Hopp til innhold

Impala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Aepyceros»)
«Impala» har flere betydninger.
Impala
A. m. melampus (bukk)
Nomenklatur
Aepyceros melampus
(Lichtenstein, 1812)
Synonymi
Antilope melampus Lichtenstein, 1812
Aepycerotinae
Populærnavn
impala
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
UnderfamilieAntilopinae[1]
TribusAepycerotini[1]
SlektAepyceros[1]
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
IUCN SSC Antelope Specialist Group (2016)[2]

Økologi
Habitat: savanne og sletteland, med tilgang til dekke og ferskvann
Utbredelse: Afrika sør for Sahel
      A. m. melampus
      A. m. petersi

Impala (Aepyceros melampus) er en mellomstor antilopeart i slekten Aepyceros, som videre er eneste slekt i stammen Aepycerotini og inngår i underfamilien Antilopinae i kvegfamilien (Bovidae).[1] Arten er tallrik, stabil og livskraftig.[2] IUCN regnet i 2016 med en totalpopulasjonen på omkring 2 millioner individer.[2]

Navnet, impala, hevdes å stamme fra zulu.[3]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Noen regner arten til sin egen underfamilie, Aepycerotinae, men denne underfamilien blir her behandlet som et synonym til stammen Aepycerotini, ifølge Bovids of the World[4] og Zurano et al. (2019).[1]

Det er beskrevet minst seks underarter (se inndeling),[5] men impala blir av flertallet betraktet som en art med to underarter.[6] Noen, som Bovids of the World, hevder imidlertid at de to underartene bør betraktes som to selvstendige arter,[4] gitt den store genetiske distansen mellom dem. Det er heller ikke kjent at underartene noen gang har hybridisert, selv i områder som tidligere hadde overlappende utbredelse.[6][7]

Biologi

[rediger | rediger kilde]
A. m. melampus (hunndyr med kalv).

A. m. melampus

[rediger | rediger kilde]

A. m. melampus (nominatformen), også kalt vanlig impala og sørlig impala, blir så vidt større enn A. m. petersi. Bukkene har en kroppslengde på cirka 125–160 cm, mens hunnens er cirka 120–150 cm. Bukkene blir cirka 80–95 cm i skulderhøyde, mens hunnene blir cirka 75–90 cm. Halen måler cirka 30–45 cm. Bukkene veier cirka 45–80 kg, mens hunnene veier cirka 40–60 kg. Bare bukkene bærer horn, som er lyreformede og typisk måler cirka 45–92 cm.

A. m. melampus er utbredt i Kenya, Tanzania, Mosambik, Botswana, Zambia, nordøst i Sør-Afrika og Uganda. I tillegg er den introdusert til to områder i Gabon.[4] Underarten opptrer i dominerende antall på lett skogbevokst savanner og sletteland, der det er god nok tilgang på ferskvann, i høyder opp mot 1700 moh.[2]

A. m. melampus har kort, glinsende pels med rødbrun sadel over ryggen, med lysere på flanker og nærmest hvit på underside. Også øynene er innringet av hvit behåring, som strekker seg nedover langs neseryggen som to striper. Mulen er lys, ørene lange og spisse med sorte tupper. Baksiden av lårene og halen er markert av ei tynn sort stripe. Og unikt blant kvegdyr, så har impala metatarsale duftkjertler, som er tydelig markerte med sorte hårtuster, like over klovene på baklemmene.

A. m. petersi

[rediger | rediger kilde]
A. m. petersi (bukk), av Bovids of the World regnet som en selvstendig art.[4]
A. m. petersi (hunndyr)

A. m. petersi, også kalt sortneseimpala og angolaimpala, blir så vidt litt mindre enn A. melampus, men i snitt ørlite høyere. Bukkene har en kroppslengde på cirka 130–135 cm, mens hunnens er cirka 125–130 cm. Bukkene blir cirka 97 cm i skulderhøyde, mens hunnene blir cirka 90 cm. Halen måler cirka 30–35 cm. Bukkene veier cirka 63 kg, mens hunnene veier cirka 50–52 kg. Bare bukkene bærer horn, som er lyreformede og typisk måler cirka 92 cm. Det er uklart om denne underarten heller bør betraktes som en selvstendig art. Bovids of the World gjør det.[4]

A. m. petersi har tilsvarende pels som A. melampus, men er generelt litt mørkere. I tillegg skiller A. petersi seg fra A. melampus gjennom sine sorte ansiktsmarkeringer, inkludert ei sort stripe som renner fra tinningen gjennom øyet og et stykke nedover mot mulen.[4]

A. m. petersi har en begrenset populasjon og er utbredt i grensestrøkene mellom Sørvest-Angola og Nordvest-Namibia, men utbredelsen overlapper ikke med A. m. melampus. Underarten opptrer helst i tett vegetasjon langs elvene og i mer moderat vegetasjon nær vannhull.[4] I 1970-årene ble 310 sortneseimpalaer overført til Etosha nasjonalpark, for å gi den bedre beskyttelse. Den totale populasjon var i 2016 på rundt 1 000 individer i den opprinnelig utbredelsen i nordvest, mens den i tillegg talte rundt 3200–3300 individer i private reservater, så IUCN regner den som sårbar.[2][4]

Atferd

[rediger | rediger kilde]
De sprettende og hoppende bevegelsene til impalaene viser styrke og forvirrer rovdyr.

