Høyderegioner i biogeografien
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
høyderegioner i biogeografien (spesielt geobotanikken) og i økologien omtales med adjektivene planar, kollin, submontan, montan, supalpin, alpin og nival. Hver høyderegion er kjennetegnet ved spesielle vekstformer og plantesamfunn. Selv om disse også varierer mellom ulike fjellkjeder og verdensdeler, er høyden over havet en viktig faktor for å beskrive plantesamfunn og – om enn i noe mindre grad – dyresamfunn.
Høyderegionene er karakterisert ved de følgende trekkene.
- Planar – lavlandet (av latin planum = «slette»): lavtliggende terreng, høyt biologisk mangfold, vanligvis sterkt preget av menneskelig aktivitet (kulturlandskap).
- Kollin – åser (collis = «bakke»): bakkete terreng, høyt biologisk mangfold, øvre grense for utbredelsen av varmeelskende treslag og kulturplanter.
- Submontan (sub = «under»): større åsrygger, i stor grad preget av skog, øvre grense for fruktdyrking.
- Montan – fjell (mons = «fjell»): fjellskog, nokså artsfattig.
- Subalpin: øvre grense av skogvekst, nokså artsfattig.
- Alpin – høyfjell (Alpes = «Alpene»): vegetasjonssonen over tregrensen, preget av polster- og mattedannende planter.
- Nival – isbreer (nix = «snø»): sonen over den permanente snøgrensen, vegetasjonen er begrenset til nunatakkflora (planter på tinder som stikker ut av isen) og kryoplankton (alger som vokser i breisen).
De nøyaktige artene og høydegrensene for regionene varierer sterkt, avhengig av bl.a. klimasonene. I Norge utgjøres den subalpine sonen f.eks. av bjørk og når høyder på 400 til 1000 meter over havet (høyest i sør). I Alpene finner man derimot hovedsakelig gran i den subalpine sonen, som strekker seg opp til mellom 1600 og 2400 meter over havet (høyest rundt Alpenes hovedkam).