Alfa (etologi)

Alfastatus er innen etologi den høyeste plasseringen i et slags hierarki. Alfastatus oppnås vanligvis gjennom dominans eller genetisk arv. Hos sosiale dyr er en alfa (også kalt alfahann og/eller alfahunn av noen) det individet i gruppen som leder de andre medlemmene. Når en hann og en hunn utfyller denne rollen sammen, omtales de som et lederpar eller også et alfapar. I noen grupper er alfaene overrepresentert i genene til en populasjon, hvis de er de eneste som får formere seg. Alfabegrepet er imidlertid omdiskutert i mange sammenhenger.

Verken hos hund eller ulv finnes alfaer (se Alfabegrepet), men lederdyr i en sosial gruppe som ofte kalles for familie. Det kan godt finnes flere lederdyr, både hanner og hunner, men rollene er ikke fast og kan variere fra situasjon til situasjon. Det er heller ikke uvanlig at flere lederpar i en gruppe parer seg. Ofte brukes alfa og dominans i forbindelse med familierhunder, men det er en av de vanligste feiltakelser som finnes. En hundeeier kan ikke dominere en familiehund og være alfa, for da måtte en parre seg med hunden.

Hos noen svært sosiale arter som sjimpanser og menneske, kan en utfordrer bruke mer indirekte metoder, som politiske allianser, for å fortrenge alfaen og ta plassen selv.

Beta og omega

I makthierarkiet hos mennesker er to andre roller også definert og navngitt. Først, beta (også kalt betahann), som er utfordreren. Betaene underretter seg alfaene, men kun etter å ha testet styrke. Betaene fungerer som nestsjefer og kan enten være avsatte alfaer, eller fremtidige alfaer hvis de fortsetter å utfordre den sittende alfaen. Termen omega($\omega$) er et antonym som ofte brukes nedsettende eller selvnedsettende som referanse til et medlem på bunnen av den sosiale rangstigen. I sammenheng med mennesker, blir termene «alfa» og «beta» i denne bruken ofte forvekslet med de gamle psykologiske termene type-alfa og type-beta personligheter, nå mest kjent som type-A og type-B.

Alfabegrepet

Begrepet alfa innen ulveforskning oppsto da Rudolf Schenkel i 1947 antydet at selvstendige ville ulver kom sammen og dannet flokker når vinteren begynte. Schenkel hevdet at alfa antyder topp-ranking innen et slags hierarki, slik at alfaulven per definisjon var den høyest rangerte ulven i flokken. Videre hevdet han at mellom ulver i fangenskap var hierarkiet kjønnsbasert, slik at det var både en alfahann og en alfahunn. I dag vet vi at dette ikke stemmer og at alfabegrepet er tvilsomt når man snakker om både ulv og hundedyr generelt. Tidlig forskning på ulv ble imidlertid som regel utført på ynglende dyr i fangenskap. Flokkene ble gjerne sammensatt av individer som ikke var i slekt, og derfor fikk den en annen sosial struktur enn det som gjelder i naturen. Alt i 1944 antydet imidlertid A. Murie at ulveflokken egentlig var en sosial familiestruktur, men det skulle gå lang tid før forskningen kunne underbygge denne teorien.

Nyere forskning viser nå at såkalte alfaer (i den biologiske betydningen) ikke forekommer naturlig i flokker der individene er nære slektninger. Begrepet brukes heller ikke lenger innen ulveforskningen, og den kjente ulveforskeren L. David Mech tar kraftig avstand fra bruken av ordet i forbindelse med ulv. Også flere andre forskere som Bloch (siden 1991 i Banff nasjonalpark, Kootenay nasjonalpark, Yoho nasjonalpark og Spray Lakes Provincial Park i Canada under ledelse av Dr. Paul Paquet) og Radinger (siden 1995 i Yellowstone nasjonalpark med gruppen rundt Rick McIntyre) har kommet til at adferd til frittlevende ulv ikke samsvarer med det man trodde tidligere. Mye, men ikke alt, kan overføres på hundens adferd, allikevel er det fortsatt mange hundeeiere og hundeskoler som tar feil ved bruk av begrepene alfa og dominans.

Se også

• Dominans
• Hundens rangordning
• Etologi