Vilhelm av Æbelholt
| Vilhelm av Æbelholt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1127[1] Paris | ||
| Død | 6. apr. 1203[1] Danmark | ||
| Beskjeftigelse | Canon regular | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Abbed Vilhelm (også Vilhelm av Æbelholt, Guillaume; født ca. 1127 i Paris, død 6. april 1203) var en abbed av fransk adelsslekt som virket i Danmark.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble som ung kannik ved Sainte-Geneviève-klosteret utenfor Paris. I sin studietid i Paris lærte Vilhelm og Absalon (biskop av Roskilde, senere erkebiskop av Lund) hverandre å kjenne, og da han ønsket å reformere kannikenes liv ved Eskilsø kloster på Sjælland, ansatte han Vilhelm og et par munker til å gjennomføre dette.
Virke i Danmark
[rediger | rediger kilde]Han sørget for at Vilhelm, som hadde problemer med kirken i Frankrike, og tre andre augustinerkanniker ble sendt til Danmark (1165). Valdemar den store og Absalon mottok dem i Ringsted, og Vilhelm ble nå abbed for klosteret på vesle Eskilsø.
Legenden fil ha det til at Vilhelm og tre andre franske kanniker i land på Sjælland 15. august 1165, men de tre andre ble forskrekket over tilstanden i det danske klosteret at de straks dro hjem igjen. Også Vilhelm hadde lyst å snu, men lot seg overtale av Absalon til å vente litt. Så forsøkte djevelen å tenne på halmen rundt sengen hvor Vilhelm lå. Men han var trygg, og djevelen siterte Lukasevangeliets ord om «det kom en som var enda sterkere enn meg og overmannet meg». (Lukas 11,22)[2] Klosteret hadde faktisk dårlig rykte, der det het seg at kannikene festet i spisesalen med både menn og kvinner, med drikking og ringdanser så de stilte bakfulle til morgenmesse og ville sove, heller enn synge lovsang.[3]
Absalon hadde imidlertid skjenket Eskilsø kloster anselig jordegods, fremfor alt i Tjæreby sogn vest for Hillerød, og dit flyttet Vilhelm rundt år 1175 munkene sine, til det som da het Ebbeholtswang («Æbelholt vang»).[4] Absalon stiftet et nytt kloster der med Vilhelm som abbed, stadfestet av pave Alexander III i to buller.[5]
Vilhelm brant for kirketukt rundt om i klostrene, slik som Børglum kloster, og advarte spesielt mot drukkenskap. Hans alvorligste feilgrep var nok hans iver etter å knytte Danmark og Frankrike tettere sammen ved å støtte den franske kongen Filip Augusts frieri til den danske prinsessen Ingeborg. Det var politiske grunner til at kong Filip ønsket nærhet til det danske kongehus, og både erkebiskop Absalon og Ingeborgs bror, den danske kong Knud, hadde betenkeligheter, trolig også med tanke på hvordan den tysk-romerske keiseren ville reagere på denne alliansen. Men Vilhelm klarte å overtale dem, og Ingeborg ble dermed sendte utenlands for å gifte seg med en mann som snart forstøtte henne til fordel for en annen kvinne, og holdt henne i fangenskap. I 1194 ga kong Knud abbed Vilhelm det krevende oppdraget å oppsøke kong Filip og formane ham om å anerkjenne Ingeborg som sin kone og Frankrikes dronning.[6] Vilhelm fikk med seg Danmarks kansler Peder Sunesen (ca 1161-1214)[7] som også var biskop og sønn av erkebiskop Absalons fetter, med særlig innsikt i kirkerett. Men først i 1213 tok kong Filip sin danske kone tilbake.
Etter kong Sverres maktovertakelse i Norge, søkte flere norske bisper beskyttelse i Æbelholt. Vilhelm talte deres sak hos paven, bidro til baglerpartiets opprettelse og sendte etter baglernes fremgang noen av sine kanniker til Konghelle, der de grunnla Kastelle kloster omkring 1196.
Fra 1191 oppholdt erkebiskop Eirik Ivarsson fra Nidaros seg hos erkebiskop Absalon i Lund i Skåne. Kardinalen Fidentius fikk i oppdrag å megle i den norske kirkestriden mellom kong Sverre og de norske biskopene. Imidlertid rakk ikke Fidentius lenger enn til Lund; der døde han. Abbed Vilhelm forfattet et skarpt skriv om kardinalens griskhet og forventninger om å bli forsørget av sitt vertskap.[8]
Vilhelms korrespondanse er den beste kilden til hans historie, enten han forteller fra sin ungdom og om sitt klosters trengsel og fremgang, eller grubler over tidens begivenheter og (i form av en oppdiktet brevveksling) drøfter kirkerettslige spørsmål. Brevene kaster lys over hans livlige, ildfulle og utålmodige personlighet, som forener brennende tro og hensynsløs lidenskap med munkeaktig ydmykhet og fransk høflighet. Typisk er hans overstrømmende vennskapsforsikringer overfor abbed Valbert av Esrom kloster for hans hjelpsomhet overfor Æbelholt.[9] [10]
Død og helligkåring
[rediger | rediger kilde]Etter abbed Vilhelms død i 1203 ble det snakket om jærtegn ved graven hans. Noen år senere ble det utarbeidet en noe mangelfull levnedsbeskrivelse av ham, og Anders Sunesen bad paven om å kanonisere Vilhelm. Dette skjedde i 1224, og spesielt etter at hans relikvier var overflyttet til klosterets nye steinkirke i 1238, ble Æbelholt et yndet valfartssted. Senere gikk det i glemmeboken med reformasjonen, og murstein og byggematerialer ble gjenbrukt da Frederiksborg slott ble oppført.[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Nordisk familjebok : Werth - Väderkvarn, runeberg.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Vilhelm av Æbelholt», katolsk.no
- ^ «St. Vilhelm av Æbelholt», historie.online.dk
- ^ Susan Johnsen: Opdagelsen af Æbelholt Klosterruin (s. 89), Museum Nordsjællands årbog 2018
- ^ «Vilhelm av Æbelholt», katolsk.no
- ^ «Vilhelm av Æbelholt», katolsk.no
- ^ «Peder Sunesen»
- ^ Christensen, Aksel E.: «Absalon» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 8. august 2024 fra [1]
- ^ Hal Koch: «Valbert» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 8. august 2024 fra [2]
- ^ Det er utdrag av Vilhems brev på kildelisten til www.oresundstid.dks side om Æbelholt Kloster
- ^ Susan Johnsen: Opdagelsen af Æbelholt Klosterruin (s. 92), Museum Nordsjællands årbog 2018