч «guide»)
- 哏哆/哏叨 hēnduo - å klandre, fra mandsjuisk hendu[5][6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kaiman, Jonathan. «Learning Mandarin is really, really hard — even for many Chinese people». latimes.com. Besøkt 16. juni 2019.
- ^ Christensen, Matthew B. (15. november 2016). Geek in China: Discovering the Land of Alibaba, Bullet Trains and Dim Sum. Tuttle Publishing. ISBN 9781462918362.
- ^ «China: One Nation, How Many Languages? - Neustadt.fr». www.neustadt.fr. Besøkt 16. juni 2019.
- ^ Missionary recorder: a repository of intelligence from eastern missions, and a medium of general information, Volume 1. FOOCHOW: American M.E. Mission Press. 1867. s. 40. Besøkt 23. september 2011.
- ^ Wadley, Stephen A. (1996). «Altaic Influences on Beijing Dialect: The Manchu Case». Journal of the American Oriental Society. 116 (1): 99–104. JSTOR 606376. doi:10.2307/606376.
- ^ «» 还是关于东北话». Arkivert fra originalen 18. juni 2019. Besøkt 18. juni 2019.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Balfour, Frederic Henry (1883). Idiomatic Dialogues in the Peking Colloquial for the Use of Students. SHANGHAI, HANKOW ROAD: Printed at the "North-China Herald" office. Besøkt 24. april 2014.
- A Chinese and English vocabulary in the Pekinese dialect (3rd utg.). American Presbyterian Mission Press. 1898. Besøkt 15. mai 2011. [1]
- Ireneus László Legeza (1969). Guide to transliterated Chinese in the modern Peking dialect, Volume 2. E. J. Brill. Besøkt 1. mars 2012.(the University of Michigan)(Digitized 14. mai 2008)