Østerrike-Ungarn
.svg)
.svg)
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
Det østerriksk-ungarske monarki,[a] kort Østerrike-Ungarn, uformelt også kalt det keiserlige og kongelige dobbeltmonarki, var en realunion i Habsburg-rikets siste fase i Mellom- og Sørøst-Europa i tidsrommet mellom 1867 og 1918. Det besto fra og med omdannelsen av keiserriket Østerrike til et statsforbund på grunnlag av Den østerriksk-ungarske utligning av den 8. juni 1867 (implementert i Østerrikes forfatning den 21. desember 1867) og inntil Ungarn trådte ut av realunionen den 31. oktober 1918.
Monarkiet var en sammensetning av to stater: De i Riksrådet representerte kongeriker og land, uoffisielt Cisleithania (først fra 1915 offisielt kalt Østerrike), og Den hellige ungarske Stefanskrones land, uoffisielt Transleithania, ellers Ungarn. Hertil kom området Bosnia og Hercegovina, som Østerrike besatte i 1878, og som etter lange forhandlinger ble innforlivet monarkiet som kondominium i 1908. De forfatningsrettslige utligningsavtalene sikret begge delstatene likeberettigelse i deres forhold til hverandre, i form av en realunion. Felles statsoverhode var keiseren av Østerrike og den apostoliske konge av Ungarn av Huset Habsburg-Lothringen. Fra 1867 til 1916 hersket Frans Joseph I, deretter hans grandnevø Karl I/IV til 1918.
Riket besto av dagens Østerrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania og mindre deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina.
Opprettelsen
[rediger | rediger kilde]Opptakt
[rediger | rediger kilde]Den østerriksk-prøyssiske krig, også kalt den tyske krig, den tyske broderkrig eller samlingskrigen, ble utkjempet i 1866 mellom Keiserriket Østerrike og kongeriket Preussen om lederskapet i Det tyske forbund. Den endte med Preussen og dennes alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnla Det nordtyske forbund. Året etter ble Østerrike-Ungarn opprettet.
For de andre tysktalende statene ble det dermed den «lilletyske løsning» som ble valgt da Tyskland ble samlet som nasjonalstat under den fransk-prøyssiske krig få år senere, altså uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn.
Mot den andre grensen på Den italienske halvøy hadde også Østerrike mistet innflytelse. Den generelle nedgangen i innflytelse i Europa for Østerrike ga derfor grunnlaget for at radikale grep måtte tas.
Avtalen
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Ausgleich
Bakgrunnen for dannelsen av denne realunionen var et kompromiss mellom tyskerne i Østerrike-Böhmen og madjarene i Ungarn. Selv om tyskerne utgjorde mindre enn halvparten av befolkningen i Østerrike og madjarene tilsvarende i Ungarn, hadde de to gruppene kontroll over de andre folkeslagene i områdene, nemlig i Østerrike italienere, slovenere, tsjekkere, polakker og rutenere (dagens vest-ukrainere) og i Ungarn slovaker, kroater, bosniere, serbere og transsilvanere (rumenere).
Den østerrikske og ungarske delen av realunionen var ellers likestilt, de hadde sine egne parlamenter og forfatninger og brukte sine egne språk, og blandet seg ikke i hverandres anliggender. De var knyttet sammen kun gjennom sin felles hersker.
Landområder
[rediger | rediger kilde]Østerrike-Ungarn var veldig dominerende i Sentral-Europa og på det nordvestlige Balkan. Det var regnet som en av Europas fem stormakter mens det eksisterte, men var i motsetning til de fire andre (Storbritannia, Frankrike, Det tyske keiserdømmet og Det russiske keiserdømmet) et multietnisk lappeteppe uten noen klar etnisk majoritet, og ble derfor oppløst etter første verdenskrig, da seierherrene mente at hvert folkeslag i størst mulig grad skulle ha sin egen nasjonalstat.
Til den østerrikske delen, Cisleithania, hørte de habsburgske arvelandene, Böhmen, Mähren, syd-Schlesien, Galicia og Lodomeria, Bukovina, Salzburg, Istria og Dalmatia. Det egentlige Ungarn, som inkluderte det nåværende Slovakia, utgjorde sammen med Siebenbürgen (Transilvania), Slovenia og Kroatia den ungarske delen av riket. Bosnia-Hercegovina var fra 1908 et felles område, et såkalt kondominium, for Østerrike og Ungarn.
Imperiet hadde i motsetning til de andre stormaktene nesten ingen landområder/kolonier utenfor Europa, kun en garnison i Tianjin i Kina som det fikk som en del av Åttenasjonsalliansen som slo ned bokseropprøret.
Kronland
[rediger | rediger kilde]Etter omorganiseringen av det østerrikske keiserriket i 1867 fikk den ungarske riksdelen (Transleithania) større selvstendighet. Den østerrikske riksdelen (Cisleithania) bestod av femten såkalte Kronländer («kronland»). Selv om disse ikke var autonome, hadde mange av disse rettslige særtrekk og var derfor heller ikke rene forvaltningsdistrikter.
