Hopp til innhold

Santa Maria Maggiore

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Santa Maria Maggiore
OmrådeRoma[1]
PlasseringMonti
BispedømmeRoma bispedømme
Byggeår5. århundre
Arkitektur
PeriodeEarly Christian architecture
ArkitektFerdinando Fuga
Beliggenhet
Kart
Santa Maria Maggiore
41°53′51″N 12°29′55″Ø

Santa Maria Maggiore («Den store Maria-kirken», også kalt Basilica Liberiana, iblant også på norsk kalt «Santa Maria den store») er en av patriarkalbasilikaene i Roma. Navnet forteller at det er den største kirken i Roma viet til jomfru Maria.

Den første kirken her ble reist omkring år 350 av pave Liberius, derav navnet Basilica Liberiana («Den liberianske basilika»). Nyere utgravninger har ikke avdekket noe av den, derimot romerske murer og en kalender. I Liber Pontificalis bekreftes at pave Liberius «fecit basilicam nomini suo iuxta Macellum Liviae».[2] Den ble finansiert av en romersk patrisier og hans kone, som var barnløse og ønsket å gi sin formue til jomfru Marias ære.[trenger referanse] Legenden forteller at hun viste seg for dem i en drøm og ba dem bygge en kirke. Etterpå snødde det i august, den varmeste måneden i Roma, og snøen markerte omrisset på bygget som skulle reises. Dette feires årlig under festen for Vår frue av snøen den 5. august. Under festmessen i basilikaen slippes hvite roseblader ned fra taket for å illudere snø.

Det mest bemerkelsesverdige i kirken er mosaikkene på blant annet triumfbuen, med sin markering av jomfru Marias rolle som Theotokos («gudeføderske», Guds mor). Komposisjonen, etter romersk skikk en fortelling i belærende hensikt, understreket dette. Nestorianismen hadde avvist at jomfru Maria - selv om hun var mor til Kristus i hans menneskelige skikkelse - også var mor til ham som Gud. Sixtus 3. som var pave 432-40,[3] bidro til å bilegge denne striden som truet med å splitte kirken. I konsilet i Efesos i 431 ble nestorianismen fordømt som kjetteri, og året etter ble Sixtus valgt til pave og bestilte mosaikkene i Santa Maria Maggiore for å understreke jomfru Marias posisjon. Ikonografien er derfor uvanlig. Heller enn å la Maria fremstå som «Herrens tjenerinne», er det lånt fra romersk keiserlig ikonografi og avbildet henne i en praktfull kjole, som augusta, keiserinnen - selv om hun sitter med teinen og spinner. Jesusbarnet sitter ikke i sin mors fang, men på en sofa, omgitt av hoffmenn;[4] og i bakgrunnen ses attpåtil et hedensk tempel.[5] Selv Herodes er utstyrt med glorie i kraft av sin herskerstatus under barnemordet i Betlehem.[6]

Kirken ble restaurert av Sixtus 3. og helgenkåret med festdag 28. mars. for å feire erklæringen av Maria som Guds mor ved konsilet i Efesos i 432. Den ble sterkt skadet i et jordskjelv i 1348, og restaurert noen år senere. Kirken fungerte frem til 1953 som patriarkalbasilika for den latinske patriarken av Antiokia.

Den er betjent av kanniker, og i tillegg fungerer redemptoristprester som sakristaner, og det er et kollegium av dominikanerprester som hver dag hører skriftemål der.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ catalogo.beniculturali.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Kirkens indre, vatican.va
  3. ^ Halvorsen, Per Bjørn: «Sixtus 3.» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. januar 2025 fra [1]
  4. ^ Michael Gough: The origins of Christian art (s. 86-88), forlaget Thames og Hudson, 1973, ISBN 0-500-20131-5
  5. ^ Jesusbarnet sittende, flickr.com
  6. ^ Sta Maria Maggiore: Herodes med glorie; christianiconography.info

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]