Nakba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nakba
En palestinsk mann ser utover en skole i en flyktningleir, 1948.
DeltakereFlagget til Israel Staten Israel
StedPalestinamandatet
Dato1948
Resultat750 000+ palestinske arabere drevet på flukt
Nakba på Commons

Nakba eller i bestemt form al-Nakba (arabisk النكبة, «katastrofen») er betegnelsen på den etniske rensningen av palestinere innen Palestinamandatet under den arabisk-israelske krigen i 1948.

Omtrent 750 000 palestinere, rundt 80 % av befolkningen i området som senere ville bli Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper gjennom ulike voldelige midler, deretter av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel.

Under fordrivelsen av palestinere i 1948 ble det begått flere titalls massakre på palestinske arabere der flere tusen ble drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten totalt ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn.

Palestinere minnes hendelsene som fant sted under krigen hvert år den 15. mai, en dag etter Israels uavhengighetsdag.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter avslutningen av andre verdenskrig foreslo FN å dele Palestinamandatet mellom jøder og arabere etter at området hadde vært under britisk kontroll. Delingsplanen ville gi jødene kontroll over 56 % av landområdene, araberne 43 %, mens Jerusalem og et lite tilstøtende område skulle være underlagt internasjonal kontroll. Jødene aksepterte planen, mens araberne avviste den, og konflikten eskalerte til borgerkrig mellom de jødiske og arabiske innbyggerne i området, drevet av væpnede militser på begge sider som Den hellige krigs armé og Irgun. Historikeren Yoav Gelber har anslått at det ble drept i underkant av 1 000 personer på hver side, mens drøyt 100 briter ble drept. 14. mai 1948 erklærte jødene Israel som en egen stat, hvorpå de omkringliggende arabiske land gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av den nye jødiske staten. De israelske styrkene var underlegne i antall, men klarte likevel å slå angrepet tilbake, og i februar 1949 ble det inngått avtale om våpenstillstand mellom Israel og Egypt. Israel hadde da mistet 4 000 soldater og 2 400 sivile. Drepte soldater på arabiske side er uvisst, ifølge de palestinske selvstyremyndighetene ble minst 15 000 av den arabiske befolkningen i Palestinamandatet drept under krigshandlingene og den påfølgende fordrivelsen.[2]

Arabere forlater Haifa etter at israelske soldater har inntatt byen

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Det var Constantine Zurayk, en professor i historie ved American University of Beirut, som var den første som brukte begrepet om fordrivelsen av palestinerne i 1948; dette skjedde i Zurayks bok Ma'na an-Nakba (katastrofens betydning), som ble utgitt første gang i 1948.[3] I internasjonal diplomati har det vært en vegring for å bruke begrepet fordi det kan oppfattes som at opprettelsen av staten Israel betraktes som en katastrofe.[4]

Den palestinske identitet[rediger | rediger kilde]

Under uavhengighetskrigen og årene som fulgte ble ikke den arabiske befolkningen kalt for palestinere. Det var først ved opprettelsen av PLO i 1964 at denne betegnelsen ble innarbeidet, og Nakba har vært et helt sentralt element i bygging av den palestinske identiteten.[5] Ganske raskt ble det dratt paralleller mellom Holocaust og Nakba som kollektive traumer for henholdsvis jøder og palestinere, herunder påstander om at palestinerne var det siste leddet i kjeden av ofre for nazistenes raseforfølgelser.[6]

Et sentralt stridstema i konflikten mellom Israel og palestinere er hvorvidt palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake til landområdene de ble fordrevet fra i 1948. Denne retten ble anerkjent av den svenske diplomaten Folke Bernadotte i 1948, som mente at brudd på elementære juridiske prinsipper å nekte flyktningene å returnere til sine hjem samtidig som jøder fritt kunne immigrere.[7] Israel har motsatt seg dette fordi en eventuell retur av alle palestinske flyktninger ville gjøre jødene til en minoritet i eget land, og Israels standpunkt har derfor vært at de palestinske flyktningene snarere burde bli repatriert i de arabiske nabolandene som fordrev sin jødiske befolkning i årene etter Israels opprettelse. En slikt kompromiss var også noe Bernadotte nevnte som en praktisk implementering av retten til retur, men dette har fra arabisk hold blitt karakterisert som en potensiell gjentakelse av Nakba.[8] Den britisk-palestinske forskeren Salman Abu Sitta er grunnlegger av Palestine Land Society, og han har forfattet et forslag til praktisk gjennomføring av de palestinske flyktningenes retur, der staten Israel avvikles til fordel for en demokratisk palestinsk stat, der jødene plasseres i tre kantoner tilsvarende 12 % av dagens Israel.[9]

Israels narrativ[rediger | rediger kilde]