Østerrikes kronland før første verdenskrig var:
| Delstat | Hovedstad | Innbyggere | Areal | Statsform | |
|---|---|---|---|---|---|
| (antall 1910) | (derav tyskspråklig) | (km²) | |||
| Böhmen | Prag (Praha) | 6 770 000 | 37 % | 51 948 | kongerike |
| Bukovina | Czernowitz (Tsjernivtsi) | 800 000 | 21 % | 10 442 | hertugdømme |
| Dalmatia | Zadar | 646 000 | 0 % | 12 833 | kongerike |
| Galicia og Lodomeria | Lemberg (Lviv) | 8 030 000 | 1 % | 78 493 | kongerike |
| Kärnten | Klagenfurt | 396 000 | 79 % | 10 327 | hertugdømme |
| Krain | Laibach (Ljubljana) | 526 000 | 5 % | 9 955 | hertugdømme |
| Küstenland | Triest (Trieste) | 895 000 | 3 % | 7 969 | fyrste- og markgrevskap |
| Mähren | Brünn (Brno) | 2 620 000 | 28 % | 22 222 | markgrevskap |
| Österreich ob der Enns | Linz | 853 000 | 96 % | 11 982 | erkehertugdømme |
| Österreich under der Enns | Wien | 3 530 000 | 100 % | 19 822 | erkehertugdømme |
| Salzburg | Salzburg | 215 000 | 100 % | 7 154 | hertugdømme |
| Schlesien | Troppau (Opava) | 757 000 | 45 % | 5 147 | hertugdømme |
| Steiermark | Graz | 1 440 000 | 71 % | 22 426 | hertugdømme |
| Tirol | Innsbruck | 946 000 | 57 % | 26 254 | fyrstegrevskap |
| Vorarlberg | Bregenz | 145 000 | 95 % | 2 601 | grevskap |
| Cisleithania | Wien | 28 600 000 | 37 % | 300 000 | keiserrike |
| Kroatia og Slavonia | Agram (Zagreb) | 2 620 000 | 0 % | 42 534 | kongerike |
| Ungarn | Budapest | 18 300 000 | 8 % | 282 297 | kongerike |
| Transleithania | Budapest | 20 900 000 | 8 % | 325 000 | — |
| Bosnia-Hercegovina | Sarajevo | 1 930 000 | 0 % | 51 082 | annektert område |
| Østerrike-Ungarn | Wien | 51 400 000 | 23 % | 675 000 | dobbeltmonarki |
Utenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]På slutten av 1860-årene hadde ambisjonene Østerrike-Ungarn hadde i Italia og Tyskland blitt kvalt av ved fremveksten av nye nasjonale krefter. Samtidig førte nedgangen og mislykkede reformer av Det ottomanske riket til voksende slavisk motstand i det okkuperte Balkan, og Russland og Østerrike-Ungarn så dermed en mulighet til å utvide i denne regionen. I 1876 tilbød Russland ovenfor Østerrike-Ungarn at man delte Balkan mellom seg, men Andrássy mente for Østerrike-Ungarn allerede var en «mettet» stat og at de ikke kunne takle flere områder. Hele monarkiet ble dermed trukket inn i en vanskelig posisjon med tanke på diplomatisk balansegang. Dette startet først under Andrássy, med tanke på provinsen Bosnia og Hercegovina, en overveiende slavisk område av Det ottomanske riket, som ble overført til østerriksk-ungarsk kontroll i 1878, av Berlin-kongressen. Ustabiliteten dette medførte endte til slutt opp med krig etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike ved Sarajevo i 1914.
Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den østerriksk-ungarske hær under første verdenskrig
Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: På Balkanfronten, østfronten og Italiafronten var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalp Keiserriket Tyskland på vestfronten etter man (som del av Sentralmaktene) hadde vunnet på østfronten. Resultatet av seieren i øst var en skuffelse: freden i Brest-Litovsk gav Tyskland kontroll over enorme områder, mens Østerrike-Ungarn ble innsnevret. Før krigens avslutning i november 1918 ble det også klart at man hadde tapt både Italia- og Balkan-fronten.
Oppløsningen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Oppløsningen av Østerrike-Ungarn
Etter første verdenskrig, der Østerrike-Ungarn var på den tapende side, ble keiserriket splittet opp. Dette ble regulert i Saint-Germain-traktaten (1919) for Østerrike og Trianon-traktaten (1920) for Ungarn. Østerrike, Ungarn, og Tsjekkoslovakia ble nye stater bestående utelukkende av det gamle territoriet til Østerrike-Ungarn, mens resterende ex-områder kom under Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia), Romania og den nyopprettede Andre polske republikk.
Datidens og ettertidens vurdering
[rediger | rediger kilde]| Offisielle fulle navn på landet |
|---|
| nb: De i Riksrådet representerte kongeriker og land og Den hellige ungarske Stefanskrones land
ty: Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone un: A birodalmi tanácsban képviselt királyságok és országok és a magyar Szent Korona országai |
I årene før første verdenskrig var datidens vurdering, både internt i Østerrike-Ungarn, men også blant land ellers i Europa, at Østerrike-Ungarns var en konstruksjon som ikke passet i den moderne verden. Denne oppfatningen har endret seg over tid, ikke minst etter andre verdenskrig og de brutale etniske rensingene i Sentral- og Øst-Europa både under og etter krigen.[1] At Østerrike-Ungarn som multinasjonal stat hadde en sentral posisjon for hvordan europeisk politisk historie utviklet seg i perioden mellom revolusjonene i 1848 og avslutningen på andre verdenskrig i 1945.[2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6