Impalaer er et fluktdyr som lever i flokk, vanligvis dominert av en bukk som omgir seg med et harem av hunner,[4] selv om søyene forlater flokken for å kalve. Blir dyra skremt eller overrasket vil hele flokken flykte, for å forvirre rovdyra. Flukten skjer gjerne med enorme byks, og arten kan hoppe over 9 meter langt og 2,5–3 meter høyt. De sprettende bevegelsene bidrar til å forvirre eventuelle rovdyr. Impalaer er imidlertid byttedyr for nesten alle større rovdyr i utbredelsen sin.

Hunner og avkom kan danne flokker på opp mot 100–200 individer,[4] men grupper på 15–30 dyr er mer vanlig.[4] Når det er rikelig med mat, blir hannene territorielle og gjeter hunnene i territoriet sitt.[4] I tørre perioder blir territoriene forlatt. Flokkene må trekke lenger vekk for å finne mat, og gruppene med dyr har en tendens til å overlappe og blande seg med hverandre. Unge bukker jages ut av gruppene og danner «ungkarsflokker», som typisk kan bestå av rundt 30 individer.[4]

Impalaer tygger drøv, og næringsgrunnlaget består av en mikstur av ulike gressorter, urter og friskt løv på tynne kvister.[4] Arten beiter således på et bredere utvalg av vekster enn andre antiloper, noe som kan være en betydelig del av forklaringen på arten suksess.[4] Flokker vil bruke spesifikke steder til avføring. Arten er aktive både dag- og nattestid. Impalaer er avhengig av vann, så en flokk er en god indikasjon på at det finnes vann i nærheten.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Impalaer er blant de mest jaktede antilopene på jakt-safarier i det sørlige Afrika, og det er den nest mest tallrike arten som høstes for biltong (en type soltørket kjøtt). Krypskyting inne i beskyttede områder og i randsonene forekommer regelmessig, samtidig med økende trykk fra landbruks- og beiteutvikling, truer det ellers stabile bestander.

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013), som deler Antilopinae inn i ni tribus og seks undertribus.[8] Rekkefølgen er imidlertid ikke nødvendigvis korrekt, selv om tribus, undertribus og slekter følger Bibi. Norske navn følger Verdens dyr (1986), men systematikken er endret etter utgivelsen av dette verket, så noen arter mangler norsk navn.[9]

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015
  2. ^ a b c d e IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Aepyceros melampus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T550A50180828. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-2.RLTS.T550A50180828.en. Accessed on 16 January 2025.
  3. ^ «impala». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/25908> (hentet 16.01.2025).
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q José R. Castelló. Bovids of the World: Antelopes, Gazelles, Cattle, Goats, Sheep, and Relatives. Princeton University Press, 12. apr. 2016, s. 24–27 +. ISBN 9781400880652
  5. ^ Nersting, L.G.; Arctander, P. (2001). «Phylogeography and conservation of impala and greater kudu». Molecular Ecology. 10 (3): 711–9. Bibcode:2001MolEc..10..711N. PMID 11298982. doi:10.1046/j.1365-294x.2001.01205.x. 
  6. ^ a b Lorenzen, E.D.; Arctander, P.; Siegismund, H.R. (2006). «Regional genetic structuring and evolutionary history of the impala (Aepyceros melampus)». Journal of Heredity. 97 (2): 119–32. PMID 16407525. doi:10.1093/jhered/esj012.  open access-publikasjon – kan fritt leses
  7. ^ Kingdon, J.; Happold, D.; Butynski, T.; Happold, M.; Hoffmann, M.; Kalina, J. (2013). Mammals of Africa. London, UK: Bloomsbury Publishing Plc. s. 479–484. ISBN 978-1-4081-2256-3. 
  8. ^ Faysal Bibi (2013). A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI:10.1186/1471-2148-13-166. Besøkt 2017-01-01
  9. ^ A. Semb-Johansson (red.); R. Frislid (oversetter) (1986). Hovdyr, bind 4 i serien Verdens dyr. Cappelen. ISBN 82-525-1907-5.  [originalens tittel Hoofed Mammals i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1984]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Impala&oldid=24916262»