De første tiårene etter uavhengighetskrigen var den rådende israelske oppfatning at arabere bosatt i landområdene som staten Israel ble opprettet på dro frivillig eller på oppfordring fra arabiske ledere. Etter hvert som dokumentasjon fra hendelsene har blitt nedgradert og tilgjengelig for forskere har dette narrativet blitt utfordret, og det har siden blitt en bredere oppfatning også i Israel om at de fleste flyktet i reell frykt for sine liv eller ble fysisk jaget av israelske soldater. Det viktigste vendepunktet i dette narrativet kom da den israelske historikeren Benny Morris i 1987 ga ut boken The Birth of the Palestinian Refugee Problem som fikk stor internasjonal oppmerksomhet. I arkivmaterialet hadde han funnet dokumentasjon på at israelske soldater hadde begått krigsforbrytelser mot sivile palestinere, og at David Ben-Gurion og andre sionistiske ledere under de pågående krigshandlingene diskuterte muligheter for å «overføre» arabere ut av områdene som jødene hadde erklært sin nye stat på. Morris konkluderte likevel med at den voldelige fordrivelsen av palestinerne var et resultat av krigshandlingene, og at det ikke forelå indikasjoner på en overordnet plan for systematisk fordrivelse av arabere forut for uavhengighetskrigen.[10] Morris har kritisert israelske styresmakter for å nekte å frigjøre alle dokumenter som kan kaste lys over hendelsene.[11]

I 2011 vedtok Knesset en lov som blant annet gjorde det mulig å tilbakeholde økonomisk støtte til organisasjoner som markerer dagen for opprettelsen av staten Israel som en sørgedag. Loven har blitt kalt Nakba-loven og har blitt beskyldt for å begrense ytringsfriheten i landet.[12]

Jødisk nakba[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jødisk exodus fra arabiske land til Israel

Fiendtlighetene mellom Israel og de arabiske nabolandene la sammen med arabisk nasjonalisme et sterkt press på den jødiske minoritetsbefolkningen i arabiske land. Mange jøder ble fratatt statsborgerskap og eiendomsrett, og det ble i flere land gjennomført massakrer og ødeleggelser av synagoger, skoler og forretningslokaler. Dette førte til at mellom 800 000 og 1 000 000 jøder flyktet fra arabiske land til Israel mellom 1948 og begynnelsen av 1970-årene. Dette har også blitt kalt jødisk nakba.

Palestinske flyktninger i dag[rediger | rediger kilde]

Etter krigen i 1948 ble FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) opprettet for å håndtere de palestinske flyktningene. De fleste bor på Gazastripen og Vestbredden som tilhørte det opprinnelige Palestinamandatet, men UNRWA gir også bistand til palestinske flyktninger i Libanon og Syria. Jordan er det landet som i størst grad har integrert palestinere i sin egen befolkning der et flertall av de palestinske flyktningene har blitt tilbudt jordansk statsborgerskap.[13] Libanon har gitt statsborgerskap til noen få palestinske flyktninger, i hovedsak sjia-muslimer. Et mindre antall flyktet internt i Israel til andre arabiske bosettinger og er i dag israelske statsborgere, men har formelt fortsatt status som flyktninger.

Palestinerne er blant verdens hurtigst voksende befolkninger, og tallet på registrerte palestinske flyktninger og deres etterkommere har økt fra 914 000 i 1950 til seks millioner i 2024.[14] Mange av disse bor i flyktningleirer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gladstone, Rick (15. mai 2021). «An annual day of Palestinian grievance comes amid the upheaval.». The New York Times. ISSN 0362-4331. 
  2. ^ «From one generation to the next, Palestinians aim to keep the history of al-Nakba alive». CNN. 15. mai 2024. 
  3. ^ Zureiq 1948.
  4. ^ «- Kaller opprettelsen av Israel for «katastrofen»». Dagbladet. 29. mai 2024. 
  5. ^ «A 'Catastrophe' That Defines Palestinian Identity». The Atlantic. 14. mai 2018. 
  6. ^ Wermenbol, Grace (2021-04-30). A Tale of Two Narratives: The Holocaust, the Nakba, and the Israeli-Palestinian Battle of Memories. Cambridge University Press. s. 307–308. ISBN 978-1-108-89021-2. 
  7. ^ «Bernadotte: His Legacy to Palestine Refigees». UNRWA. 
  8. ^ «The old and new Nakba: Forced expulsion of Palestinians must be rejected». The Jordan Times. 21. november 2023. 
  9. ^ Salman Abu Sitta. «The Right of Return: The Only Future for Palestine» (PDF). Insight Turkey. 
  10. ^ «The Nakba Obsession». City Journal. 2010. 
  11. ^ «Benny Morris: Israel’s Concealing of Nakba Documents Is Totalitarian». Haaretz. 15. juli 2019. 
  12. ^ «Israeli University Cancels Event Marking Nakba Day, Citing Violation of Law». Haaretz. 16. mai 2019. 
  13. ^ «Palestinerne i Jordan: Statsborgerskap og reisedokumenter» (PDF). Landinfo. 2. januar 2024. 
  14. ^ «Alle har sviktet palestinerne». VG. 10. mars 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nakba&oldid=24485876»