Vanning i Lom og Skjåk
Vanning i Lom og Skjåk dreier seg om kunstig vanning av åker eng i førindustriell tid. Bakgrunnen for dette er at disse fjellbygdene ligger i regnskyggen øst for de store fjellmassivene som skiller Vestlandet og Østlandet fra hverandre. Lom og Skjåk er blant de mest nedbørsfattige bygdene i landet; det er et av de tørreste jordbruksområdene i Europa. På årsbasis er nedbøren bare 250 til 300 mm regn og snø.
| «Gje Vårherre sol, ska oss sjølve skaffe væte» |
| Ordtak fra Ottadalen |
Historie
[rediger | rediger kilde]Teknikken gikk ut på å lede vann mot innmarka gjennom kunstige vannveier fra bekker og mindre elver i fjellsidene. I innmarka var det et mer finmønstret nett av grøfter og renner som førte vannet utover åkrene.
Hvor gammel den kunstige vanningen er i Ottadalen kan ingen kilder gi svar på. Men skriftlige kilder forteller at kunstig vanning var vanlig øverst i Ottadalen på 1600-tallet.
Noen steder var det enkelt fordi det var en bekk eller et oppkomme i lia ovenfor den dyrka marka. Det kunne være fristende å øke vannføringen i bekker og åer ved å grave grøfter fra snøfonner i fjellet eller fra små elver. Dette krever innsats, både kapital og arbeidskraft og har som forutsetning at flere samarbeider om anlegg og drift. I ettertida er det disse lange grøftene eller vassveitene som er de synlig sporene etter vanningskulturen i Lom og Skjåk.[1]
Vannveiene ble anlagt fra kanten av isbreene i fjellet fram til åkrene. Det kunne også bygges små demninger foran brekanten. Lengden vannet ble ført fram kunne variere. Den korteste er bare 300 m, den lengste er 20 km.[2]
68 anlegg av denne typen er registrert i Lom.
Vannrenner, hogd ut av tømmerstokker, var det tekniske grunnlaget for de første vannveiene av denne type.
Bordvassvegen
[rediger | rediger kilde]Bordvassvegen er ett av disse anleggene, og en av de som var lengst i bruk. Den skulle skaffe vann til ni gårder ved Bøvra, fra Aukrust til Andvord. Det er bevart en kontrakt med Peder Pedersen Dagsgardsødegård fra 1833 som forteller om byggeplanene.
Bordvassvegen begynner høyt oppe i fjellet under Lomseggen, 1450 moh., og ender på gården Andvord, 450 moh. Bordvannveien var i bruk helt frem til 1986. I dag brukes stien langs vannveien som tursti. [3]
Turen går på solsida i slak helling og er en fin tur på omtrent 8 km. Turen begynner og slutter ved Norsk fjellsenter i Lom sentrum. Ruta til Bordvassvegen er merka med røde merker. Kulturstigen har informasjonstavle bak fjellsenteret. Legg gjerne turen innom friluftsmuseet Lom bygdemuseum på vei til Bordvassvegen.
Vass-Per
[rediger | rediger kilde]Vass-Per, eller Peder Pedersen Dagsgardsødegård, er et navn som ofte nevnes i forbindelse med de kunstige vassveiene i Skjåk og Lom. Det fortelles at han hadde en type nivelleringsutstyr som han selv hadde laget. Navnet hans er også knyttet til konstruksjonen av den lomske såmaskinen.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Elling Alsvik: Vatning i Lom og Skjåk. Magistergradsavhandling i etnologi ved Universitetet i Oslo. Oslo 1970.
- Gregor T. Kummen: Vatnet. Kulturhistori frå Skjåk. 1983.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kummen, Gregor T. (1983). Vatnet. [Skjåk]: Skjåk historielag. s. 8. ISBN 8299100402.
- ^ Vatnarvatnet
- ^ «Bordvassvegen: fottur i Lom nasjonalparklandsby». UT.no. 2019. Besøkt 22. januar 2019.
- ^ Kummen, Gregor T. (1983). Vatnet. [Skjåk]: Skjåk historielag. ISBN 8299100402.