Den namibiske selvstendighetskrigen
Den namibiske selvstendighetskrigen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Den sørafrikanske grensekrigen Den kalde krigen (indirekte) Borgerkrigen i Angola (relatert) | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
![]() Støttet av: ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() | ![]() ![]() | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
![]() ![]() ![]() | ![]() ![]() | ||||||
Tap | |||||||
Opptil ca. 20.000 namibiere, hvorav ca. 11.000 geriljaer | Ukjent, liten |
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() 1965-1989 Borgerkrigen i Angola 1975-2002 Den namibiske selvstendighetskrigen 1966-1988 |
---|
Quifangondo - Cassinga - Cuito Cuanavale - Huambo |

Den namibiske selvstendighetskrigen, som varte fra 1966 til 1988, var en geriljakrig hvor det nasjonalistiske South-West Africa People's Organization (SWAPO) og enkelte andre kjempet mot Apartheid-regimet i Sør-Afrika.
Under Første verdenskrig hadde Sør-Afrika erobret Tysk Sørvest-Afrika fra Det tyske keiserriket, og annekterte dette området. I 1966 vedtok FN en resolusjon som avviklet Sør-Afrikas mandat over området, og plasserte det under administrasjon av FN. Sør-Afrika anerkjente ikke denne resolusjonen, og fortsatte å styre over regionen. Som et resultat av dette valgte nasjonalistbevegelsen SWAPO å gå til krig mot Sør-Afrika.
Den 26. august var den første store trefningen, da SWAPO gjennomførte et angrep på sørafrikanske styrker i Omugulugwombashe. Slaget markerte det første slaget i Namibias kamp for selvstendighet, og er idag en allmenn fridag i Namibia. FN kaller datoen «Namibia-dagen», men i Namibia blir den referert til som «Heltenes dag».
Krigen var i stor grad asymmetrisk, og SWAPO var hele tiden underlegen de sørafrikanske styrkene i både teknologi og militær styrke. Til tross for dette, greide organisasjonen i lyktes i krigen, delvis på grunn av at krigen i Angola bidrog til at kapasiteten til de sørafrikanske styrkene ble spredt, og delvis på grunn av folkelig støtte og støtte fra andre land. Angola, Zambia, Cuba og USSR var hele tiden direkte involvert, og SWAPO brukte Angola som en base for sine angrep. Norge støttet SWAPO aktivt fra 1974.
Krigen endte med Namibias selvstendighet den 21. mars 1990, og valg ble avholdt. SWAPO vant 55 av 72 seter i nasjonalforsamlingen, og kunne dermed danne regjeringsmakt med klart flertall.
Til tross for at Namibia ble selvstendig, beholdt Sør-Afrika kontrollen over den viktige havnebyen Walvis Bay, som tidligere var blitt grunnlagt av britene i deres forsøk på å komme tyskerne i forkjøpet i regionen. Sør-Afrika fortsatte også å kontrollere flere småøyer langs kysten av Namibia, de såkalte «Pingvinøyene». Dette innebar at farvannene utenfor store deler av Namibias kyst forble under sørafrikansk suverenitet. Først i 1994 ble suvereniteten overført til Namibia.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tore Linné Eriksen - Norway and National Liberation in Southern Africa. pp. 90.